Vårt medlem Truls Krogsrud er av god gammel årgang. Ingen tvil om et. Men for de som måtte sette påstanden under gransking, kan vi bare henvise til en artikkel på siste side i Aftenposten for noen uker siden. Der sto det et stort intervju med smilebilde av vårt kjære medlem som forberedte seg på årets Marcia Longa som nærmest kan sammenlignes med Holmenkollens 50-kilometer. Der beinfløy vår spreke 76-åring løypa sammen med folk som Alsgaard, Aukland-brødrene ( nr. 1 og 2) samt en lang rekke andre skikjendiser. Hvordan det gikk? Selvfølgelig gikk det bra. Truls kom seg gjennom løypa i god beholdt, og vendte hjem igjen enda en erfaring rikere. Den deler han selvsagt med våre medlemmer. Verdens festligste turrenn - Marica Longa er verdens festligste turlangrenn. Den tette raden av jublende tilskuere langs hele den syv mil lange løypa er en opplevelse. Løypa ble lagt til dalbunnen langs elven og innom hver landsby langs hele ruten. Der bli vi servert alt. Skismøring, te, kaffe, sportsdrikk, kaker, godterier, og på enden en velfylt bar. Det var et folkeliv uten like, og folk langs løypa var kledd i folkedrakter og de viftet med italienske og norske (!) flagg, som om det skulle ha vært 17. mai. Det er dette som gjør skirennet til en enestående opplevelse. Så stilte det da også 1700 nordmenn på startstreken. Det var hver 3. av deltakerne. - Hvor ofte har du deltatt? - I år var 6. gangen, og jeg snes det denne gang var en ekstra hyggelig opplevelse. Værmelding kan man som kjent ikke stole på, og det ble panikk i startområde da det plutselig kom uventet fønvind med kuling i kastene og omslag fra minus 5 til pluss 5 og klister. Jeg startet midt i klyngen av deltagere og greide meg bra oppover de første milene hvor det er mest stigningen, og ble stadig i bedre humør etter som jeg så hvordan mange andre slet. 7 mil på ski med klister, ising og blanke spor er egentlig en sport for selvplagere, men jeg hadde det utmerket. Det var jo solskinn og en herlig stemning Damen som ventet - på noe godt - Spesielle opplevelser? - Vel midtveis kom jeg i prat med en nydelig ung dame, også var fra Heming, som tok meg igjen. Jeg våknet av stake-monotoniet og hang meg på. Selvfølgelig falt jeg for henne, men hun ventet på meg mens jeg kravlet meg på beina. Vi hadde hyggelig følge ca 15-20 inntil jeg ble for sliten og måtte se henne dessverre forsvinne. Sic transit . . . osv. Da jeg var kom til vendepunktet nederst i dalen, trengte jeg mer feste for å komme meg opp igjen. Arrangørene har tenkt på alt, og satt opp en smørestasjon med fullt av hjelpende hender. Dessverre er alltid kø der når jeg kommer. Derfor har jeg alltid en klistertube på lunk i trusa, og på en, to tre så hadde jeg igjen fine ski de siste 8 km til mål. Den siste etappen på 2,5 kilometer litt spesiell og helt rå. Den minner om siste del av Tour de ski. Fra dalbunnen, oftest på sørpeføre, skal vi klatre opp noen stupbratte bakker til Cavalese sentrum og mål. Den kan ligne på sletta i en skiflyvningsbakke der målet ligger bak toppen av ovarennet. Brutalt, men den kalde ølen i baren ikke langt bak målstreken vinker i det fjerne. Og da så. Jeg brukte 5 timer og 55 minutter brukte jeg, og ble nr 17 av de 95 over 70 år som fullførte, sier Truls som nå har fått roet seg etter rennet. Men det varer ikke lenge. Her hjemme er det blitt flott skiføre, og i horisonten lokker Birken der han selvfølgelig også skal stille til start. For ham er disse eskapadene blitt noe av en livsform, men 76-åringen har lovet at det ikke skal ta overhånd. Tror vi ham på det? Utdrag fra aftenpostens nettutgave følg denne linken.