TORE BJERCK KNUDSEN : Tramp nr. 809
Vi ble bombet og senket i Stillehavet 1 12 1941. Kom oss i land på øya Cebu, Filippinene, og havnet i april 1942 oppe i fjellene i treningsleiren «White Horse Inn». Om dette har Brynjolv Baardson fortalt i sitt avsnitt av denne boken. Brynjolv var nå offiser i den amerikanske hær og måtte følge ordrene derfra. Han fikk stadig nye oppdrag som måtte utføres. Denne leiren vi oppholdt oss i, var planlagt og bygget av sivile amerikanere som bodde på Cebu. De hadde jo for- stått at det var umulig å hindre at japanerne tok Filippi- nene og at de selv ville bli internert. For å være lengst mulig borte fra kamphandlingene i forbindelse med japa- nernes invasjon på øya, og for at de samlet kunne overgi seg til invasjonstroppene, hadde de flyttet til denne leiren. Det var mest eldre mennesker, både kvinner og menn. Inn på dette området vandret en dag tre norske gutter. Det var Ragnvald, Ole og Arne. De var selvfølgelig også fra «Ravn- aas», for noen andre norske var det jo ikke på denne øya. Nå begynte vi å lure på om det ikke var andre muligheter enn å sitte og vente på at japanerne skulle ta oss. Tilbringe resten av krigen i en fangeleir var jo triste utsikter. Det jævlige var at det syntes som om japsen spredte seg over hele Stillehavet. Men så en dag hørte vi at Negros, naboøya til Cebu, ikke var okkupert ennå. Kunne vi komme dit, var det kanskje muligheter til å komme videre sydover - mot Australia. Glade for å ha funnet et mål som gav mot, bestemte vi oss til å forlate leiren allerede neste dag. En grundig planlegging eller vurdering av sjansene til å nå vårt mål, gav vi oss ikke ut på. Vi visste jo innerst inne at det vel var et håpløst foretagende, men på den tiden -april 1942- var det vel bare tyskere og japanere som fulgte en nøyaktig utregnet plan for å nå sine mål, som de for- øvrig ikke nådde. Resten av verden famlet seg frem en dag av gangen, selvom de jo hadde et mål i det fjerne -å vinne krigen. Proviantforvalteren i leiren gavoss en liten pose ris og en stor pakke rosiner. Selv laget vi hver vår vannbeholder aven seksjon av et bambustre. Så da vi forlot leiren, hadde vi vann og mat for et par dager. Ellers var vi utstyrt med en skjorte, et par bukser, begge av kaki, og et par sko, altså det vi stod og gikk i. Penger eide vi ikke. Men jeg kan ikke si at vårt mangelfulle utstyr bekymret oss noe særlig. De siste meldingene vi fikk før vi forlot leiren, var at japa- nerne hadde overtatt hele øya og at vi var fullstendig om- ringet. Vi ble sterkt advart mot å forlate leiren, for vi ville sikkert bli skutt hvis vi ble tatt aven japsepatrulje ute i skogen; og det ville skje innen en time var gått. For å unn- gå denne triste skjebne, bestemte vi oss for å holde oss borte fra alt som lignet stier, unngå åpne plasser og ligge helt stille i busker og kratt når vi hørte stemmer. Denne regel holdt vi oss til i syv døgn. Da var vi så trette og sultne at vi forstod at vi måtte komme i forbindelse med folk, så vi kunne få mat. De siste dagene hadde vi spist bare noen få rosiner til tross for at vi nesten døgnet rundt slet oss gjennom tett jungeloppover høydedrag og ned i dalsøkk. jeg var faktisk blitt så utsultet at jeg ikke følte meg mett igjen før krigen var velover i 1945, og jeg mistet appetit- ten på grunn av sykdom. Et lyspunkt var at vi hverken hadde hørt eller sett tegn til mennesker på flere dager, og vi håpet at vi var kommet bort fra den tettest befolkede del av øya og dermed også fra japanske soldater. Vi hadde hele tiden gått nordover, for vi visste