Vi blir knøtt små der vi tar oss frem i fjellmassivene i Negevs ørken.
Jeg befinner meg på kanten av en stupbratt klippe, og under meg har jeg et spektakulært landskap med formasjoner som jeg aldri har sett maken til. I horisonten mot øst står en fjellkjede som en vegg. Jeg kan se enkelte plantasjer som grønne flekker, men ellers er landskapet brunt og atter brunt. Stedet er Negevs mektige ørken, den delen som utgjør 69 prosent av Israels samlede areal og som utgjør et område på 12.000 kvadratkilometer.
Den sveitsiske fortelleren Synet som har møtt meg her i Israel knusktørre innland både imponerer og overrasker. Jeg, som de fleste andre, har alltid forbundet ørkenområder med veldige sanddyner i alle retninger. Men min følgesvenn og guide, Alfonso Nussbaumer, forteller at dr tar jeg sørgelig feil, noe landskapet også bekrefter - Bare de færreste er klar over at de store ørkenene hovedsakelig består av fjell. Selv i Sahara og Gobi utgjør ikke da sandrike områdene mer enn 10 prosent av arealet.
Det er ikke mange som kjenner Israels historie så godt som Alfonso Nussbaumer
Jeg nikker på hodet og godtar øyeblikkelig Alfonsos informasjon. Noe annet hadde vært for dumt. Jeg kjenner få eller ingen som vet mer om Israels natur og historikk enn nettopp Alfonso som kom til Israel fra Sveits for godt over 40 år siden. Han flyttet til Eilat ved Rødehavet for å drive hotell, men interesserte seg mer for historie og natur – og brøt over tvert. Han kastet seg over all dokumentasjonsom var tilgjengelig, deltok i en rekke arkeologiske ekspedisjoner, og gjorde sogar viktige funn. Han ble etter hvert en Israels turistmyndigeters kanskje nyttigste og mest kunnskapsrike guide. Det er et privilegium å ha ham som følgesvenn.
Alfonso har tatt meg med til et nesten halsbrekkende terreng der jeepen med nød og neppe klarer å ta seg frem. Rett oppover eller rett nedover og en del bortover snor vi oss gjennom det kuperte ørkenlandskapet og vi får skue de mest utrolige formasjoner etter at vi forlot Eilat noen timer tidligere.
Salt på alle bauger og kanter Her er så mye som forundrer og imponerer. Vi har passert flere frodige palmeplantasjer midt i dette uendelige og knusktørre ødelandet. Hvordan kan disse plantasjene eksistere. Alt svært saltholdig. Og her er vi ved dette ørkenlandskapets store dilemma.
Alt rundt oss er saltholdig. Både mennesker og dyr dør av det hvis man får i seg en viss mengde. Hvordan er det mulig å opprette palmeplantasjer i slike omgivelser? Jorda er salt, vannet er salt – saltet er over alt. Mn slik går man frem for å skape disse ørkenens grønne luner. Man finner seg et flatt og greit stykke land. Så fjerner man 1-2 meter av det øverste og mest saltholdige jordlaget. På bunnen legges duk og det fylles på jord som ikke er saltholdig, Derpå plantes det palmer og fremskaffer vann som har gjennomgått avsalting – og dyrkingsprosessen er i gang. Svært effektiv, svært målrettet, og meget beundringsverdig. Dødelig vann Vi skuer ned i dalen som avgrenses av fjellkjedene i Jordan. Vi skimter også veien mot Aquaba der inne. Også på den jordanske siden ser vi flere plantasjer. - Det er dyrkerne i Israel som har lært opp jordanerne, sier Alfonso. Rett i nærheten har vi en uoffisiell grenseovergang. Der
passerer israelske bønder som skal lære opp sine kolleger på den andre siden av grensen. Et fruktbart og vellykket samarbeid som ikke er så spektakulært for mediene og som man derfor ikke hører så mye om.
Apropos salt. Langt lenger nord finner vi Arava-dalen som ligger 400 meter under havflaten. Når det regner oppe i fjellene, renner det saltholdige vannet ned mot Arava – og forblir der. Her er ingen elver som kan bringe vannet og saltet videre. Det forblir i et enormt basseng, som vi kjenner som Dødehavet. Når man bader der lønner det seg å holde munnen godt lukket. Noen munnfuller vil være nok til å ta livet av deg.
