Carl Emil var alene om å gå alene over Grønlands innlandsis

Ingen andre kunne ha gjort det vårt fremste seniormedlem, Carl Emil Petersen, gjorde i 1983. I en alder av 58 år la han i vei på ski over Grønland 95 år etter at Fridtjof Nansen hadde gått opp løypa før ham. Nansen gikk i en gruppe, mens Carl Emil gikk alene. Det er han fremdeles alene om. Det var en prestasjon hinsides alt annet som jevngamle – og yngre – måtte prestere. I dag kan vi vanskelig forestille oss eventyrerens strabaser i 1983, selv om vi forsøkte aldri så meget under vårt klubbmøte 12. september.

En strålende beretning Jo, det er virkelig et privilegium å ha en mann som Carl Emil i vår midte. Spesielt under dette møtet da han, som godt ”voksen”, enda en gang klarte å rive forsamlingen med seg da han stillferdig, underfundig og underholdende fortalte om sin lange skitur for snart 25 år siden. Carl Emil bruker ikke de store ord, og han har nesten gjort det til en profesjon å minimalisere sin egen person. Likevel kan vi mellom linjene og ordene fornemme storheten i hans prestasjon. Carl Emil har fortalt om sin grønlandsferd en gang tidligere i Travellers´ club, men det er så lenge siden at knapt nok mer enn en håndfull av de som var til stede, har hørt beretningen tidligere. Og de tok den med glede en gang til.

Det var egentlig et halsbrekkende foretakende som Carl Emil satte i gang. Og hvorfor gjorde han det? Fordi han hadde lyst. Men selveste Helge Ingstad har satt Carl Emil på plass når det gjelder hans tendens til å bruke små ord. I 1983 skrev Ingstad følgende om hans ferd over Grønland:

Heder og takk til Carl Emil. Visetramp Gorm overrekker

den tradisjonelle rammen med de tilstedeværendes signaturer.

”Så bar det avsted fra det området på Grønlands østkyst hvorfra Fridtjof Nansen for hundre år siden som den første krysset innlandsisen. – I en islagt verden hvor alt er hvitt, slet en skiløper seg fram trekkende på en tung pulk, han gikk og gikk, dag etter dag, uke etter uke. Han var 58 år gammel og ganske alene. Til slutt nådde han fram til det farligste området lengst i vest, der innlandsisen møter nakent land og flerres opp i dype blågrønne sprekker.” 20-30 kilometer pr. dag Carl Emil sørget for å gå en liten ekstratur før den egentlige starten. Det var for å legge ut proviant dersom noe skulle gå galt. Han brukte 16 timer på turen og var dødssliten da han kom tilbake. Så var det å ta fatt. Han gikk 20-30 kilometer om dagen, bortsett fra et par dager da det var snøstorm og han måtte la værgudene rase fra seg før det var mulig å komme seg videre. Han hadde også med seg en fallskjerm ”for moro skyld”. Den skulle han bruke som fremdrift når forholdene tillot det. Det gjorde de en dag eller to, og da klarte han 45 kilometer pr. dag i det vanskelige terrenget. Carl Emil brukte en gammeldags sekstant til å navigere med, og det gikk perfekt. Han visste hele tiden nøyaktig hvor han befant seg. Provianten besto av havreblanding med tørrmelk og såkalte konsentrerte kakeblokker som var de reneste kalori- og energibomber. Om det smakte godt? Greit nok!

I Nansens skispor Flere har gått på ski over Grønland etter Nansen. Men Carl Emil var den første som forsøkte seg alene. og hadde kun sitt eget selskap de 600 kilometerne som han tilbakela på 26 dager. Det kommer neppe heller enkeltvandrere etter ham heller. Nå er det forbudt! For grønlandske myndigheter fraber seg å bruke penger på kostbare redningsaksjoner etter alenevandrere som har tatt seg snø over hodet. Carl Emil utviklet selv sitt utstyr som ble nøye vurdert før start. Det skulle være så lett som mulig, og hver eneste gjenstand skulle ha to funksjoner. Men i 1983 var det ikke mulig å få tak i sleder som veide mindre enn 18 kilo. I dag hadde han klart å skaffe en som veier halvparten. Sleden med utstyr veide til sammen 80 kilo inkludert proviant og syv kilo parafin til

Det var disse som Carl Emil etterfulgte 85 år etter at de

hadde krysset Grønland. Bildet tatt av Nansens gruppe

med vår store polarhelt i forgrunnen

primusen. Ideen til ferden fikk han da han var på selfangst og leste om Nansens ferd i 1888. Da dukket ideen opp om å gå i de imaginære skisporene til vår første polarhelt. Carl Emil undersøkte mulighetene med myndighetene på Grønland. De sa OK på den betingelse at han garanterte en sum på kr. 300.000 kroner for å få legemet ned til sivilisasjonen, levende eller dødt, dersom noe skulle gå galt! Fra øst til vest Carl Emils skitur over Grønland gikk nord for Nansens rute, noe som gjorde Carl Emils rute noe lenger. En annen viktig forskjell var at Carl Emil var alene mens Nansen reiste sammen med en liten gruppe. Når vi først dveler ved Nansens og Carl Emils prestasjon, kan vi også skue et drøyt hundreår tilbake i historien, til tiden før Nansen krysset innlandsisen. Nansen ønsket intenst å bli den første som krysset Grønland, og det var også andre som var inne på samme tanke. Nansen startet fra øst, men tidligere hadde alle planer om en slik ferd tatt utgangspunkt med start i vest med den lite befolkede østkysten som mål. Nansen, og Carl Emil, gikk altså motsatt vei. Nansen og hans gruppe møtte allerede i begynnelsen på uanede problemer da de skulle gå i land fra en selfangstskute. Lettbåten ble tatt av strøm og isdrift, og de brukte uker bare på komme tilbake til det som skulle være utgangspunkt for skituren, I løpet av 42 dager gjennomførte de turen over Grønlands innlandsis. Bragden ga Nansen en veldig popularitet og berømmelse, og fra den dagen han kom hjem var han en nasjonal skikkelse.

Klubbens privilegium Carl Emil fullførte altså den samme bragden, men med den forskjell at han gikk mutters alene, han var 58 mot Nansens 27 år, og han gikk turen raskere. Denne beskjedne og faktisk stillfarende mann var sin egen planlegger, sin egen navigatør, kokk, lege, bærer, fotograf og forfatter. La oss ta med at han også er humorist. ”Jeg hadde spist både rått spekk og drukket varmt selblod, og det smaker bedre enn du tror – men ikke meget”, uttalte han en gang. Og ikke minst, han utførte bragden uten massemedia som betalte heiaklakører. Eneste befatning Carl Emil hadde med omverdenen var et fly eller to som passerte og vippet med vingene som en hilsen, og fotograf Bjørn Reese som fløy over ham og tok bilder for ettertiden. Igjen, alle som var til stede onsdag 12. september følte det som et privilegium å få lytte til Klubbens grand old man da han fortalte om vågestykket han egentlig var for gammel til å prøve seg på.

#1Public