Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.[24] Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.»[24] Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.

Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket.[24] Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.

I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.