Vi kjører videre med Alfonso og hans dyktige sjåfør. Mens vi rister oss av gårde på noe som snaut nok kan kalles veier, deler Alfonso med meg sine historiekunnskaper og bringer meg langt tilbake i tid.
Negev er nøkkelen til kontroll - Nøkkelen til kontroll over Israels landområder ligger i Negev, sier Alfonso. Ørkenen har vært dominert av jøder, romere, byzantinere, tyrkere og beduiner. Så lenge Negev og Israel hadde en sterk administrasjon blomstret ørkenen. Når administrasjonen var svak, regjerte banditter og røvere som overfalt byer og la store områder øde. Beduinenes dyr var også en stor påkjenning. De spiste alt de kom over, og det sparsomme plantelivet ble ødelagt. I hundrevis av år regjerte nabateerne som opprinnelig var nomader fra syd i Arabia. De hadde en sterk posisjon, og den skyldtes at de kontrollerte de store handelsrutene mellom vest og øst. Hovedstaden var sagnomsuste Petra som nå ligger i Jordan og som renes som er landets mest besøkte turistattraksjon. Nabeteerne bygde en rekke byer i Negev, og byene beskyttet deres handelsruter. De var også vært dyktige i å konstruere vannanlegg. Når vannskyllene kom om vinteren, ble vannet ledet inn i et system av dammer, kanaler og sisterner, Nabateerne styrte fra 60 år f. Kr. til 300 år e.Kr. Etter dem kom romerne og tyrkerne, Dermed gikk handelen tilbake, og ørkenspredningen fikk utvikle seg. Moderne Negev er blant annet historien om britene som forsøkte å hindre bosetting i Negev fordi de mente området var for gjestmildt. Jødene godtok ikke dette og opprettet bosettinger samtidig som de fant frem til avlinger som egnet seg, og eksperimenterte med vannforsyninger. Da britene forlot Palestina i 1948, var det 27 kolonier som sikret at Negev fortsatt ble på jødisk område.
Et utkikkspunkt i Negev som viser fjellkjeden mot Jordan.
Mellom oss og Jordan skimter vi en av de mange plantasjene som er etablert i disse karrige områdene.
Jordbrukseventyret Etter 1948 begynte en omfattende kolonisering av Negev. Vann fra regntiden ble tatt vare på, da faller det 100 mm i nord som oversvømmer og bidra til liv og vekst. Nå er Negev et veldig vekstområde, noe som virker utrolig når vi ferdes i denne tilsynelatende så golde ørkenen. Fordamøping hindres av plastduker. Jorda forbedres og blir ivaretatt ved innsrike prosesser. Blomster og grønnsakdyrking er blitt storindustri. Solenergi brukes til produksjon av elektrisitet, og trærne brukes til å binde sanddynene. Det er de som mener at Negev i fremtiden vil i plass til 100.000 flere bosettere og dermed også bli Israels viktigste jordbruksområde, og gjøre profeten Jesaias ord til virkelighet: Og ørkenen skal blomstre som en rose, den skal fryde seg med glede og sang. Vann vil jeg gi i ørkenens floder i det tørre land til å meske mitt folk.
Alfonso tar oss med til mange hundre år gamle metallgruver der de lærte seg til å produsere jern. Han tar oss med til forbløffende arkeologiske funn som viser veggmalerier og inskripsjoner for nabateernes tid. Her er Alfonso spesielt godt orientert. Ikke rart når vi vet at det var han som oppdaget de flotteste av dem på 1970-tallet.
Salomos Søyler er en imponerende klippeformasjon. Størrelsen størrelse illustreres av de puslete menneskene som man skimter ved søylenes fot
Vi ser Salomos Søyler, noen enorme klipper med søylelignende formasjoner, som inngangen til et tempel. – Et flott område, sier Alfonso, men det har ingen ting med Salomo å gjøre, bortsett fra navnet som noen engang pyntet det med. Det går mot kveld da vi igjen nærmer oss Eilat. Dagen har vært full av opplevelser, synsinntrykk – og bilder som nesten har fylt minnebrikken. Kvelden brukes til å sortere inntrykk og fotos, og å pleie tilfredsheten over å ha fått oppleve en virkelighet som jeg knapt nok visste eksisterte.