Jeg befinner meg på et enormt platå. Det er omgitt av imponerende gråbrune fjellmassiver bortenfor lavlandet under oss. Stedet er Masada i Israels Negev-ørken. Aldri tidligere har jeg følt flere tusen år gamle begivenheter så påtrengende nært som akkurat nå. Helt siden guttedagene lot jeg meg fascinere av beretningen om den romerske 10. legion som var blitt ydmyket av et tusentall jøder på toppen av denne klippen. Beretningen var så fantastisk at jeg i mange år trodde den mer var en legende enn en historisk realitet. Årene gjorde meg litt klokere. Det som ble berettet om begivenhetene på denne klippen i 73 e. Kr. skal være sant. Historikeren Flavius Josefus har i detalj beskrevet den nesten utrolige historien om erobringen - og den hjerteskjærende epilog.
Dette oversiktsbildet av Masada viser hvor utilgjengelig klippen er. Øverst til venstre ser vi restene etter kong Herodes palass. Til høyre på bildet ser vi rampen som romerne bygde. I forgrunnen restene av en romersk forlegning. Bak til venstre skimter vi bygget der taubanen begynner. Helt bak ser vi en flik av Dødehavet. Foto kilde:: Israels turistkontor
Tidligere på dagen forlot jeg Akababuktens nordlige bredder for å begi meg på veien nordover gjennom Negev-ørkenen. Med meg hadde jeg vår tids Flavius, Alfonso Nussbaumer. Hans historiske kunnskaper om nasjonen Israel, folket og naturen er nesten uvirkelig i all sin detaljrikdom. Alfonso var egentlig eslet til å bedrive en helt annen profesjon enn det å risle kunnskaper over hodene til alle som vil lytte. For over 40 år siden kom han fra Sveits til Eilat for å drive hotell. Så avsluttet han resolutt sin hotellkarriere idet han var mer interessert i natur, arkeologiske utgravninger og historie. Hvert år siden den gang har han benyttet til å etterfylle sinnet med frisk kunnskap. I flere dager har han nå øst over meg av sin viten , og jeg har erfart at det er et privilegium å ha ham som veiviser, ikke minst i forhold til det som skjedde på det stedet jeg nå befinner meg for over 2000 år siden.
Det omvendte strykejern Himmelen er nesten skyfri og sikten er god i alle retninger da vi setter oss i taubanen som skal bringe oss til topps. Noen kilometer mot øst glitrer Dødehavet med en vannflate som ligger 418 meter under havflaten. Opp til klippens topp er det på det høyeste over 400 meter. På vei oppover undrer jeg med over det muliges kunst. Klippen er stupbratt på alle kanter med klippevegger som er flere hundre meter høye. Med nok vann og mat i reserve skulle det ikke være mulig å erobre borgen på toppen. - De hadde vann, og de hadde mat, sier Alfonso. – Egentlig burde forsvarerne ha klart seg i den uendelige. Men slik gikk det ikke.
Taubanen som bringer de besøkende op til platået
Masada kan nærmest beskrives som et omvendt gammeldags strykejern med loddrette høye kanter. Klippen er så høy og bratt at vi nedenfra bare kan se kantene av platået på toppen. Så tenker man med seg selv at en festning der oppe ikke kan erobres under kamp, men bare kan tas ved utsulting. Slik reflekterte også generalen for romernes 10. legion, Lucius Flavius Silva. – Vi omringer dem, avskjærer dem fra alle forsyninger, og venter på at de kommer tuslende ned for å be om nåde. Det er bare spørsmål om tid og tålmodighet, resonnerte den krigsvante generalen som også var romersk guvernør i Judea.
Herodes var ikke så verst - likevel Vi stiger av taubanen og lar oss straks rive med av utsikten i alle retninger. Langt der nede ser vi restene etter en romersk forlegning. Vi ser fjell og dype daler, vi ser smale stier som klamrer seg til den stupbratte fjellveggen. Selv uten dette dirrende historiske vitnesbyrd, hadde dette vært et sted å besøke for den som lar seg besnære av dristige landskapelige krumspring.
