Søk

Løvejakt for 40 år siden


For 40 år siden publiserte Tramp en beretning av Kaare Gulbrandsen om løve- og krokodillejakt i masaienes rike i Afrika. Den er velskrevet, den er spennende, den er uten bilder – og den er veeeldig lang. Vår hjemmesides redaktør har tatt seg den frihet å korte ned historien om løvejakten, og illustrere den med mellomtitler og ”ferske” bilder fra Afrikas dyreliv. Dermed ble en gammel historie som ny. Mange vil nok falle i dype tanker over jakt som den gang pågikk på dyr som i dag er fredet. Og mangelen på sympati for det sårede dyrs lidelser. Slik var det den gang. Men les og bedøm selv!

Ved nattetid ute på sletten i Tanganyika kunne løvebrølene drønne - jeg lå og lyttet til dem og gyste. Ennå hadde jeg ikke kommet på skuddhold av dem, men som alle andrejegere kjente jeg den sugende forventningen mot den dag da jeg skulle prøve meg på savannens uomtvistelige konge. En gang før eller senere ville det skje. Men der jeg lå og lyttet i nattemørket, visste jeg ikke hva det var som i øye- blikket fylte meg - om det var lengsel eller skrekk Intet dyr har slik en makt over mennesket som løven. Det fins langt farligere dyr på savannene enn den, neshornet for eksempel, men likevel, det står ikke den respekt av neshorn som av løver. Ingen angst, men heller ingen beundring er slik som den denne savannens majestet frem kaller.

Intet dyr har så stor makt over mennesket som løven. Den er kongen!.

Primalskriket I ekvatorsolen lå istykkerrevne kadavre og tørket i gra- set. Og, om nettene rullet tordenen fra løvestrupene - først dump og tung, så steg og steg den i styrke, helt til den brått ble kuttet av mens lyden ennå hang og skalv i mørket, så en kvass, magisk lyd, en mellomting mellom et gisp og et stønn, som maktstjal alt levende. Mageskinnet på dyret presser seg opp i bukhulen, så med ett slipper det, og skriket skjærer som en lydflamme gjennom mørket. Det er som alt liv dør, alle hjerter slutter å slå, alt mot og all vilje drepes i det sekundet dette skriket skjærer over savannen. Og så kom dagen, den jeg hadde lengtet etter - eller kanskje fryktet.

Kadavre av antiloper og andre byttedyr så vi mye av.

Vi kjørte den flunkende nye lastebilen til Vic, kameraten min, utover sletten, gjennom det høye graset som snart var ferdig til å bli svidd av. Med ett hadde vi en flokk løver like foran oss. Vi slo av motoren og kom oss ut, for her var sjansen. Vi så dyrene helt tydelig, de lå rett i skuddfeltet. Jeg siktet på den største og fyrte og hørte at kulen slo an. Kjem pen der fremme kastet seg opp - det tydelige tegnet på mageskudd. Men med ett var dyrene borte i graset - før jeg rakk å få inn et skudd til. En stund hørte vi raslingen etter dyr som flyktet. Så ble alt stille.

Jeg hadde gjort det man sist av alt skal gjøre - såre en løve og la den løpe. Ingenting er farligere enn en skade- skutt simba som rasende av smerte skjærer gjennom savannegraset på jakt etter noe den kan la det gå ut over. Omkring på savannene lå de små landsbyene. Før ellersenere ville en intetanende masai komme vandrende forbi den rasende løven som lå der i graset og slikket såret, og så ville ingen makt i denne verden kunne redde den innfødte som bare hadde en ussel liten kjepp av neshornhud å verge seg med, eller i høyden et spinkelt lite spyd som ikke var mer verd enn en fyrstikk i baklommen.

