HERLOF HARSTAD:Tramp nr. 821 - Vi var blitt liggende værfast i McMurdo -Antarktis' hovedstad -og ventet på klarsignal for flyturen til Syd- polen. Siste uken av november er egentlig på skiftet mellom senvår og forsommer i Antarktis, men det skulle ingen ha noe særlig inntrykk av mens snøstormen raste. Det var praktisk talt umulig å stikke nesen utendørs når det var på det verste, og den finpulveriserte snøen hadde en fantas- tisk evne til å trenge inn gjennom dørsprekker og nøkkel- hull. Jeg måtte minnes Borchgrevinks beretning fra den første overvintringsstasjon i Antarktis på Cape Adare før århundreskiftet. Et spikerhull i en hyttevegg var nok til at rennfokket pakket hele rommet fullt av snø. «Hovedstad» er naturligvis sterkt sagt om McMurdo Station. Ennå etter ti år lignet stedet mest av alt en Klon- dyke-leir fra forrige århundre eller en ghost-town fra The Wild West, en uregulert, noe kaotisk hytteby med halv- hundre jamesway-hytter, steinharde buklete veier, is og snø på svart vulkansk grunn. Mange dyrtkjøpte erfaringer var imidlertid høstet gjennom disse årene om de he1t uvanlige forholdene i Antarktis, og de skulle nå nyttiggjøres ved det storstilte anlegget av permanente bygninger på spesielt iso- lerte grunnflater, store nok til å samle alle oppholds-, ar- beids-, 'spise- og soverom under ett tak. Man skulle slippe den evindelige av- og påkledningen av polarutstyr og fly- ingen gjennom «gatene» i McMurdo til og fra spisemesse, vaskerom og de primitive toalettene. Før snøstormen satte inn, hadde jeg heldigvis rukket å besøke de historiske hyttene ved Rosshavet, både Scotts fra 1901 -som jeg for øvrig bodde som nærmeste nabo til - og hytten på Cape Evans på Rossøya, basen for den tra- giske Sydpolsferden, dessuten Shackletons hytte på Cape Royds, utgangspunktet for ekspedisjonen som nesten erob- ret Sydpolen i 1909, det hele var fantastiske, utrolig vel restaurerte Antarktis-museer som ville ha vært blant ver- dens største turistattraksjoner om de ikke bare lå i et strøk der turister ennå ikke ferdes. jeg måtte tenke på de utrolige strabaser, alt heltemot og utholdenhet som var prestert av de klassiske sydpols- ekspedisjonene for bare et halvt århundre siden. Hvor sku- ter den gang sloss i ukevis med lumsk drivis, og hvor menn slet seg frem med tunge sleder i månedsvis, som det hendte til den uavvendelige død, der har flyene nå redusert trans- portproblemene til et spørsmålom små timer. I Antarktis er det en spesiell enhet innen den amerikanske marines «Operation Deep-freeze», Air Development Squadron SIX, som besørger transportene og dermed har muliggjort hele det moderne forskningsprogrammet i isødet. Den første flyvning til det hvite kontinent skjedde 20. desember 1955 og var avgjort en historisk prestasjon. Aret etter, den 31. oktober, landet så major Dufek med en C-47 på selve Sydpolen, og de karene som steg ut av flyet, var de første som satte sine ben på polpunktet siden Scott drog derfra på sin skjebnesvangre hjemtur i 1912. Flyet, som hadde navnet «QUE SERA SERA», står nå i nasjonal- museet for luftfarten i St. Louis, Missouri. En hel revolusjon i polarflyvningen kom i 1960 da Lock- heed presenterte sin Hercules C-130, et fire-motors turbo- jetfly med løfteevne på 60 tonn og utrolig velegnede egen- skaper for de vanskelige flyforholdene i Antarktis. Det er Hercules'en som har erobret Sydpolen for alvor, og en van- lig sesong er det nå tale om minst hundre polflyvninger! En av