Vi vandrer over platået til reminisensen av palasset som kong Herodes lot bygge. - Et underlig sted å bygge et palass, medgir Alfonso som også gjerne vil pynte på m in samtids oppfatning av ”blodtørstige” Herodes. – Bibelens påstand om at han lot alle guttebarn drepe for å bli kvitt en mulig konkurrent til tronen, holder ikke vann. Da drapene angivelig skulle ha funnet sted, var Herodes ennå ikke konge. Derimot vet vi at han under sin regjeringstid sørget for livsmidler til sin
befolkning når den sultet. Alt tyder på at han var en god konge for sitt folk, en konge som har fått et høyst urettferdig ettermæle. - Men av alle steder i verden, hvorfor bygde han festningen og palasset akkurat her? - Det skjedde i årene 37 til 31 f. Kr. Han gjorde det for å skaffe seg et sikkert fluktsted i eventuelle krisesituasjoner. Derfor ble palasset bygget her oppe, et praktfullt byggverk med vakre dekorasjoner, luftige oppholdsrom, rikelige lagerbygninger, og ikke minst et forbløffende badeanlegg med flere avdelinger. Vi kan undres over et badeanlegg her hvor hver dråpe vann ble vernet som om det skulle være gull. Men så ble da også alt vann fra himmelen tatt vare på og deponert i et stort antall cisterner. Det gikk også kanaler fra omliggende fjell. De sørget for vann til lavereliggende cisterner. Jeg tror han bygde badet for å signalisere til spioner at på Masada har de så mye vann at de kan bade i det. Det er for øvrig intet som som tyder på at kong Herodes noen sinne har satt sine føtter på dette området.
Alfonso Nussbaumer er historiefortelleren som tar meg med tilbake til de dramatiske begivenheter for 2000 år siden..
Masada shall never fall again Bortsett fra Jerusalems gamle by, er Masada i dag kanskje Israels fremste turistattraksjon. Hit kommer skuelystende fra hele verden, og ikke minst fra Israel selv for å fordype seg i dramatikken som utspilte seg her i år 72 og 73 e. Kr. Her er mange skoleklasser slått seg ned innenfor de sammenraste veggene av det som har vært bosteder og offentlige bygninger. Læreren forteller, og de små sitter som tente lys. I diskret nærhet er alltid en ungdom med gevær på ryggen Det minner oss om at vi befinner oss i en nasjon som er i ufred med sine omgivelser. Alfonso forteller om israelske kadetter som blir brakt til Masada for å avlegge ed om troskap. Det verbale symbol for dem alle er ordene: Masada shall never fall again. Vi står på toppen og skuer ned langs fellsiden, og ser en massiv kam av jord og stein beveger seg fra slettelelandet ved foten av Masada og oppover mot festningen på toppen. Jeg forsøker å erindre beretningen om det som skjedde i år 73, og anmoder Alfonso om å friske på hukommelsen Han lar seg ikke be to ganger. Noe fortalte han på vei opp, noe hørte jeg i sta – resten får jeg nå.
Jøder mot romersk legion - La oss vende tilbake til 66 e. Kr. Da går jødene til opprør mot det romerske styret. En jødisk ekstremistgruppe klarer å ta Masada fra en romersk garnison som er stasjonert der oppe. De blir ledet av Elazar ben Ya´ir, og de får siden besøk av andre opprørere som flyktet da Jerusalem ble ødelagt i 70. Masadas jøder blir kalt seloter, og mange karakteriserer dem som ekstremister, sier Alfonso idet vi rusler over platået som på det lengste er 1,2 kilometer lang.
Han peker på kasemattene som omgir platået, og forklarer at en kasematt er to parallelle festningsmurer der det 2-3 meter brede rommet mellom veggene er fylt med masse for å stå imot kjempemessige slagvåpen som brukes for å knuse festninger. Når det er masse mellom, er det nesten ikke mulig å slå seg gjennom.
Vi er kommet til punktet på festningsmuren der selotenes skjebne blir beseglet i 73. Og epilogen om Masadas skjebne nærmer seg. Begynnelsen til slutten finner sted i 72 da Judeas romerske guvernør, Lucius Flavius Silva, marsjerer mot Masada med sin 10. legion for å beleire fortet. Flavius forsøker først å sulte ut de 940 jødene, men de har godt med forsyninger og etter flere måneder viser det seg at taktikken er nytteløs. Selv vann har de nok av. Dernest forsøker de seg på flere angrep mot muren, men blir slått tilbake hver gang. Masada virker uinntakelig, og dem romerske seiersrike legionen taper ansikt. 5.000-10.000 krigsvante soldater klarer ikke å nedkjempe 940 jøder. Flavius er rasende, og prestisjenederlaget er ikke til å bære
Dødens rambukk Da er det at Flavius beslutter å bygge en enorm rampe opp mot fjellveggen og festningsmurene. Til det bruker han forsvarsløse jødiske slaver som Masadas forsvarere nødig vil angripe eller drepe. Rampen blir til slutt over 300 meter høy, og på toppen av den blir det bygget en 10 meter høy rambukk. Masadas forsvarsverk er nå innen rekkevidde. 16. april 73, flere måneder etter at beleiringen hadde begynt, lyktes det å slå et stort hull i kasematten, og Masada var klar for den endelige erobring. Gjennombruddet skjer om kvelden, og Flavius beslutter seg like godt til å vente til neste morgen med å trenge inn i festningen. I dagslys vil operasjonen være langt enklere, og plyndringen og drepingen vil være langt mer lysbetont.
