Aksel Henie i en dramatisk situasjon der han flyter med fast grep om geværet.
Vi forbinder John Jacobsen med en rekke storfilmer hvorav Veiviseren fra 1987 rager høyest. Derfor er det med en viss undring vi registrerer hans første film som produsent. Den ble til i 1983 under tittelen Prima Veras saga om Olav den hellige. Vi får nøkternt konstatere at samarbeidet den gang med Jahn Teigen og hans kumpaner ikke var grensesprengende. Likevel var det en god begynnelse for produksjonsselskapet Filmkameratene der John er, og alltid har vært, eneeier – og eneste kamerat. Men Prima Vera var likevel ikke Johns første befatning med film.
– Egentlig har jeg alltid hatt lyst til å arbeide med film, men midt på 60-tallet var denne formidlingsformen så dårlig betalt at det knapt nok var til salt på maten. Derfor ble det et avbrudd noen år med reklame, og film igjen først da det var til å leve av. Obs obs obs Vi befinner oss altså på slutten av 1950-tallet da norsk film var preget av enkle ekteskapskomedier i sort/hvitt og med et visst tilgang av krigshelter og deres dramatiske historier. (Ni liv, Shetlands-Larsen og andre dokumentardramaer).
Oscar-nominert suksess - Det var tider det, erindrer John med sødme i sjelen. – Det var før PC og faks, mail og sms, det var før telefaks og mobiltelefon, det var før alt det som skulle gjøre livet lettere å leve, i stedet gjorde det mer komplisert. Det var den gang vi beveget oss langsommere, og ikke var tilgjengelige for telekommunikasjon når vi var utenfor hjemmet eller kontoret. Jeg tror vi hadde et bedre liv den gangen når man ikke kunne få tak i oss til enhver tid. Jeg har forsøkt å ta med meg noe av fortiden. Jeg har aldri med meg mobil når jeg går rundt i Oslo. Folk får likevel tak i meg hjemme og på kontoret. Mobil har jeg bare med på reise.
Vi gjør et kvantesprang fra etterkrigstid og datidens filmsuksesser hvorav de færreste av dem har gitt ettertiden annet enn nostalgi på lerretet. Vi hopper frem til 1987 og Veiviseren, et mytisk drama i samenes land der det uvirkelige ble paret med det virkelige til et severdig resultat om liv og levnet i samenes land.
– I ettertid kan det synes som om omstendighetene med Veiviseren nesten hadde traumatiske dimensjoner, sier John. – Jeg fikk altså til rådighet et manus og konsept som jeg trodde på fra første stund. Tenk å kunne produsere et slikt drama på upløyet mark. Samenes verden var til da et ikke-tema. Da jeg satte i gang, haglet hånsordene over meg og den planlagte produksjon, Totalt bortkastede produksjonsmidler, mente mange. Spesielt besk var Trygve Hegnar i Kapital der han spurte om hvordan det var mulig å bevilge offentlige midler til et prosjekt som var en opplagt taper. Men jeg hadde hele tiden klippetro på Veiviseren, og her fikk jeg rett i større grad enn jeg våget å håpe på. Filmen ble en kjempesuksess inne og ute, den ble nominert til Oscar for beste utenlandske produksjon – og den satte samene på kartet og ga dem en status de aldri før hadde hatt. Det kan illustreres ved at bladet Det Nye plutselig trykket en tredjedel av sine artikler på samisk!
Fra Veiviseren til Max Manus Det er nå 21 år siden samene kjempet for livet mot de onde tsjudene, og det gode seiret til slutt. Tiden går. Nå er John midt inne i et prosjekt som gir ham minst like god mavefølelse som da han arbeidet med Veiviseren. Livet til krigssabotøren og motstandsmannen Max Manus er nå i ferd med å bli film.
– Det er ikke mulig å bestille suksess, men dette har jeg tro på. Alle forutsetninger er til stede for at filmen om Max Manus skal bli noe helt spesielt, sier John.
Som det sømmer seg med alle store filmproduksjoner, støyer det innledningsvis og under produksjonsfasen. Noe annet hadde vært kjedelig. Denne gang er det etterkommerne etter en del av gutta i Oslogjengen som surmuler over at deres forfedre ikke er nevnt, men glemt.
John tar ikke denne del av kritikken særlig alvorlig fordi den er så himmelropende urimelig.
– Det mange ikke har skjønt er at vi ikke lager en dokumentarfilm om Oslogjengen. Vi lager derimot et filmdrama om livet til Max Manus. Filmen er på 1 time og 50 minutter og gir ikke plass for nærhet til hele Oslogjengen, sier John lettere oppgitt.
Uten å foregripe suksessen, tyder mye på at vi har all grunn til å glede oss over resultatet når det får sin premiere 19. desember med Aksel Henie i hovedrollen som Max Manus. Krigshelten står i sterk kontrast til en annen feiret krigshelt, Gunnar Sønsteby. Begge var de uhyre viktige, og samtidig var de så forskjellige som det nesten er mulig å bli. Gunnar Sønsteby gjorde alt etter boken, og han omtaler seg selv den gang som en grå, usynlig og kald fisk. Max Manus gjorde ikke noe som helst etter boken. Utadvendt, med sans for dristige improvisasjoner gjennomførte han farlige spektakulære og farlige aksjoner med mye røyk og dynamitt. Jo, vi gleder oss, også på vegne av vår klubbmedlem som de senere tid også har fått
Max Manus og Tikken i tett snøvær
suksess med sine animasjonsfilmer for barn – filmene om redningsskøyta Elias. I cluben har vi tidligere stiftet bekjentskap med noen av eventyrene til Elias som er så lett å like. Elias er faktisk nominert til den gjeveste TV-prisen – Emmy. Samtidig kan John fortelle at en rekke nye Elias-filmer er under veis.
”Broen” som var i en særstilling Vi som er glad i film, hører gjerne også Johns syn på filmer han selv ikke har hatt noe med å gjøre.
– Broen over Kwai står for meg i en særstilling. Selv om den nå er mer enn 50 år gammel (1957), er den aktuell i forhold til dagens utenrikspolitiske problemstillinger hva angår behandling av krigsfanger, sier John med adresse Bush. Jeg er også svak for Singin in the Rain som er enda eldre, men som likevel holder mål som fremragende film, både innholdsmessig og teknisk, den dag i dag. For kort tid siden bestemte jeg meg for å lide meg gjennom Casablanca som står som et must for en som arbeider med film. Der ble jeg overrasket. Filmen fjetret meg fra første bilde. Spenningsfylt, velregissert og velspilt. Virkelig en fornøyelse. Godord må jeg også risle over Den tredje mann, en film som stadig er like severdig, sier John som dermed også avsluttet vår prat.
Jeg velger likevel å avslutte intervjuet med et par bemerkninger fra Clubens langbord for noen måneder tilbake. Jeg satt sammen med John, og han snakket om fremtidige prosjekter, og avslørte dermed også et ønske om å lage en film om den internasjonalt mest kjente norske kvinne på 1900-tallet – Sonja Henie. Merkelig nok er det fremdeles ingen norsk eller internasjonal produsent som har grepet fast i hennes eventyrlige og dramatiske liv og karriere.
– Jeg har en drøm, sa John. – Drømmen er Sonja Henie.
Så gjør det, da vel!