Søk

Å jul med din glede -i I.R.O.


FREDRIK FINCKENHAGEN: tramp nr. 623

Det var utpå høsten 1948. jeg tjenstgjorde som eskorte- offiser i I.R.O., den internasjonale flyktningorganisasjon ombord i M!S « Wooster Victory» et troppetransportSkip som organisasjonen hadde chartret, og vi hadde vært i Mel- bourne med 900 flyktninger fra Europa. Båten hadde itali- ensk besetning. jeg hadde gjort regning med å skulle feire anstundende jul i Neapel, som var I.R.O.s utskipningshavn i Italia, men så fikk vi kontraordre om å gå til Shanghai i stedet og hente jødiske flyktninger som skulle til Israel. Vi seilte så opp Australias østkyst gjennom Korallhavet, passerte østspissen på Ny Guinea og gikk langs nordkysten over til Mindanao. Derfra bar det videre til ManilIa hvor vi skulle bunkre og proviantere. I Manila drog vi i land på sight-seeing. Ødeleggelsene her hadde vært enorme, og folk bodde for en stor del i rene pianokasser og i jordhuler. Men gjenoppbyggingen var i full gang. julehandelen like så, og jeg glemmer ikke da vi kom forbi en kinesisk forretning som stod i brann, og hvor de holdt på å dra ut alt som reddes kunne. Vi kom senere over en bro til en åpen plass, og døm om vår forbauselse da vi så et stort norsk flagg vaiende over en større bryggeribygning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at Det norske Kon- sulat hadde midlertidige kontorer der. Dagen etter drog vi videre til Shanghai, hvor vi gikk ut fra at vi ville komme til å feire julen. Vi ankom dit den 22. desember, og hadde norsk los opp jangtse-Kiang. Han var gift med en niese av pastor johan Nielsen i Hong Kong og het johnsen, hans kone hadde jeg truffet i Buenos Aires i 1925, mens hennes onkel var sjømannsprest der. I Shang- hai var det stor uro, kommunistene kom stadig nærmere byen, på havnen og overalt var det hektisk aktivitet, og ar- beidet med å laste og evakuere folk pågikk dag og natt. jeg hørte av losen at noen dager tidligere ble en båt med kinesiske flyktninger sprengt i luften og ca. 800 mennesker druknet i jangtse; det ble sagt at røde agenter hadde smug- let tidsinnstilte bomber ombord i evakueringsbåtene. Etter ankomst ble jeg hentet for konferanse på I.R.O.- kontoret og med bl. a. representanter fra hovedsetet i Gene- ve. Likeledes fikk jeg og I.R.O.-staben ombord som bestod av min sekretær, Maria Zargai (jugoslav), dr. Zannani, søster Ines Scalaroni, og søster Maria Fiorini ( alle italien- ske) invitasjon til en juletilstelning som I.R.O. skulle holde for sine medarbeidere. Vi ble alle senere på aftenen hentet i bil og kjørt til Det franske College, hvor julefesten skulle holdes. Her ble samtlige presentert for den kinesiske del av staben med alle de kvinnelige funksjonærene i de skjønne- ste toaletter. Men det som egentlig fanget mitt syn var like- vel et stort og vakkert lysende juletre. Etter å ha spist og drukket gikk vi rundt juletreet og sang julesanger, og det var ikke rart at tankene fløy rundt. jeg tenkte selvfølgelig på mine to gutter hjemme, og på min nærmeste familie. jeg hadde tidligere på dagen sendt jule- telegram hjem. Senere på kvelden var det dans, og vi svin- get oss med de vakre kinesiske damene som alle var europe- isk kledt. Den hyggelige aften tok slutt så alt for fort. Vi måtte dessverre dra ombord igjen så forholdsvis tidlig på grunn av portforbud i Shanghai. Ombord i selve skuta var det plassert vakter overalt for å påse at ikke bomber ble smuglet over rekken. Neste morgen den 23de, altså lille jul- aften, skulle embarkeringen av 882 jødiske flyktninger fore- gå, og regnet pøste ned som om himmelen var åpen. I løpet av natten og på morgensiden var det store opptøyer