at den delen av øya var tynt befolket. Retnin- gen hadde vi peilet inn hver morgen ved soloppgang. Men etter syv døgn var sulten nå blitt vår fiende nr. 1, og vi snudde vestover og gikk mot kysten, hvor de innfødte bodde og dyrket jorden. Uten noen som helst forsiktighets- regIer gikk vi inn i det første huset vi kom til. «Mabuhay -god dag», hilste vi familien som satt på gulvet ved ildstedet og pratet. Det var sent på kvelden og mørkt. De ble selvfølgelig skremt, men da de så vi var amerikanere (hvite), (alle hvite var «amerikanere», enten de kom fra Amerika eller ikke), lyste de opp, smilte, 10, gråt og omfavnet oss. Her fikk jeg for første gang se og føle den alminnelige primitive filippinos' lojalitet mot Ame- rika og naturlige gjestfrihet mot alle mennesker som ikke kom for å erobre hans land. De fortalte at kommanderende general for alle amerikanske og nasjonale styrl~er på Filip- pinene hadde gitt ordre over kringkastingen om å stoppe motstandskampen. Så nå var altså japanerne herrer på disse tusener av øyer med sine over 20 millioner innbyggere. Dette kom jo ikke som noen overraskelse på oss og ødela ikke det minste nytelsen av det måltidet vi ble servert. Det var herlig! Kokt kylling og ris. Jeg er sikker på at hvis vi hadde f:1tt beskjed om at vi skulle henrettes s:1 snart vi var ferdig med å spise, ville vi ikke ha skjenket det en tanke før den verste sulten var døyvet. Vi tilbrakte natten hos denne vennlige familien. Vi sov p:1 str:1matter p:1 gulvet. Tidlig neste morgen takket vi for oss og fortsatte nedover mot kysten. En ung gutt tilbød :1 følge oss til en landsby som 1:1 noen kilometer fra sjøen. Det var en drøy dagstur, ca. 12 timer, dit. Og jamen holdt vi p:1 :1 bli tatt av japsen p:1 den turen. Vi skulle krysse en landevei og var kommet litt ut p:1 veien, da vi hørte motordur. Vi hoppet bak noen busker i veikanten og s:1 der- fra seks lastebiler fulle av japanske soldater passere. Men vi kom da vel frem til landsbyen i kveldingen og ble mot- tatt aven tilsynelatende vennligsinnet befolkning. De for- talte h:1rreisende historier om hvordan japanerne f6r frem. En hadde sett en japansk soldat kaste et spebarn opp i luf- ten og ta imot det p:1 bajonetten. De viste oss flygeblad som japsen sendte ut, hvor det ble lovet store belønninger for :1 angi eller bringe inn til japsen hodet av amerikanere (hvite). Hadde vi vært i tvilom deres lojalitet, fikk vi neste dag bevis for at den var god som gull. Vi holdt p:1 :1 hugge til noen padleårer som vi skulle bruke på turen over til Negros, da noen filippinere kom løpende og ropte tiloss: «Hapon, (japser, japser). Vi løp inn i huset hvor vi hadde tilbrakt natten, og derfra s:1 vi fire japanske soldater som spankulerte rundt i landsbyen. De hadde geværene hen- gende p:1 ryggen og s:1 riktig fredelige ut, lo og pratet med de innfødte. Vi tenkte jo på belønningen som var utlovet og var sikre p:1 at en eller annen ville angi oss. Hele lands- byen visste jo at vi satt inne i denne skrøpelige bambus- hytten. Men intet skjedde, og etter en times tid forsvant japsen, og vi kunne g:1 ut og fortsette med :1 lage padle:1rer. Vi m:1tte ha dem ferdige før kvelden, for da skulle vi gå de siste kilometrene ned til sjøen hvor vi h:1pet :1 finne et par kanoer som vi kunne «låne» og ro over til Negros. Vi håpet at japanerne ennå ikke hadde gått i land på den øya, men kunne ikke få ordentlig greie på det. På dette tidspunkt hadde vi nok liten tro på at vi kunne holde oss på frifot så svært lenge, men vi hadde «moro» av å se hvor langt vi kunne komme før