Malaysia i oktober er en reise verd. Når du først er der, kommer du ikke utenom Kuala Lumpur som utmerker seg mer med grensesprengende høyhusarkitektur enn eksotiske miljøer på bakkenivå. Men utenfor byen ligger en attraksjon som mange beskriver som Malaysias fremste turistmål – grottene i Batu. Det er ikke vanskelig å være enig i påstanden.
En eventyrlig blanding Jo da, de fleste av oss har tidligere sett imponerende dryppsteinsgrotter. Det er ikke der storheten ligger. Her dreier det seg om en eventyrlig blanding av beliggenhet, storhet, historikk og religiøsitet. Batu, som ligger en halvtimes drosjetur fra sentrum av Kuala Lumpur er nemlig en av hinduenes helligste steder. Og det er noe man ikke kan unngå å konstatere når man først er der.
Jeg kom altså til Baku en dag i oktober, og var i grunnen ikke forberedt på det som skulle møte meg, idet jeg i mitt stille sinn tenkte ”en severdighet som så mange andre”. Der tok jeg feil. Vel fremme stiger jeg ut av kjøretøyet på en stor plass. Ved enden av plassen ser jeg en trapp og skimter inngangen til den store grotten høyt der oppe. Men det er ikke inngangen som fanger oppmerksomheten, men nærværet av den 47 meter (!) høye statuen av en hinduistisk gud ved siden av trappen opp mot grotten. Guden heter Murigan. Den glinsende gule statuen ble fullført i 2006, og dimensjonene er intet mindre enn imponerende. Først når man ser menneskekrypene ved den føtter, er det mulig å fate dimensjonene. Til venstre for hinduguden går det 272 trappetrinn opp mot grottens åpning Her er ingen heis eller andre hjelpemidler. Trappen må forseres dersom man skal komme inn i grotten.
Guden Murgan der den står og vokter trappen med de 272 trinn opp til grottene.
Ta tiden til hjelp For turister og søkende hinduer er det bare å ta tiden til hjelp. Temperaturen nærmer seg 30 grader, skjorten klistrer seg til ryggen og hjertet galopperer hysterisk enge før jeg er halvveis. Etter en pust i bakken eller tre er jeg oppe, og får straks min rikelige belønning. Enten jeg skuer der jeg kom fra, mot trappen, den åpne plassen og statuens bakside, eller inn i grotten der jeg ser inn i enda en kjempegrotte, er utsikten like fascinerende. På veggene i den innerste grotten, er det montert religiøse symboler og figurer som er hentet fra det daglige liv. Så legger jeg hodet bakover og skimter den blå himmel langt, langt der oppe. Dimensjonene, settingen, mennesker som undrer seg og mennesker som ber, gir øyeblikket nesten religiøse dimensjoner. Så tenker man seg tilbake til en gang på 1800-tallet da en indisk handelsmann ble fortalt av et medlem av Orang Asli-stammen, at det fantes en stor grotte inne i fjellet. Handelsmannen gjorde ikke noe nummer av opplysningen, og grottene ble først kjent for allmennheten før amerikaneren William Hornaday besøkte dem i 1878.
Ugjennomtrengelig regnskog På slutten av 1800-tallet besto dette området, som ligger 13 kilometer fra sentrum av det som i dag er Kuala Lumpur, av nesten
ugjennomtrengelig regnskog, ukjent for ”den hvite mann”. Området ble brukt av enkelte stammer som sanket matfrukter, tre og planter til medisinsk bruk. Hornaday og hans lille gruppe, forsøkte å trenge gjennom den tette skogen. Mens de bruker machetene til å slå seg gjennom den tette skogen, kjenner Hornaday plutselig en underlig lukt, nesten som en råtten stank av guano (ekskrementer fra fugl) . Han følger lukten og kommer til en 12 meter høy klippe som det er mulig å forsere. Han og de andre i gruppen tar seg opp, og skuer plutselig inn i åpningen til det som må være en grotte. De tar seg inn i grotten, og legger merke til et teppe av guano som dekker grunnen. Ikke rart det luktet langt inn i jungelen. Som en katedral Hornaday finner ut at de innfødte i mange år har benyttet grotten til å søke ly for uvær eller for å beskytte seg mot elefanter eller andre farlige ville dyr. Amerikaneren blir overveldet over grottenes omfang og hvordan de innfødte har forholdt seg til dem. De neste dagene utforsker den lille ekspedisjonen andre grotter i samme område. Det er da de finner Lambong, eller Katedralgrotten som den også kalles. ”Det er som om vi oppholder oss i en stor katedral”, skriver Hornaday senere. ”Vi vandrer av sted langs noe som ligner et
Den største grotten sett innenfra. Det gir et voldsomt inntrykk, og det åpne
rommet er blitt sammenlignet med kirkerommet i Peterskirken i Roma.
galleri, på et rent og flatt underlag. Veggene er loddrette og taket nesten som overbygningen på en gotisk katedral. Vi går videre inn i grotten og oppdager en ny grotte som er enda større. Den er 100 fot høy, og inne er det et stort rom, perfekt utformet av naturen selv. Den minner ikke så helt lite om St. Peters katedralen i Roma. Dette var et perfekt sted for tilbedelse og kontemplasjon – og for å tilbe guden Murugan.
Vi ser ned på den åpne plassen og gudestatuen fra toppen av trappene.
Fem ulykksalige kinesere Hornady reiste tilbake til byen med sin fantastiske historie, og snart ble de første picnic- turene arrangert til grottene. Transporten fant sted på elefantenes rygger. Hinduene hadde også oppdaget dette naturens store under, og på 1890-tallet begynte de å dra på pilegrimsreiser til grotten. Det gjorde den til et hellig sted for Murugan. Til historien om Batu grottene hører det også en tragisk appendiks. I 1955 fant to briter et skjelett i en av grottene. På grotteveggen ved
skjelettet var det kinesiske inskripsjoner som viste at den avdøde var en mann fra Lok Woii-distriktet i Sør-Kina. Inskripsjonene var signert med datoen ”det 28. år av Kinas første republikk”. Videre undersøkelser avdekket ytterligere fire skjeletter. Det ble senere antatt som svært sannsynlig at de fem hadde brukt grottene til å gjemme seg for britiske og malayiske soldater, og begikk selvmord for å unngå å ble fanget og fengslet som kommunistiske terrorister.
Se selv! Grottene er i dag Malaysias fremste turistattraksjon, og en a hinduenes helligste steder. Under en stor hindufestival hvert år blir stedet besøkt av 800.000 tilreisende. Mange av de går den reneste kanossagang med blodige rygger som viser deres hengivenhet i forhold til Murigan. De bare ryggene er gjennomboret av fiskekroker og annen brutal piercing. Det finnes også andre grotter i nærheten. De snirkler seg 2 km inn i fjellet, men er ikke åpen for folk flest. Et besøk her må være autorisert og ifølge en lokal guide. På plassen foran grotten og ved Murigans føtter er det et yrende folkeliv med helllige steder og et lite marked der du kan få kjøpe souvenirer – eller peanøtter til apekattene. Dem er et mange av i grottene, og de kan bli svært innpåslitne. Litt lenger borte står også en statue av den grønne apeguden, også denne i imponerende størrelse. Jeg har ikke nevnt alle severdighetene og inntrykkene i Batu idet jeg herved overlater til leseren og utforske stedet videre når man besøker Kuala Lumpur i vakre, tiltalende og deilig gjestfrie Malaysia.