Da jeg tidligere skrev om Bernhard Folkestad (medlem nr. 287), hadde jeg tenkt at det skulle være mitt siste bidrag til denne spalten, men så oppdaget jeg at Nordahl Grieg antagelig måtte være opptatt samtidig som Folkestad. Grieg hadde en omfattende reisevirksomhet før han ble medlem. Som lettmatros dro han til Afrika, Asia, Australia og tilbake gjennom Suez-kanalen (1920-1921), gikk fottur fra Hamburg til Roma, studerte engelsk litteratur med eksamen fra 1925, reiste Europa rundt som aviskorrespondent med avslutningshyllest til Hellas, var journalist for Tidens Tegn under borgerkrigen i Kina 1927 samt hadde nytt Englandsopphold under en personlig vond periode 1931-1932. Etter å ha blitt medlem av klubben reiste han allerede våren 1932 til Moskva. Da han kom tilbake til Norge to år senere, var han omvendt og forble Moskva-tro kommunist iallfall til krigen kom til Norge, kanskje også senere. I 1937 dro han til Spania hvor han opplevde borgerkrigen på nært hold, og deltok på forfattermøtet i Madrid sammen med Ernest Hemingway og André Malraux. Han advarte stadig mot den tyske militærtrusselen, sluttet seg 9. april 1940 straks til de norske styrkene, og medvirket ved transporten av Norges Banks gullbeholdning til Molde og videre sjøveien til Tromsø, og dro med krysseren Enterprise til Storbritannia. Her ble han utdannet til offiser, og deltok som krigskorrespondent i flytokt over Atlanteren, Nordsjøen og til sist Tyskland.
Johan Nordahl Brun Grieg ble født 1. november 1902 i Bergen, byen han vokste opp i, og som alltid kom til å prege ham. Samtidig hadde han en sterk trang til å oppleve verden. Hans første store reise førte til hans debut med diktsamlingen ”Rundt Kap det gode Haab” (1922). Ett av diktene, ”Flagget”, gikk rett inn i lesebok- og deklamasjonslitteraturen:
”Det vugges gjennom den bløte monsun,
det flerres av Sydpolens blest,
det flammer fra Grønland ned til Rangoon,
det bølger fra Canton til Brest.
Norge er større enn nogen vet av:
hvert skib under flaggets vift
er på det endeløst øde hav
et nytt stykke Norge i drift!
Debutanten fikk god kritikk, og det ble på mange måter klart at Nordahl Grieg hadde stormet inn blant landets toneangivende forfattere. Minnene fra sjøreisen dukket også opp i senere diktsamlinger, og besøket i Shanghai inspirerte ham til diktet ”Vand” (fra ”Norge i våre hjerter”, 1929), der dette verset er hentet fra:
”Gin and bitter, gin and bitter!
Det er tætt med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprængte uer-øine svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset,
gin and bitter, boy – be quick.”
Romanen ”Skibet gaar videre” utkom imidlertid allerede i 1924, og ble oversatt til flere språk. Den skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men i stedet møtte han hard kritikk fra sjøfolk som mente at hans beskrivelse av deres liv og levnet, rakket ned på deres ære. Boken fikk likevel stort sett god omtale, og gikk i hele åtte opplag. Han fikk også et reisestipendium, og dro til Oxford der han bl.a. studerte Kipling, og skrev sin hovedoppgave om ham. Hjemme var han en produktiv og fargerik journalist, samtidig som han fortsatte å studere filologi. Reisevirksomheten i Europa og Kina resulterte i reisebrev i flere aviser, og dessuten boken ”Kinesiske dage” i 1927.
I 1932 reiste Grieg til Sovjetunionen, og ble værende der i to år. Det skulle bli starten på et langvarig romantisk forhold til kommunismen, og han forsvarte Stalins Moskvaprosesser i ”Veien Frem”, et anti-fasistisk og kulturelt tidskrift som han tok initiativet til i 1936. Hans sympati for kommunismen stakk imidlertid aldri så dypt at han sluttet seg til Norges Kommunistiske Parti eller arbeidet for partiet under valgene.