flyverne sa rett ut: -Jeg er luta lei denne sydpol- flyvningen, det er som å kjøre sporveien. Det er ennå noen dager usikkert med vår planlagte syd- polstur likevel, for den avhenger helt av været. Jeg tror nok sporveisflyveren kjekket seg litt. Nøkternt vurdert er all flyvning i Antarktis «damned dangerous» som en annen erfaren pilot uttrykte det. Været kan slå om på minutter, og man kan få den fryk.tede «white-out», et fenomen som oppstår ved en merkelig finpulverisert iskrystalldannelse i luften, og som opphever enhver sikt. .Å gå i en white-out er beskrevet som å gå ned en trapp i mørket, og å fly inn for landing i en white-out er den rene umulighet, man ser overhodet ikke bakken. Noen uker før hadde et helikopter crashet på Byrd Land ved landing i en white-out. Rotoren slo ned i bakken, og helo'en ble totalvrak, heldigvis uten at det skjedde annen skade ombord enn en brukken arm. Og dagen før hadde sydpolsflyet måttet snu og gå tilbake til McMurdo på grunn av white-out på Polen. I de ti første 'årene av den systematiske flytransporttjeneste hendte 12 dødsulykker -til tross for maksimum av sikring og 33 fly gikk tapt- Etter en del frem og tilbake fikk vi startordre og kjørte ned til flystripen på sjøisen i McMurdo. Vår bredbukete, solide Herc stod klar, og vi entret den gjennom hekkporten. Midt i flykroppen var en diger oljetank plassert, beregnet på transport av olje til Sydpolen. Vi hadde setene våre langs sidene og god dekksplass å bevege oss på foran og bak tanken. Herc'en svinger seg under torden og hvin fra turboene til værs og begynner straks klatringen opp til flyhøyden på 28 000 fot. Kabin-trykket blir overensstemmende med fly- høyden satt til trykket i 8 000 fot, og vi kan så vidt merke overgangen på pusten. Så durer Herc'en avsted med 270 knots rett syd. Det er luftens arbeid5hest av rang i Ant- arktis -gjerne med 200 flytimer i måneden i tiden okto- ber-mars. Jeg speider spent gjennom det runde flyvinduet mens vi ennå flyr over Ross-shelfen og nærmer oss Dronning Maud-fjellene og de store breene. De velter seg ned fra pol- platået med en fart på flere fot i døgnet. Den 24 mil lange lumske Beardmore-breen, en fatal flaskehals for s.1 .1 si alle forsøk p.1 å nå Sydpolen i klassisk stil, tiltrek,ker seg natur- ligvis den største oppmerksomhet. Shackleton oppkalte denne kjempebreen etter den britiske industrimagnaten Beardmore som generøst hadde gitt ham en sjekk p.1 20 000 pund med beskjed om at han til gjengjeld måtte bringe til- bake til England en kald bete is fra Antarktis. Det var på en usedvanlig varm sommerdag i London Shackleton fikk denne sjekken. Vi glir inn ved siden av den gigantiske opptil 50 km brede breen, og den ligger der i soldisen som en diger, ru tunge ned fra platået. Jeg måtte uvegerlig memorere hele polarhistorien og minnes alt av slit og bekymringer, av sorg og død denne breen har kostet sydpolsekspedisjonene i år- hundrets første 10-12 år. Den knekket Shackletons ekspedi- sjon og dens fire ponnier i 1909 og tvang ham senere til å snu bare 16 norske mil fra Sydpolen. Og det var p.1 Beardmorebreen Scott-ekspedisjonens medlem Edgar Evans, den tilsynelatende sterkeste av hele ekspedisjonen, led psy- kisk og fysisk sammenbrudd og døde p.1 den tragiske til- bakemarsjen fra polen. Bare en ekspedisjon hadde forsert brefallene opp mot Sydpolplatået med en planlegging, teknikk og taktikk som holdt: Roald Amundsens. Hvor herlig skildrer ikke Amundsen Olav Bjaalands bratte