vi ble tatt. Den kvelden fant vi to kanoer som vi antok passet til turen over til Negros. Det var uthulte trestammer forsynt med utrigger, og de kunne ikke kantre. Vi måtte bære dem noen hundre meter ned til sjøen. Det var mørkt som i en sekk, og vi så ikke at den ene kanoen hadde en stor sprekk i bunnen. Det merket Arne og jeg først da vi satte oss oppi og begynte å ro. Ett minutt senere satt vi i vann til livet. Dette var håpløst. Vi måtte finne en annen kano, og det kunne ta tid. Vi ble enige om at de andre skulle fortsette, og stående i vann til livet sa vi høytidelig adjø tilOIe og Ragnvald. Det var trist å skilles nå, for det var jo uvisst om vi traff hverandre Igjen noen gang. Men her var ikke plass til sentimentalitet. Vi så noen lys og hørte stemmer oppe på stranden og var redd det var japsen, så dette var kanskje den eneste sjansen til å komme avsted. Ole og Ragnvald forsvant i mørket, men før Arne og jeg hadde kommet oss bort fra stranden, kom de vas- sende innover igjen. Kanoen var for liten. Sjøen slo over kanten og fylte den med vann, og vi forstod at vi måtte ha adskillig større båter for å komme over, men det kunne vi ikke få tak i den natten. Vi la oss til å sove i noen busker, og gjennomvåte som vi var, frøs vi som noen bikkjer. Noen dager senere kom vi etter en del viderverdigheter i forbindelse med en mann som hadde en stor båt med seil. Vi ble enige om at han skulle sette oss over en natt for 200 pesos (400 kroner). Det var en 12 timers frisk seilas og mye lenger enn vi hadde trodd. Heldigvis hadde japsen ikke kommet til Negros ennå, så det var vennligsinnede soldater som omringet oss da vi landet. Båteieren måtte vi dessverre skuffe, for penger hadde vi jo ikke. Men vi skiltes som gode venner tross alt. Han bad oss skrive ned hva han hadde gjort for oss i håp om at dette skulle hjelpe ham i en eller annen situasjon senere i livet. Dette fant jeg senere ut var meget brukt blant filip- pinerne, og jeg så slike lapper underskrevet av bl. a. både generalene Pershing og Mac Arthur dengang de var unge offiserer på Filippinene. II Nå var vi altså på alliert kontrollert territorium igjen og fikk tid til å summe oss litt. Det var herlig å kunne slappe av uten å behøve å vokte dag og natt på lyder og stemmer som kunne betyen fare for oss. -Vi kom i forbindelse med den amerikanske kommandanten på øya. Han var profesjonell soldat, oberst, og var dypt fortvilet over at alt han kunne gjøre var å vente til japanerne kom, for så å overgi hele øya. Det var naturligvis en kjedelig situasjon for en mann som hadde brukt hele sitt liv til å lære krigens «kunst», og som fikk ordre om å overgi seg og sine tropper når den krigen kom, som skulle gi ham ære og berømmelse. Han var en kjekk kar, og merkelig er det at han tok seg tid til å snakke med fire norske sjøgutter. Han ble interessert da vi sa vi skulle prøve å komme oss over til Australia. Hadde vi klart å komme oss vekk fra Cebu, skulle det ikke forundre ham om vi kom til Australia også. «Skulle gjerne slå følge,» sa han. Så var audiensen plutselig forbi, og han gaven kort ordre om at vi skulle gis transport til den sydligste delen av Negros, samt få låne 100 pesos av den amerikanske hær. Hovedkvarteret hans lå langt inne i fjellene, så vi hadde en lang marsj til nærmeste by, Bacolod, hvor vi var blitt bedt om å melde oss. En amerikansk kaptein som var sjefen der, var ikke særlig blid da vi kom. Han kunne ikke gi noen «god damn» transport til noen «god damn» Norwegian sailors! Men ordre var ordre, og det endte med at vi fikk en gammel