Knut Espen Solberg er kandidat til medlemskap i Cluben. Det skal vi være tilfreds med. For tredje gang har han besøkt oss for å fortelle om sine opplevelser på seilbåt i arktiske strøk. Denne gang konsentrerte han sitt velformulerte foredrag om isen som smelter, og mulige konsekvenser av det. Foredraget ble ledsaget av poengterte bilder som dessuten holdt høy fotografisk standard. Dette bidro til å gjøre kvelden interessant og minneverdig. Solbergs utgangspunkt for sine betraktninger var en seilas han gjorde i 2007. Med skøyta Jotun Arctic og det langt mindre fartøyet Skippy oppholdt han og mannskapet seg i arktiske farvann i over tre måneder i 2007. Det blir det gode historier av! Samt viktige
Knut Espen Solberg
observasjoner om følgene av varmere klima, mindre is og mer vann. Mye tid befant de seg om bord, og det le også tid til lengre opphold blant inuittene i området som omkranser Nordvestpassasjen. – Det ble en lang ferd, sa Knut Espen. – Vi seilte over 9000 sjømil i løpet av noen sommermåneder. 23 juni 2007 dro vi fra Norge, og Skippy ble sendt på dekk av et annet fartøy Skippy veier ikke mer enn 700 kilo, og i god vind var den fenomenal, og kunne klare opp mot 15 knop.
Utrolig vakkert !!!
Knut Espen dvelte ved issmeltingen som fikk mange konsekvenser, både uheldige og mer heldige. – Ved at det blir mindre is i sjøområdene vi oppholder oss i, øker et muligheten for å komme rundt. Vi kan seile inn i vanskelig farvann tidligere på året, og være der lenger. Men for inuittene er det verre. De er vant il å ferdes på isen med hunder og slede. Når isen smelter og det blir råker over alt, begrenses deres muligheter til å drive jakt. I år konstaterte vi at det var mindre is enn noen sinne etter at målingene hadde begynt. Smeltingen fører i seg selv til øket smelting. Når deler av isen forsvinner på sjøen, blir det større partier med mørk overflate som absorberer sollys og som fører til økt smelting. Det er også grunn til å merke seg paradokset når isen på landområder smelter. Da kan man faktisk oppleve at istykkelsen på Grønlands innlandsis øker! Det skyldes kombinasjonen av nedbør og temperaturer. De siste årene har både nedbøren og temperaturene økt. Det fører til at det kommer mer regn i lavere strøk so bidrar til issmelting. Men i høyereliggende strøk kommer den økende nedbøren som snø, og dermed blir iskappen inne i landet tykkere. Når isen smelter fra vannkanten og innover, blottstilles marken og friksjonen avtar. Iskanten glir dermed ikke så lett mot vannkanten. Dermed får vi i dette tilfellet paradokset med høyere temperatur – og tykkere iskappe i innlandet.
Under fjorårets ekspedisjon ble det foretatt en lang rekke viktige målinger, blant annet 50.000 (!) målinger av vanntemperatur i forskjellige dybder fra bunnen og helt opp til overflaten. Fartøyet var vel utstyrt med elektroniske hjelpemidler, og besetningen brukte mye tid på å sitte foran PC-skjermene for å innhente informasjon. Da Knut Espen berettet, kunne man få inntrykk av at det var en grei ekspedisjon som der lite kunne gå galt. Men så er ikke tilfelle. – Arktis er et farlig område, ikke minst fordi hjelpen er så langt unna at den nesten er ikke-eksisterende. Dermed må vi være selvhjulpne i alle sammenhenger. Dessuten er draftene for disse havområdene dårlige på samme måte som værmeldingene er lite å stole på. Dermed overlates mye til kunnskap og sundt vett, sa Knut Espen. Som nevnt innledningsvis, ble foredraget ledsaget at en mengde praktfulle bilder som i seg selv rettferdiggjorde fremstillingen. Fra før av vet vi at naturens egne isskulpturer kan stå frem i de mest fantastiske og fantasirike former. Med Jotun Arctic i forgrunnen og de foranderlige iskatadraler i bakgrunnen ga det fotografene misunnelsesverdige motiver som de tok godt vare på.