Første Clubkveld etter ferie og oppussing. 56 karer var møtt fram for å se hvordan det var blitt, og Bentein Baardson (sønn til medl. 782 Brynjolv) skulle snakke om Ibsenfeiringen i kulturlandet Norge.
”Jeg har besøkt denne Cluben siden jeg fikk sertifikat”.. var åpningsreplikken til kveldens kåsør. ”Fordi da måtte jeg hente fatter’n ut i de sene nattetimer. Og det er ikke få ganger jeg har båret den 110 kilo tunge gubben ned trappene.”
Bentein er direktør for Ibsenåret, og vi fikk et lite innblikk i hvordan den norske stat og våre politikere prioriterer og tar vare på vår kulturarv. Men først fikk vi høre om hvordan han ville gripe det hele an. Hvilken annen person i verdenslitteraturen kunne vi sammenligne med? Hvem har slike personligheter, og hva har de gjort. Det viste seg fort at alle de store, Shakespeare, Shiller, Göethe osv. var godt tatt vare på av sine land. Det var bygget museer og bevilget masse penger, slik at disse ble behørig markert og tatt vare på. Ikke i Norge. Her hadde vi en sliten leilighet i Arbiensgate, som nesten bare turisten vet om. For i utlandet er Ibsen stor! Bare i år er det 8.000 Ibsen-arrangementer rundt om i verden, og da websiden ibsen.net ble etablert, fikk den besøk av 1.700.000 treff på kort tid – til UD’s store forbauselse… De syntes ikke det var så interessant å satse på noen som var døde, de ville heller bruke penger på Lene Marlin, Røyksopp og Aha.
Vi sitter på en verdensskatt og gjør intet ved den. Ibsen og Shake-speare spilles like mye ute i verden og til sammenligning besøker 4,6 millioner mennesker Stratford upon Avon – hvert år. Den norske stat ga tre millioner for å ruste opp ledigheten til Ibsen, og det har vært kø utenfor etter at de var ferdige. Stort sett av utlendinger.
Da Ibsen døde ville hans enke gi leiligheten med alt dets innbo til staten, men de sa nei takk. Deretter spurte hun Oslo kommune, men de sa også nei.
Etter mye strev ga staten 35 millioner (over tre år) til Ibsenfeiringen. (Danmark ga 300.000.000 til H.C.Andersen markeringen. Østerrike ga 1 milliard.) Bentein hadde allerede fått over 200 forespørsler fra hele verden om hjelp til å markere Ibsenjubileet, men det fattige budsjett ga ham kun rom for ett stort prosjekt, og det blir Peer Gynt, i Egypt. Der nede var de overbegeistret over æren, og ga fluksens 100 flybilletter og 1000 hotellovernattinger slik at han kunne sette i gang. Da nyheten ble kjent ble alle de 4000 norske billettene straks utsolgt. Det samme gjorde resten av billettene rundt om i verden. Bentein tok gledesstrålende kontakt med NRK og fortalte om denne unike muligheten med en forestilling i ørkennatten rett foran Sfinxen – men det var de ikke interessert i. Til og med Kina har en større markering av Ibsenåret enn Norge.
Noen burde virkelig skamme seg.
Bentein fortalte livlig og engasjert om sine kamper, nederlag og seire i dette maratonløpet dette året har vært. Og vi satt vel alle igjen med en flau følelse av at våre folkevalgte ikke helt har forstått hvilken skatt vi sitter på. Hvilken unik mulighet vi har til å sette Norge på kartet og lokke til oss turister og dermed inntekter. For det er visst bare penga som teller, der i går’n.
Ibsen var en verdenskjendis allerede da han levet, men de trange norske kår jaget ham fra landet. I over tretti år levde han i utlandet, men han skrev om det norske. Og han hadde en egen definisjon på sitt hjemland: ”I Norge er det smaa forhold. Der gror det smaa sjele..”
Ibsen var en farlig forfatter i sin tid, og jeg spør meg selv om han ikke er farlig fremdeles.
Jeg spørger kun. Mitt kall er ei at svare…