buss, med sjåfør, til vår disposisjon. Tre døgn på humpete veier kjørte vi med denne bussen før vi var fremme i Dumaguete, den sydligste byen på Negros. Vi tok inn på byens eneste hotell, sov mellom hvite, rene laken og følte oss som arabiske sjeiker. I spisesalen om morgenen var det en hvit mann, en amerikaner, som kikket interessert på oss. Han kom bort og presenterte seg som Mr. Bell, professor ved Sullivan University. Han var ut- sendt av den lutherske misjon og var ansatt ved et univer- sitet som misjonen drev her i byen. I løpet av noen dager var vi blitt godt kjent med ham, og han fortalte at han og en kollega, Mr. Carson, hadde bosatt seg med sine fa- milier i en landsbyoppe i fjellene. De håpet at de kunne bo der under okkupasjonen. Da han inviterte oss til å slå oss sammen med dem, slo vi til. Australia fikk vente. Det var for mange tusen mil med hav som skilte oss. I landsbyen -Malabu, traff vi de andre familiemed- lemmene, ialt 4 voksne og 4 barn i 15-16 års alderen. Fra første stund ble vi behandlet som medlemmer av familiene. I ti måneder bodde vi sammen med disse strålende mennes- kene. De var høyt kultiverte, men samtidig jordnære og realistiske mennesker. Ved siden av rifler og ammunisjon hadde de evakuert en stor del av Sullivan Universitetets bibliotek. Jeg fikk en forståelse av den amerikanske pio- nerånd. Den ånd som gir styrke til å glede seg over hver dag, selvom en er omgitt av fiender og hele familien kan bli utryddet når som helst. Med vår erfaring fra Cebu forstod vi norske at Malabu ikke var noe sikkert sted når japsene kom til øya. De ville sikkert sende patruljer rundt i landsbyene. Mr. Bell var forberedt på dette og hadde utstyrt seg med en god del verktøy. Vi bestemte oss til å finne en plass mye lenger inne på øya og bygge et evakueringssted der. Med proviant og verktøy i sekkene drog vi mannfolk ut i jungelen på jakt etter tomt. Etter noen dagers vandring kom vi til en innsjø, og her bestemte vi oss til å bygge. Såvidt vi kunne forstå fantes det ikke mennesker i mils omkrets. Bare høye fjell, store skoger og tett jungel. Vi sendte en mann tilbake til Malabu for å orientere resten av familien, og så satte vi i gang med å rydde. En måned senere hadde vi et stort to-etasjers hus med kjøkken og femten senger. Der bodde vi alle sammen, for japanerne hadde kommet til Negros, og det var ikke trygt i landsbyen. Vi hadde en herlig tid her de følgende måneder. Bortsett fra noen enkelte ganger da vi ble skremt av rykter, som alle var falske, om at japanerne hadde sendt ut en patrulje for å ta oss, følte vi oss ganske trygge her. Men japanerne visste jo godt at vi var et eller annet sted ute i jungelen, og de hadde sine spioner ute. Den japanske kommandanten i Durmaguete sendte et breven gang med en «invitasjon" til å komme og bo i en av hans fangeleire. Dette ignorerte vi selvfølgelig. Vi drev jakt, fiske, ryddet jorden og plantet grønnsaker, mais, peanøtter etc. Jorden var uhyre fruktbar og vi kunne formelig se det vokse. Fugle- og dyrelivet var også frodig -apekatter i flokkevis, villsvin og dådyr, men ikke noen farlige dyr. Der var fugler av alle størrelser og farver, men jeg husker at det som gjorde mest inntrykk på meg var å se høns og haner som satt i tretoppene og kaklet og gol. De så akkurat ut som dem vi har i hønsegården hjemme i Norge, skjønt her fløy de som kråker. Slik levde vi i flere måneder, og slik levde de fleste filippinos også. Nesten alle hadde flyttet fra byene hvor japsene var og ut tillandsbyene. De dyrket jorden og ventet. Ja alle sammen ventet