opptrekk på ski som for- løperen, grønlandsbikkjenes seige slit foran sledene, karenes uforstyrrede nerver og nesten uvørne humør når de falt ned i en sprekk i «Helvetesporten» eller «Fandens dansesal». Om det enn kan sies å ha vært et både gud- og værgud- benådet hellover Amundsens ekspedisjon i 1911-12, kan det iallfall fa\Stslåes at de fryktede breene ikke var den samme påkjenning for hans karer og hunder som de hadde vært for Shackleton og siden ble for Scott, begge med pon- nier, som de forøvrig mente skulle være trekkhunder over- legne ved å stikke hodet opp over hundenes verste fiende i Antarktis, den lave rennfokken. Vel, vi sitter behagelig i stor høyde så å si i skjorte- ermene og kveiker pipa mens vi fordyper O9S i sydpol- ekspedisjonenes dramatiske minner og titter ned på åstedet for så mange menneskelige påkjenninger. Ikke 'så å forstå at vi er 100 pst. garantert. Vi har etter ordre alt vårt survi- val-utstyr parat -om en nødlanding skulle bli aktuell. Det ville i så fall ikke bli noen spøk her inne i verdens verste villmark. I flyet har vi for øvrig med oss en fallskjermhopper, som har planlagt å hoppe ut over selve Sydpolen, og det skulle være en verdig markering av hans sprang nr. 500. Forklaringen på fallskjermhoppere i Antarktis er ellers fullt plausibel, men går noen år titbake: I 1956 crashet et Otter- fly som var fløyet ut for å hente en skadd mann fra en traversgruppe bortimot 20 norske mil fra Hvalbukta. Væ- ret var så dårlig at det gikk en hel uke før unnsetning kunne sendes, men da hadde flybesetningen allerede greid å t.a seg nesten halvveis tilbake. Så snart det viste seg at unnsetning pr. fly var umulig, ble det fra Statene i all hast sendt et fallskjermteam til Antarktis. Dessverre crashet også flyet med disse karene -i Sør-Amerika, men allerede neste år satte Navy'ens flygruppe for Antarktis opp en spesiell fall- skjermavdeling beregnet på utisprang og redningsaksjoner i tilfelle der flylanding var umulig. 8-10 av disse veltrente hardhausene var til disposisjon i Antarktis denne sesongen, og det var altså en av dem vi hadde med oss. Dessverre var ikke været over Sydpolen slik at han kunne utføre sitt jubileumssprang. (Derimot skjedde et vellykt utsprang må- neden etter!) I Dronning Maud-fjellene, som vi har utsikt til, er det mange topper med norske navn: det 4500 meter høye Fridtjof Nansen-fjellet, Kronprins Olav-fjellene, Liv-breen, som er oppkalt etter Nansens datter, «Fram»-karenes egne fjellosv .Her er det nesten som å fly i Norge. Vi flyr inn over polvidda, Kong Haakon den 7.s vidde, som amerikanerne imidlertid kaller «The Polar Plateau». Samme kan det forsåvidt være. Den som hadde første- retten til å døpe vidda, var naturligvis dens første erobrer, Sir Ernest Shackleton, men han har så vidt vites aldri gitt hele vidda med Sydpolen noe navn. Etter tre timers flyvning fra McMurdo nærmer vi oss det ettertraktede sted -Sydpolen. Herc'en glir ned - vi er spent på om rennfokken der nede tillater landing - men flyveren har åpenbart en sjette sans, og vi går støtt inn i føyka og tar bakken så elegant som man kunne for- lange det. Vi takser frem et stykke og stanser -så å si på selve Sydpol-punktet. I tide før landingen hadde vi kledd oss behørig for Syd- polen -med beskjed om at temperaturen var minus 40, like meget Fahrenheit som Celsius. Personlig tok jeg i bruk mitt hemmelige våpen, en velstrikket Finlands-hette, som gir ganske annen beskyttelse enn en vindskjerm aven