utenfor bankene, der tusenvis av kinesere laget bråk, og atskillige ble drept og trampet ihjel; disse opptøyene gjaldt gullet som Chiang Kai-chek tidligere hadde beslaglagt, og som kine- serne nå forlangte utbetalt igjen. Embarkeringen gikk ganske sent på grunn av tollvesenet som ville undersøke all bagasjen, men utpå ettermiddagen hadde vi alle 882 personer ombord. Avdisse var 335 kvin- ner og 412 menn, likeledes 135 barn under 10 år, vi hadde hendene fulle av arbeide med organisering resten av dagen. Vi fikk senere beskjed om at vi skulle seile neste morgen, altså på selveste juleaften! Utpå kvelden fikk en av passasjerene slag, og vi sendte ham og fruen i land igjen på hospitalet. Da jeg såvidt hadde sovnet ved 1-tiden om natten, banket det plutselig på lugar- døren min, jeg sprat! opp og åpnet, og her stod en hel del kinesiske og hvite politifolk -de siste The International Police. jeg spurte hva det gjaldt, og fikk til svar at de ville ha tak i noen av flyktningene. Så var det å komme i klærne igjen, passasjerene var jo gått til køys, men etter mine opp- gaver fant vi straks de ettersøkte karene som måtte stå opp. Og så gikk over halve natten med til forklaring og forhør, de anholdte ville stikke fra gjeld til kinesiske for- retningsmenn, men det gikk altså ikke. Samtlige måtte enten betale sin gjeld, eller bli tatt i land igjen. Det ble bare noen timers søvn den natten, og julaftens morgen forlot vi Shanghai, bound for Singapore. Noen minutter etter vi hadde forlatt Honkew Wharf passerte vi Wilhelmsens m/s «Tarifa», som var for inngående. Jeg visste at «Jugarnils» (Nils Løken) var skipper ombord, og så ham på broen. Jeg stod på nedre bro og skrek av mine lungers fulle kraft God jul! «Finka» her! Jeg så han grep kikkerten med en gang og vinket i retur, og da jeg så det norske flagget akterut, fløy tankene momentant hjem, mens en stor klump kom opp i halsen. Vi gled fort nedover Jangtsefloden, og jeg gikk med «my fingers crossed» i håp om at ingen bomber var smuglet ombord som det gikk rykter om. Heldigvis skjedde det ingenting, og jeg kalte sammen samtlige som hadde gått vakt av mannskapene, og foretok en innsamling til dem. Det var alltid ekstra meget å gjøre de første dagene i sjøen. Da passasjerene hadde forpliktet seg til å hjelpe til under reisen, var mannskapet av den grunn ikke så stort, dette for å gi plass til desto flere passasjerer . Hva underholdning angikk, hadde vi en masse musikere med, som spilte alt både i klassisk og jazz. Forøvrig hadde vi utenom skipslegen, I.R.O.-Iegen og tannlegen, ytterligere 10 leger pluss 4 tannleger og 6 sykepleiersker blant passa- sjerene. Kino holdt vi i spisesalen, vi hadde mange gode fil- mer, likeledes barnefilmer. Kindergarten og skole for skole- pliktige barn ble opprettet, likeledes klasser i hebraisk. Og da som tidligere nevnt alle var jøder, ble det også innredet en synagoge. Mosjonspartier for kvinner og menn ble satt i gang, og for barn hadde vi spesielle lekedager to ganger i uken. Kon- serter ble også holdt et par ganger i uken, så det manglet ikke på underholdning. Det lå på meg som en mare at vi ikke hadde fått noen komplett passasjerliste ved avgang. Men jeg fikk organisert et registreringskontor, jeg måtte jo ha listen ferdig ved an- løp av Singapore. Jeg fikk ordnet meg med noen flinke skrivemaskindamer og et par staute dørvakter, og i løpet av noen dager forelå listen komplett. Passasjerene som til å begynne med virket svært nervøse, falt nå mere til ro, og da vi hadde fint vær, hadde ingen grunn til å klage. Dagen før vi kom til Singapore den 30. desember, nedkom en av fruene ombord med en sønn, som senere ble døpt Victor