Den romerske rampen som strekker seg mot toppen.
Stien er anlagt i vår egen tid og gir turister muligheter til å gå til topps.
Sannhetens time er kommet. Innenfor festningsmurene vet selotene hva som venter dem. Mennene er klar over at de ikke har muligheter til å stå imot 10. legion, og neste dag vil deres barn bli slaver, deres hustruer bli voldtatt og de fleste av mennene antakelig bli henrettet. Den endelige løsning Elazar ben Ya´ir samler mennene og orienterer om den håpløse situasjonen. Og han stiller dem spørsmålet om de kan leve med å være en del av den ultimate fornedring av dem selv og deres familier. Alle rister på hodet. Men hva er alternativet? En kollektivt tilintetgjørelse. Og slik blir det. Hvert familieoverhode får i oppdrag å drepe sine barn og sin hustru. Dermed dreier det seg om drap og ikke selvmord som er i strid med Bibelens lære. Når drapene av familiene er gjnnomført, skal de som er igjen samles for en siste gang. Senere på natten er den grufulle oppgaven tilendebrakt. Bare 10 menn med blodige kniver er igjen blant de levende. De beslutter seg for en siste dødbringende handling – og involverer seg i lotteri morte. Hver av dem tegner sitt navn på et potteskår, og skårene samles i en bolle. En av dem trekker ut et av potteskårene, han leser opp navnet – og ni blikk retter seg mot den 10. mann. Hans ldd er å fullbyrde prosessen. Han går bort til hver av de ni, og dreper dem så raskt og smertefritt som han kan makte. Prosessen fullbyrdet. Nesten. Taperen har drept sine ni venner. Nå er hans eget timeglass rent ut. Han retter knivens egg mot seg selv og støter til, og segner om. Det er fullbrakt. Neste morgen kommer det spektakulære angrepet. Soldatene gleder seg til seier, plyndring og fornedring av fienden som har hånet dem så lenge. Det blir ingen triumf. Det møter ingen motstand, bare døde mennesker over alt. Flavius` seier er bitrere enn han noen gang kunne ha forestilt seg. Derimot har han gjort tid og sted til et ikon i israelsk historie. Hvordan vi i dag kjenner historien? Det skyldtes et par av kvinnene som gjemte seg i en cisterne med sine barn, og unngikk det kollektive drapet. De fortalte historien til Flavius Josefus som gjenga den til romerne.
Historikerne strides Dette er beretningen om Masada - som det i den senere tid riktignok er stilt spørsmålstegn ved av enkelte historikere. Var det likevel en legende med historiske røtter? Alfonso vet ikke sikkert. Jeg vet ikke. Historikerne strides. Vi vet bare at utrolige Masada er en realitet, og at kamphandlingene ikke bestrides. Jordvollen der rambukken var plassert eksisterer den dag i dag, og langs eggen går en smal sti der vandrere kan ta seg til topps. Masada ble glemt i hundrevis av år. Tidens tann og jordskjelv herjet med byggmassen, men ikke mer enn at mye fremdeles er intakt. I 1842 ble festningen gjenoppdaget, og stedet ble gravet ut mellom 1963 og 1965. En taubane ble montert og den såkalte ”slangestien” ble klargjort slik at det ble mulig å ta til topps langs
På platået finnes det ruiner etter en rekke byggverk inkludert palass, administrasjonsbygg, lager og boliger..
fjellveggen. Dersom du skulle befinne deg i Jerusalem eller Eilat, bruk en dag til å erobre Masada - og Masada vil erobre ditt sinn. Halvannen times biltur fra Jerusalem, 2-3 timer fra Eilat. Solen er på hell, lyset faller og skyggene blir lange. Vi legger Masada bak oss, og kjører i retning Dødehavet for å få et spektakulært bad. Så snur jeg meg, ser den mektige silhuetten og minnes: Masada shall never fall again.