Den store jakten Vi kastet oss inn i bilen og fulgte etter dyrene. Snart mistet vi sporene, stanset og ble sittende og lytte. Ikke en

Løven sniker seg inn på sitt bytte

lyd, bare svak rasling i graset av vinden som strøk henover. Vi gikk ut igjen, streifet rundt bilen for kanskje å

finne sporene igjen. Alle sanser stod spent, hvert øyeblikk kunne den sårede løven gå til angrep. Den var nok forlatt av de andre nå, kanskje lå den like foran oss, glemt, med halen piskende mot sidebena. Med ett dukket et hode opp foran meg, jeg handlet automatisk, kastet rifla til skulderen og brente av. Hodet var ikke mer enn ti meter fra meg, jeg hørte kulen traff, en lyd som var skjønn å høre akkurat da. Hodet foran meg ble borte. Men i det samme jeg fyrte, var jeg også klar over at dette var ingen løve, men bare en cheetah. Det holdt stikk. Kulen var gått tvers gjennom hodet på jaktleoparden, hadde pløyd seg frem langsetter ryggraden og gått ut ved haleroten - det skal mer enn en cheetah til for å stanse en 8 mm Mauser Magnum med spesialladning. Det sårede dyret Vi lot cheetahen ligge. Det var blitt kveld, og om noen minutter ville det være mørkt. Vi tydde tilbake til bilen og kjørte hjem igjen. Leiren ble brutt, og karavanen med kjøtt- lassene sneglet seg tilbake over sletten til gruva. Samme kveld kjørte vi ut igjen til Lonesome Mine. Ved daggry var vi i bilen. Vi tok med oss Vics halvblods

mange hundre meterne derfra nådde vi en klynge med tett kratt. Sporene førte dit inn. Vi gikk rundt krattet i en vid sirkel; så vidt vi kunne se førte ingen spor derfra. I utkanten av krattet kom vi over oppkastet mat og blod spor, og graset var trampet ned av et dyr som fra seg av smerte hadde gått rundt og rundt seg selv før det hadde tydd inn i krattet. ”Vi har ham snart” Tom tok sporet og gjøv rett på. Som en gråbrun strek skar den gjennom graset og ble borte i krattet. Et øyeblikk etter hørte vi den rasende snerringen fra løven; så hadde nok den gode Tom alt fått kontakt. Med ett brøt det løs der inne, snerring og bikkjehyl i en vill kakofonisk konsert, og så kom Tom som et skudd ut av krattet. Blodet strirant etter

Nesehornet er farligere enn løven, men likevel frykter vi løven mer.

løveklørne, men bikkja stilte seg likevel mot sporet igjen og gjødde rasende mot krattet. Der inne steg og sank snerringen, det var som om løven ville maktstjele motstan deren før han gikk på.

«Pass opp, nå har vi ham snart!» advarte Vic. Det var ikke første gangen han hadde vært ute etter en såret løve. Han holdt seg til siden for meg for å kunne dekke meg; men det var jeg som hadde såret den, og da fikk jeg pent kverke den også. Fot for fot nærmet vi oss det tette buskholtet i håp om å få øye på dyret før det gikk til angrep. Jeg stirret inn i buskene foran meg, der inne i skyggen så jeg noe. Rørte det seg? Jeg merket at jeg gikk anstrengt, og prøvde å beherske nervene, slappe av. Så med ett så jeg det, det rørte seg, kom nærmere, om et sekund ville det skje. Jeg kastet meg et par skritt tilbake og til siden og skjøt. Inne fra skyggen kom brølene igjen, de steg og sank. Men jeg så ikke løven mer ; blinken var borte.

Det hele er over

Så begynte brølene liksom å visne. Snerringen døde bort, knurringen ble mykere og uten redsel i seg, ble bare et oppgitt stønn av et dyr som i avmektig raseri prøvde å samle kreftene til et siste utfall mot mennesket der ute. Så døde all lyd bort. Omkring oss var bare den susende stillheten over savannen. Vi stod lenge før vi rørte oss. «Den er ferdig,» sa Vic omsider. Det var som vi hadde tenkt. Skuddet fra dagen før hadde gått gjennom magen. Det siste gjennom hjertet. Løven lå foran oss i utkanten av krattet, slapp og vissen, med åpen , kjeft og den kraftige manken tilsmurt av størknet blod. Vi flådde den og skar ut the floating bone, et rudi mentært kraveben som ligger

Kadaveret overlot vi til gribbene som ikke lot seg be to ganger.

løst i skuldermuskulaturen - løvejegerens trofe. Vi skjenket kadaveret til gribbene, slepte skinnet tilbake til bilen og kom oss hjem igjen.

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no