etter båten. Nyttårsaften på mor- genen anløp vi Singapore for proviant, vann og olje. Dette ble litt aven opplevelse med hensyn til provianten, idet vi fikk flere tusen levende høner ombord i store kurver, og jeg skal si fjæra føyk. Disse skulle slaktes på en egen måte etter jødisk ritual for senere å gå i fryseriet, og en stab av kvinner foretok slaktningen på poopen akterut. Vi forlot Singapore tidlig om ettermiddagen. Vi skulle egentlig gått direkte til Cape Town uten mellomlanding, men fant det var tryggest å legge kursen om Mauritius for ikke å slippe opp for vann. Vi hadde jo et temmelig stort vannforbruk, så mange som vi var. Og på lengere strekninger måtte Vi rasjonere. I.R.O.-staben samt offiserene feiret en hyggelig nyttårs- aften «with all the trimmings». Dagen derpå var det atter en fødsel, dennegang en pike som fikk navnet Victoria, også etter båten. Vi hadde det nå godt og varmt om dagen, og hadde sol- seil strukket over hele båten. Aircondition below virket 100 prosent og alt var såre vel, selv med de gamle. Vi hadde 15 kvinner ombord over 75 år, den eldste 89 år. De aller eldste hadde vi plassert i «Sick Bay», hvor de fikk god pleie. En dag døde en av passasjerene av slag, og ble begra- vet i sjøen samme aften etter jødisk ritual. Det var jo trist, men det forekom ofte at vi hadde ett eller flere dødsfall pr. tur . vi var nå kommet ut i Det indiske hav, jeg tenkte uvil- kårlig på kapt. Marcussen fra Tønsberg som førte S/S Woolgar» under krigen og som ble senket aven japansk undervannsbåt i dette farvann. De norske offiserene og det kinesiske mannskapet gikk i båtene, og det gikk treogtredve døgn før de overlevende nådde Adamanøyene. Av kine- serne var samtlige blitt gale og hadde hoppet over bord etter hvert. De som hadde greid seg, gikk rett i armene på japsen som hadde satt seg fast på øygruppen noen dager før. Kap- tein Marcussen hadde vært sistemann fra borde. Han kom seg opp i en tom livbåt og seilte som eneste mann i atten døgn til han nådde nordspissen av Sumatra. Også han hav- net i japansk fangenskap. V æret viste seg fra sin beste side, og vi gjorde god fart, av den grunn la vi kursen litt sydligere for å gå direkte til Cape Town. Rundt Kap det gode håp hadde vi litt stampe- sjø, og endel sjøsyke ble det jo. Tidlig på morgenen den 17. januar 1949 ankom vi til Cape Town, og Table Mountain lå der like trutt med duken på. Mange av passasjerene hadde hatt telegramutveksling med familie og kjente her, og det var mange tusen, mest jøder som møtte opp på kaien. Det ble filming og fotOgra- fering aven annen verden, og vi hadde orkester som spilte på dekket. Det ble mange rørende scener. Vi hadde en mann- lig passasjer, som lå syk ombord og som så sin søster igjen etter 48 år. Så kom legen som skulle omskjære den nyfødte gutten, og journalister som spurte og grov. Vi fikk tonnevis av frukt, sigaretter etc. -gaver fra jødiske organisasjoner. Enn videre svære baller av klær, som vi skulle ha med til trengende i Israel. En enke som var blitt sinnssyk, prøvet vi å bli kvitt; men det lot seg ikke gjøre. Derimot måtte jeg i land for å skaffe en del spesialmedisiner. På veien ombord igjen stakk jeg innom den norske skipshandler T. Kvale og kjøpte endel sildebokser og litt annen snadder. Litt senere på aftenen forlot vi Cape Town for Dakar i Fransk Senegal. Dagene slet seg frem, og det ble etter hvert nokså ensformig for passasjerene, men det gikk over- raskende bra likevel. Helsetilstanden var heldigvis god, når en unntar at mange led av «Hongkong Feet» -fotsopp. Og så gikk det da mot Ekvator igjen på en og samme tur. Denne gang skulle vi ha en dåp som var grand galla. Jeg hadde