Griegs studier av det russiske avantgardeteatret ble også starten på et legendarisk samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. I 1935 hadde ”Vår ære og vår makt” urpremiere på Den Nationale Scene. Her vises redere, jobbere og våpenkremmere i champagnefest, mens Henry (Vingrisen) og hans kamerater venter på torpedering om bord i skipet. Sterke krefter prøvde å velte forestillingen på grunn av dens politiske innhold, men teatersjef Nilsen satte sin stilling inn på at oppføringen skulle gå sin gang. Billettene til premieren ble revet bort i løpet av en halvtime, og det var plassert sivilkledd politi i salongen. Til alles overraskelse ble ikke noe bråk, og forestillingen ble en stor suksess, ikke minst fordi stykket har en praktfull skikkelse som sentralfigur, den uovervinnelige Vingrisen, som legemliggjør den folkelige solidaritet.
Grieg dro så til Spania som krigskorrespondent, og opplevde den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette er beskrevet i boken ”Spansk sommer” (1937). Han drev et direkte og uopphørlig felttog mot alt som han så som truende reaksjonært, og mente at den lovlige spanske regjering ble latt i stikken av de vestlige stormakter, mens Tyskland og Italia støttet Franco-regimet. Vel hjemme fortsatte han med all kraft å rope ut sine advarsler mot Tyskland.
Men likevel trodde han ikke sine egne øyne og ører da krigen kom til Norge, og tyskerne plutselig stod der. Han meldte seg umiddelbart til tjeneste på Jørstadmoen, og var med som vaktmannskap da Norges Banks gullbeholdning ble fraktet til Molde, og videre med ”gull-skøyta” til Tromsø, og deretter med ”Enterprise” til Storbritannia.
17. mai 1940 leste han sitt dikt for dagen fra Tromsø radio, og var med et slag, og siden så lenge han levde, det undertrykte og kjempende Norges tolk og nasjonalskald:
”I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.”
Norske krigsdikt ble normalt distribuert som stensiler samt fra munn til øre. Likevel skulle Grieg krigsdikt bli hans fineste og mest velskapte lyrikk. Dikt som ”Skuespiller kaptein Martin Linge”, ”Kongen”, ”De beste” og ”Viggo Hansteen” har fått sin plass i norsk litteratur og plasserer Grieg blant Norges store lyrikere. Diktene er publisert i den posthume samlingen ”Friheten”, som har forblitt den mestselgende norske diktsamling noensinne.
I England giftet Nordahl Grieg seg med den syv år eldre Gerd Egede-Nissen. Hun var også født i Bergen, men hadde allerede som 15-åring debutert på Nationaltheatret i Oslo, og var ansett som en av landets fremste Ibsen-tolkere. Hun var sammen med sin mann aktiv i motstandbevegelsen i London og på Island. Grieg selv tok offisersutdanning i London, og deltok som krigskorrespondent med kapteinsgrad i flytokt over Atlanterhavet og Nordsjøen samt i USA og Canada. Det meldte seg imidlertid et sterkt ønske hos ham å få være med på et av bombetoktene mot Berlin. ”Jeg kan ikke skrive reportasje om noe jeg ikke har vært med på selv”, sa han til en venn som ba han inderlig om ikke å bli med. Han fikk likevel sjansen 2. desember 1943. Lancasterflyet med syv australske besetningsmedlemmer og en norsk journalist ble skutt ned over Berlin samme kveld etter at lasten var sluppet over målet.
Da Grieg var meldt omkommet arrangerte svensker og landflyktige nordmenn i Sverige et minnemøte i Stockholm. Sigurd Hoel holdt talen, og uttalte bl.a. at Nordahl Grieg var det rikest utstyrte menneske han noen gang hadde truffet ”når hensyn blir tatt til de samlede evner og evnenes innbyrdes harmoni”.
Påkjenningen av krigen og tapet av ektemannen førte til at Gerd Grieg i ettertid kun sporadisk opptrådte som skuespiller og instruktør. Hun trakk seg tilbake fra scenen i 1955, og i 1957 utgav hun en bok om sitt og mannens samliv: ”Nordahl Grieg, slik jeg kjente ham”. Hun døde i 1988, 93 år gammel.
Utvalgte utgivelser:
Skibet gaar videre, 1924 (roman)
Kinesiske dager, 1927 (krigsbrev)
Norge i våre hjerter, 1929 (dikt)
De unge døde, 1932 (essays)
Vår ære og vår makt, 1935 (drama)
Nederlaget, 1937 (drama)
Spansk sommer, 1937 (krigsbrev)
Ung må verden ennu være, 1938 (roman)
Friheten, 1945 (dikt)