parkahette. Vi steg ned fra Herc'en og hadde rennfokket over oss i samme sekund. Noen få formummede 'skikkelser utgjorde velkomstkomiteen, de hadde digre skjerf for ansik- tet helt opp til øynene -så ut som amerikanske skap- sprengere. jeg ble stående og se meg om så vidt det var mulig. Jaså, dette var den berømte Sydpol. Fa!ktisk minnet den meget om Hardangervidda i rennfokk en kald vinterdag. Aven eller annen grunn hadde jeg mest Scott i tankene på denne sydpolsturen -han er nå engang en mann jeg ubetinget beundrer -og jeg måtte minnes hva han skrev i sin dag- bok om ankomsten til Sydpolen. ...Great God, this is an awful place.» Jeg måtte erklære meg fullstendig enig. Med vårt tunge polarutstyr og etter de tre timers avslap- ning i flyet kunne vi så visst ikke gi oss til å løpe over snø- skavlene her i 3000 meters høyde. Av ren nysgjerrighet gikk jeg raskt over de første skavlene, og ganske riktig: der begynte jeg straks å bli andpusten og gapte som en fisk etter noen digre drag surstoff. Det var bare å slå over i be- dagelig tempo, og jeg merket etter hvert at alle sydpols- karene opererte i merkbar langsom kino. Veteranene kunne for øvrig fortelle oss at den ekstra tørre luften gir Sydpolen en effektiv høyde på nærmere 4000 meter. Gjennomsnitts- temperaturen for året er nær -:- 50°, varmerekorden på po- len-:- 16° C. Vi ruslet litt rundt i rennfokket og somlet påfallende alle mann -man var jo dog plutselig på Sydpolen -men om- sider tok vi kurs over snøskavlene mot Amundsen Scott Station, den undersnøiske leiren på Sydpolen, et katakom- besystem av tunneler og oppholdsrom spredt over 40 mål -i alt 2,5 km tunneler. En diger sklie i snøen førte ned til toppen av trappen i den lille halvsirkelformede uanseelige inngangen. Det var som å stige ned i et større fryseri eller bevege seg i trekk- fulle lagerrom i en dårlig kjeller, men da vi ble ledet rundt noen hjørner og inn i et smug som minnet frapperende om en middelaldersk småby vinterstid, stod vi plutselig foran en primitiv dør som dog pranget med skiltet «Club». Innen- for var det så menn tidsmessig innredning og temperatur og alt som hører vederkvegelse og adspredelse til. Vi ble straks budt drinker «on the house» og kunne gjerne hengi oss til et kjempemessig biljardbord om så var ønsket. Med ett var både Sydpolen og Antarktis merkelig på avstand. Og alt polarutstyret havnet i en dyp lenestol. Men hvor lenge skulle Adam være i Paradis, for ikke å si på Sydpolen? Vi var på studietur, ikke med sikte på undersnøiske barer, men tvert om med alvorlige vitenskaper for øye og hadde naturligvis foran oss foredragstimer om emner vi anstrengte oss for å fatte -ofte like meget som foredrageren. Vel, vi gjorde runden lydig. En fullskjegget meteorolog satt inne i sin hule omgitt av alskens apparater og saes å registrere været over Sydpolen, hvilket var ansett for meget viktig for opptil hele den sørlige halvkule, men skulle jeg være ærlig, måtte jeg si som min oppfatning at , det nok var instrumentene som gjorde det meste av jobben. Den mest overraskende opplysning vi fikk, var at syd- polstasjonen med sin nåværende beliggenhet og innredning synger på aller siste verset. Forholdet er at da stasjonen ble anlagt i 1956, begynte den straks å smelte seg ned i snøen (som først i 100 meters dybde går over til fast is). Samtidig er den årlig tilføket av et 10 cm snølag oventil, og smelte- vann begynte å trenge inn, noe vi så tydelige eksempler på under besøket. Det