fått vervet som barbereren. Vi hadde også en blindtarmoperasjon på programmet, og det ble rigget opp både operasjonsbord og hjelpebord med narkotikaflasker og alskens instrumenter. Både «kirurg» og tre «operasjons- søstre» var på plass da «pasienten» ble ført frem. Og jeg glemmer aldri fjeset på ham da denne doktoren gjorde tegn til å gå løs på ham for å skjære ham opp, etter at de så- kalte søstrene hadde vasket og skrubbet magen hans. Dok- toren valgte seg ut en barberkniv, viste den frem og kvesset den på stroppen, byttet den behendig ut med et annet in- strument som han førte frem og tilbake over magen på det stakkars offeret. Samtidig brukte han en liten sprøyte med rød saft som han holdt skjult i hånden, og det hele så tem- melig livaktig ut. Søstrene tørket blod og helte flere glass te i den syke. Men den teen minnet mistenkelig om whisky, så vidt jeg kunne se. Doktoren som hadde drevet og «rotet» i magen på offe- ret, drog så ut en stor pølse med en utvekst på, og i løpet av noen minutter ble pasienten erklært for helbredet. Han reiste seg synlig lettet. Senere på kvelden hadde vi karneval som var meget vellykket. Noen dager etterpå holdt vi bryllup. Det var et ungt jødisk par som hadde funnet hverandre. Vi hadde rabbinere om- bord til å foreta vielsen, som det var meget interessant å overvære. Etterpå var det stor mottagelse arrangert på dekk. Og folk tok nå til å lure på om de nygifte skulle være nødt til å gå hver til sitt den natten. Men på dette tidspunktet annonserte jeg at jeg overlot de nygifte min luksuskabin til behagelig avbenyttelse. Og da ble «Store Fincka» båret på gullstol. Mye ekstra vodka ble det også. To dager senere hoppet en kvinnelig passasjer over bord. Hun ble savnet ved frokosten og leting ble foretatt straks, men uten resultat. Vi måtte da ifølge internasjonal skikk gå tilbake i omlag to timer for å søke etter henne i sjøen. Men det var nytteløst, det var for mye haier i dette farvannet. En vakker dag ankom vi så til Dakar, hvor vi fylte vann og olje samt proviant og friske grønnsaker. Alle passasje- rene maste på å få gå i land, men det var det ikke anledning til. Jeg for min del foretok en liten sightseeing-tur sammen med et par av skipsoffiserene. Utpå kvelden forlot vi Dakar og startet på den siste etappe til Neapel hvor samtlige passasjerer skulle bli over- ført til en israelsk passasjerbåt for viderebefordring til Hai- fa. Vi var nå kommet ut i slutten av januar, og varmen var ikke lenger sjenerende, vi gikk jo nordover. Passasjerene tok til å bli merkbart blidere fra dag til dag. Vi hadde vært temmelig lenge i sjøen, og jeg sier ikke om at noen hver av dem gledet seg tillandsettingen. Vi gikk langs kysten oppover, og en vakker dag bar det gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Og så kom den nest siste dagen i sjøen med Captain's Dinner and all the Toast. We had a grand time, og en fredag kveld da ka- lenderen viste 4. februar ankret vi opp for natten utenfor Neapel. Tidlig neste morgen forhalte vi inn til kaien, og der lå den israelske båten og ventet på oss. Passasjerene våre strømmet i land, og det var rørende å se de mange opp- trinn som da ble utspilt. På kaien stod mange I.R.O.-repre- sentanter både fra Ge~ve og Genoa og så på det hele. Etterpå kom de alle ombord for å takke oss for den lengste transport som I.R.O. noensinne hadde foretatt. Om kvel- den ble det holdt fest for oss, og det var mange vakre taler med takk for vel utført arbeid. Neste dag gikk vi videre til Genoa, og to dager senere var jeg på vei til Halifax og New York med passasjer- båten «M/S «Sobieski».

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no