vi -ventet på «the Aid" hjelpen, general Mac Arthur som skulle komme med sin mektige hær og feie japanerne ut av Filippinene. Men måneder gikk, pg ingen hjelp kom. Befolkningen begynte å tvile på om Amerika virkelig var så mektig. Kanskje var japanerne kommet for å bli? Kanskje ville de vinne krigen? Radioene meldte stadig om japansk fremgang. De truet til og med Australia. Befolkningen tvilte, men de japanske erobrere benyttet ikke tiden til å vinne filippinernes vennskap og tillit. De var hovmodige, brutale og prøvde på alle måter å ydmyke de innfødte. Og tidligere filippinske soldater tett jungel. Vi sendte en mann tilbake til Malabu for å orientere resten av familien, og så satte vi i gang med å rydde. En måned senere hadde vi et stort to-etasjers hus med kjøkken og femten senger. Der bodde vi alle sammen, for japanerne hadde kommet til Negros, og det var ikke trygt i landsbyen. Vi hadde en herlig tid her de følgende måneder. Bortsett fra noen enkelte ganger da vi ble skremt av rykter, som alle var falske, om at japanerne hadde sendt ut en patrulje for å ta oss, følte vi oss ganske trygge her. Men japanerne visste jo godt at vi var et eller annet sted ute i jungelen, og de hadde sine spioner ute. Den japanske kommandanten i Durmaguete sendte et breven gang med en «invitasjon" til å komme og bo i en av hans fangeleire. Dette ignorerte vi selvfølgelig. Vi drev jakt, fiske, ryddet jorden og plantet grønnsaker, mais, peanøtter etc. Jorden var uhyre fruktbar og vi kunne formelig se det vokse. Fugle- og dyrelivet var også frodig -apekatter i flokkevis, villsvin og dådyr, men ikke noen farlige dyr. Der var fugler av alle størrelser og farver, men jeg husker at det som gjorde mest inntrykk på meg var å se høns og haner som satt i tretoppene og kaklet og gol. De så akkurat ut som dem vi har i hønsegården hjemme i Norge, skjønt her fløy de som kråker. Slik levde vi i flere måneder, og slik levde de fleste filippinos også. Nesten alle hadde flyttet fra byene hvor japsene var og ut tillandsbyene. De dyrket jorden og ventet. Ja alle sammen ventet vi -ventet på «the Aid" hjelpen, general Mac Arthur som skulle komme med sin mektige hær og feie japanerne ut av Filippinene. Men måneder gikk, pg ingen hjelp kom. Befolkningen begynte å tvile på om Amerika virkelig var så mektig. Kanskje var japanerne kommet for å bli? Kanskje ville de vinne krigen? Radioene meldte stadig om japansk fremgang. De truet til og med Australia. Befolkningen tvilte, men de japanske erobrere benyttet ikke tiden til å vinne filippinernes vennskap og tillit. De var hovmodige, brutale og prøvde på alle måter å ydmyke de innfødte. Og tidligere filippinske soldater fant frem geværene som de hadde gjemt da hæren ble oppløst. Det ble mer og mer alminnelig å se bevæpnede filippinere på stier og i landsbyer. Ledere pekte seg ut og samlet dem i grupper. Først var disse en plage, for de stjal maten de trengte fra bøndene, men etter hvert over- tok høyere ansvarlige offiserer ledelsen og overførte disse bander til en militær organisasjon som skulle slåss mot japanerne, men da en major som hadde forfremmet seg selv til general ikke ville ta ordre fra en annen major som kalte seg general, ble det for mange rivaliserende avde- linger til at det ble noen effektiv kamp mot japsene. Men de holdt i hvert fall ro og orden i sine respektive distrikter. Men så hørte vi at på Mindanao, den sydligste og nest største øya på Filippinene, var det annerledes. En ameri- kansk general var kommet dit fra Australia og hadde over- tatt ledelsen av geriljahæren.