lyktes å stabilisere stasjonen noenlunde, men noe varig oppholdssted er den ikke. Det vil uvegerlig gå med den som med Amundsens telt på Sydpolen: neden- om og hjem. Den nye sydpolsstasjonen vil bli lagt lenger inn på vidda og i høy grad basert på de erfaringer man nå har høstet fra 10 år på Polen. Selve sydpolpunktet spiller i denne forbin- deIse mindre rolle. Det er stadig gjenstand for nye målin- ger og revi.sjon, slik det for så vidt straks begynte allerede da Amundsen nådde målet. Under den første overvint- ringen på Sydpolen i det geofysiske år i 1957 foretok Ant- arktis-veteranen dr. Paul Siple en markering av polpunk- tet ved hjelp av tomme oljefat i en sirkel med 30 meters radius. Innenfor denne sirkelen skulle den usynlige jord- aksen ligge. Men siden er også dette etter nye målinger sta- dig dratt mer i tvil. Den 3000 m tykke iskaken på Sydpolen glir i retning av kysten- det gjelder her Weddellhavet. Farten er nok langt mindre enn i brefallet fra platået, men vel noe større enn på platåhøyden på Dronning Mauds Land. Det tales om mulig- hetene av å bestemme Sydpolens nøyaktige posisjon ved hjelp av et navigasjonsfyr på nærmeste faste fjellog sam- tidig også isbevegelsen fra år til år. Etter de opplysninger vi fikk i satellittstasjonen i McMurdo skulle det også la seg gjøre å la en satellitt fastslå sydpolsstasjonens posisjon med et par hundre meters nøyaktighet. I den lille, men velutstyrte sykestuen nede i sydpolssta- sjonen var merkelige forsøk i gang. Prosjektet, som ble le- det av to psykiatere fra Oklahoma het rett oversatt «K van- titative psyko-fysiologiske undersøkelser av søvnmønstre under polare forhold» og var blitt finansiert med 50 000 dollars. Forsøksobjektet lå til sengs i et lukket lite rom i sykeavdelingen og var påsatt en hærskare avelektroder: i tinningene, oppe på hodet, rundt om på brystet, på armene osv. Det hele var forbundet med et vidunderapparat som i grafiske kurver fortløpende avtegnet syv fysiologiske reak- sjoner, bl. a. bevegelser i øyenmusklene og andre muskler, hjertevirksomheten m. v. ved veldig forsterkning av de fysio-elektriske impulser. Den unge mann som lå og skulle forsøke å sove, var på forhånd blitt uttatt i USA og sam- men med ni andre overvintrere nøye testet for dette psyko- fysiologiske eksperimentet. Før han gikk til sengs med alle disse elektrodene i sydpolsstasjonen om kvelden, ble han spesielt intervjuet for å få hans alminnelige sinnstilstand klarlagt. I løpet av natten eller nettene skulle så vidunder- apparatet røpe hvordan karen i søvne ubevisst reagerte på det noe usedvanlige hverdagslivet på Sydpolen. Legene holdt vakt skiftevis natten gjennom for å følge med regi- streringen av de elektriske kropps- og hjerneimpulsene. Pro- blemet var foreløpig at fyren hadde ligget der i flere timer o o ,uten enna a sovne. Ved midnatt forlot vi sydpolsstasjonen og gikk trappene opp tiloverflaten igjen. Så trasket vi av gårde i den dags- lyse polarnatten, som slett ikke var så ille nå, til en liten Jameswayhytte like ved selve sydpolsmasten. Her skulle vi overnatte. Og det ble en natt vi vil huske. I den halvrunde hytta, som minnet helt om et av Turistforeningens eldste flerkøyerom, var det sprengfyrt i to oljeovner, men ull- teppene var naturligvis halvvåte av kondens. Så fikk vi kjenne Jameswayhyttenes forbannelse så å si på kroppen: Øverste delen av hytta medregnet overkøyene blir glohet, nederste delen iskald. Jeg til,brakte halve natten