Så er sommerferien over, og hverdagen banker på i all sin velde. Det innebærer at sommerferie er historie, og disse hjemmesider er igjen våkner til liv. Godt å vite for alle dem som de siste to månedene har irritert seg over redaktørens iboende dovenskap. Men nå skal vi gjøre det godt igjen med å fortelle om vårsesongens siste opplevelse i Club-sammenheng, og det dreier seg selvfølgelig om tradisjonsrike Ut i det blå.
bussen som forlot Josefine ved 15-tiden og veddet på at denne gang skulle vi nordover – mot Hamar. Og det var som om mange allerede kjente eimen av god akevitt rive i neseborene. Det ble med denne fornemmelsen, for bussen gikk aldeles ikke nordover. Derimot gikk den først mot vest, så mot syd, beveget seg innover Hurum-landet retning Oslofjorden før den fikk los og kjørte sydover langs sjøen. Vi ble ledsaget av en kunnskapsrik guide, og denne observatør mente å kjenne seg igjen da han skimtet sin sommerhytte på den andre siden av fjorden. Tragedien i 1947 Første stopp var Storsand der vi hadde en rask spasertur under truende skyer. De fleste forbinder Filtvet med to begivenheter – den ene dypt tragisk og den andre med utadvendt optimisme. For å ta den første først. Da våre medlemmer forlot bussen ruslet vi ned til en himmelstrebende bauta tuftet på forestillingen om vingen på et fly. Den står som et symbol for den mest tragiske flyulykken i vår luftfarts historie. Året er 1949, og dagen er den 20. november, en svartgrå dag da selv været var illevarslende. Ved middagstid hørte man på bakken duren fra en tungt lastet passasjerfly. Det var en maskin fra Aero Holland, nærmere bestemt PH-TFA. Om bord var 31 passasjerer og en besetning på 4. Samtlige passasjerer var jødiske fattige barn som i Norge var tilbudt en etterlengtet ferie fjernt fra krigens grusomheter. I Norge skulle de omsider få oppleve noen gode uker uten bekymringer. Slik gikk det ikke. Flyet, som skulle lande på Fornebu, gikk av en merkverdig grunn tom for bensin, det forsøke å nødlande og det endte med at maskinen crashet i skogen på Hurumlandet. De fleste omkom omgående. Men noen overlevde styrten, og krøket seg sammen i vraket og forsøkte å holde varmen mens de ventet på hjelp. Da den kom, var det for sent. De fant barn som holdt rundt hverandre i fortvilelse, og i håp om å bli reddet. I stedet frøs de i hjel. Kun en gutt overlevde. Han het Isac Allal og ble hentet i skogen av medlemmer av Drammen HV ungdomstropp og kjørt til Drammen sykehus. Her ble han liggende en ukes tid. Senere reiste han tilbake til Israel, men kom seg aldri over den vanvittige tragedien. 22 år senere kom han tilbake til Hurum som en merket mann, og han døde ikke så lenge etter bare 41 år gammel. Sonja Lee Klubbens medlemmer betraktet monumentet med tristesse og i endring om katastrofen som de eldre av oss fremdeles husker fra avisenes førstesider. Da ble det mer lystbetont å se restauranten som Sonja Lee har etablert rett ved Filtvet fyr. Det ligger vakkert til, det har fått svært så rosende omtale i mediene, og for oss hadde det væt et besøk verd hadde det ikke vært for at vi skulle videre. Men la det være sagt, hvis du er på disse kanter, stikk innom Sonja Lees spisested Villa Malla og gled deg over både mat og beliggenhet.
Holmsbu Ingen lot seg lenger overraske da vi kom frem til målet for årets utflukt – idylliske Holmsbu. De som ønsket det hoppet av der, de andre ble med på en rask svipptur til Rødtangen rett ved. Rødtangen er en grend i Hurum kommune, på sydvestsiden av Hurumlandet sør for Holmsbu. Navnet stammer fra fargen på svabergene ut mot Nebba, som hovedsakelig består av rødfarget drammensgranitt. Rødtangen er kjent for funn fra bronsealderen, flere gravrøyser og andre funn fra den tidsepoken. Stedet hadde 101 fastboende i 1910, men er nå knapt bebodd utenom sommerhalvåret. Tidligere var det både aktivt seilsted og kurbad, men nå finnes servicetilbud i første rekke i Holmsbu. Holmsbu er i seg selv en idyll. Stedet har det meste av de vi forbinder med langt mer kjente sørlandske kyststeder. Arkitektur, havn og skjærgård. Enda bedre er at miljøet er litt mindre heseblesende og litt mindre overbefolket enn de kjente sørlandsstedene i sommermånedene. Stedet fikk status som ladested i 1847. Mange kunstnere har hatt tilhold i Holmsbu. Et resultat av dette er Holmsbu bildegalleri hvor flere av Holmsbu-malerne er representert, særlig Henrik Sørensen. Foruten Sørensen har galleriet en fast samling med bilder av Oluf Wold-Torne og Thorvald Erichsen. Vi finner også en samling av Sørensens bilder på Lillestrøm videregående skole. Holmsbu Bad er stedets kjente overnattingssted som også har en god restaurant. Denne gang hadde reisekomiteen imidlertid valgt seg Privaten Café, også den beliggende ved havnen. Menyen? Den besto, ikke overraskende, av reker og øl eller hvitvin. Så snart vi hadde benket oss kom praten, historiene og kommentarene på rekke og rad. Ingen grunn til å kjede seg eller være fåmælt i sådan en stund. Alan fikk samtlige medlemmer med seg da han henvendte seg til Tor som snart skulle ut for å sykle. Ikke på søndagstur – men til Sibir! Alan sendte med ham en TC-vimpel for at Tor ikke skulle glemme sin opprinnelse mens hans sykler og sykler og sykler. Det gjør han akkurat nå, når dette skrives. Følg med på våre sider, der forteller han om det som skjer. Så var det hele over for denne gang. Rekene var spist vinen var drukket, vi fikk igjen plass i bussen som fraktet hos trygt tilbake til Josefine. Ut i det blå er fullført – og sommeren var ønsket velkommen. Takk til reisekomiteen som gjorde denne turen mulig.