med å hente ulltepper ned fra overkøyene, hvor gutta til slutt lå helt nakne, og putte nye tepper rundt en amerikansk kol- lega som holdt på å fryse i hjel i underkøya. Dessuten for- langte en kollega døren satt halvt oppe av frykt for kullos- forgiftning, og en hel del av de 40 kuldegradene spaserte dermed inn langs gulvet. Men for en morgen på Sydpolen! Stille vær og det mest strålende solskinn. Vi ble stående som fortrollet utenfor hytta, til alle kanter lå vidda som et uendelig, men frosset osean, snødrivene som stivnede bølger, ingen fjell eller for- høyninger var å se. Det som preget Sydpolen, var rett og slett master, kjempehøye, middelshøye og lave, jeg telte rundt 30 av dem. I det stille været og den tørre luften ble de 32 kuldegra- dene så små at man rent glemte dem. Morgenstemningen innbød uvilkårlig til foreløpig å sløyfe frokosten nede i stasjonen og heller gå en tur rundt om på Sydpolen. Merke- lig var det å gå der og rusle under inntrykkene både av det magiske stedet og av all klassisk sydpolshistorie som liksom ligger i luften over det. Her borte i snødrivene var det altså Roald Amundsen og karene hans kjørte frem så å si i stråle- fryd med sleder og ski og plantet Norges flagg, og et sted borte på flaten var det stakkars Robert Scott kom en må- ned senere og møtte nordmennenes telt og den store skuffel- sen som kanskje mest av alt knekket ekspedisjonen på den tragiske hjemturen. Et sted nede i snølaget ligger Amund- sens telt, og langs Scot~ rute er de dypfryste likene av hele hans sydpolsekspedisjon bevart som evige minner. Funderingene blir avbrutt av et overraskende syn: en polarkledd person med diger koffert i hånd på vei mot syd- polmasten. En hale av nysgjerrige følger ham. Det er natur- ligvis vår ctldri hvilende radioreporter Rex Marshall i ny energisk innspurt til Sydpolen, og hva han har i kofferten, kommer snart for en dag: digre reklamelerreter og plakater som skal fotograferes ved masten for den geografiske syd- pol, Esso's berømte tiger(!), vaskepulveret, som antagelig vasker hvitere enn Sydpolens snø etc. Vi måtte som hånd- langere delta i reklamens erobring av Sydpolen alle mann, men etterpå var den alminnelige oppfatning at det meget amerikanske innslag måtte sies å falle langt utenfor rammen for vår studietur i Antarktis. Nede i den lille kombinasjonen av kjøkken og messe i syd- polSStasjonen så vi naturligvis på minneplaten direktør Gjelsvik ved Norsk Polarinstitutt overleverte ved SO-års- jubileet på Sydpolen i 1961. Over marmorplaten hang foto- et av det norske flagg på Sydpolen i desember 1911 med Olav Bjaalands hilsen og navnetrekk. Vi ble sittende og prate litt med noen av de unge, men rikelig skjeggete sydpolsguttene. Hva var deres motiv for å søke seg på overvintring her? Et par svarte at de syntes det var en opplevelse verd å ta med, en hevdet at han søkte fordi han likte «this way of life». Vår trauste Herc er kommet opp fra McMurdo igjen, denne gang med forsyninger, og den blir stående med mo- torene i gang, man tar aldri sjansen på ny oppstarting på Sydpolen. Så tar vi hjertelig farvel med våre nye sydpols- venner, som virkelig også var ualminnelig kjekke karer, og snart suser vi over vidda nordover igjen med hele eventyr- landet under oss badet i det mest intense sollys. De tre ti- mene til McMurdo kunne gjerne vært fordoblet, så beset- tende var dette enestående synsinntrykket av sydpollandet denne dagen, -det hvite eventyrlandet uten sammenlig- ning.