Søk

Å SPILLE TEATER I KABUL En beretning fra en burlesk reise i et krigsherjet land


Temaet for kveldens foredrag lød unektelig som en anakronisme. Går det an å sette opp et teaterstykke i krigsherjede og sønderrevne Kabul, undrer man seg når man leser klubbprogrammet. Så viser det seg at Terje Lindberg, til daglig manusredaktør i NRK, har klart dette kunststykket; og hans beretning om prosjektet var i sannhet spennende stoff.

Det begynte i Norge Det startet for tre år siden da to afghanske skuespillere kom til Norge, invitert av Norsk Folkehjelp. De var del av et prosjekt mellom teatergruppen i Kabul og Den Nationale Scene i Bergen for om mulig å bygge opp igjen et ødelagt teatermiljø i Afganistan. Miljøe var blitt fullstendig rasert under de forskjellige fraksjoners krigsherjinger i landet. Mens afghanerne var i Bergen fikk de bl.a. se en oppsetning med Herborg Kråkevik. De to besøkende var tydeligvis ikke forberedt på et kvinnelig fyrverkeri av Herborgs type, og etter forestillingen hadde en av dem uttrykt: “Truly this was very modern theatre”. Invitasjonen Terje Lindberg fikk kontakt med afghanerne under dette besøket, og en stund etter at de var returnert hjem, fikk Lindberg en invitasjon til å besøke Kabul og om mulig sette opp et teaterstykke i byen. Via Dubai ankommer han Afganistan og reflekterer over den enorme overgangen fra gull og glitter i Dubai til stammekrig, ødeleggelse og fundamentalisme som preger dagliglivet i Kabul. Det er en beleiret by hvor de forskjellige krigsherrene viser sin makt, det er Kalasjnikover overalt, menn med skjegg og tradisjonell klesdrakt, og burkakledte anonymiserte vesener som sniker seg langs husveggene. Teaterbygningen i Kabul var engang blant de største i verden, men ligger nå nærmest i ruiner. I talibantiden var den blitt brukt som rettersted til skrekk og advarsel, og likene ble bare slengt i orkestergraven. En ny provisorisk bygning skulle nå tas i bruk og fungere som teater. Kvinner er støtende Lindberg beretter om forberedelser og utvelgelse av skuespillere. Stykket krever en mor og far, en voksen sønn, samt noen biroller rundt disse. Meldingen fra kulturdepartementet er klar: Stykket må ikke inneholde noe som kan være kontroversielt og som bryter med tradisjonell afghansk tenkemåte. Sensuren vil komme på inspeksjon og overhøring før stykket kan frigis. Prøvene går sin gang og når oppsettingen omsider er klar for generalprøve, kommer sensor. En høytstående representant for Kulturdept. omgitt av sine livvakter med Kalasjnikov. Sensors dom er klar: Ingen kvinner på scenen, hun må reduseres til en tredje.person som bare omtales. Slutten på stykket forlanges omskrevet – det må være Happy End. Det forhandles i det videre og det brede og til slutt inngås et kompromiss. Stykket tillates oppført som en lukket forestilling for utvalgte inviterte. Videre må det presiseres at dette er et importert vestlig stykke med innebygde motsetninger som ikke kan relateres til dagens Afghanistan. På disse premisser ble forestillingen tilslutt gjennomført. Et nytt kulturliv i et slitent land Terje Lindberg håper at han har fått være med å legge spiren til et nytt kulturliv i et slitent krigsherjet land. Lindberg skal ned igjen til Kabul og følge opp videre fremdrift ved det gryende teaterliv i byen. Foredraget ga et interessant innblikk i hvilke uvante problemer som kan dukke opp i et ortodoks, konservativt muslimsk samfunn, når man prøver å introdusere kulturimpulser som for oss virker ganske harmløse. En reise i et underlig land Mellom arbeidsøktene på teateret fikk Lindberg også anledning til å reise noe rundt i Afghanistan der naturen er dramatisk og nesten tar pusten fra oss med sine utrolige fjellformasjoner. Det veksler mellom tørre, brunsvidde fjellsider og frodige grønne daler. Befolkningen i Afghanistan bærer tydelig preg av krigens herjinger. Det er mange krøplinger og krigsskadde. Over 50 prosent av befolkningen er under 16 år. Afghanistan er verdens største produsent av opium/herion, og dessverre sprer misbruk av disse stoffer seg blant befolkningen. Det er vanskelig å få bukt med dette da opiumsvalmuer gir god inntekt for bøndene og heroin er en av de viktigste finansieringskildene for de forskjellige krigsherrene. Er det krigsinnsatsen verd? Etter middag var det stor interesse for å stille spørsmål. Et spørsmål fra mange var: er vår militærinnsats i Afghanistan verdt innsatsen? Er det noen mulighet for å skape et noenlunde stabilt samfunn? Foredragsholderen mente at i dagens Afghanistan, hvor befolkningen er splittet i mange ulike fraksjoner, er det spesielt de små svake gruppene som tydelig gir uttrykk for at vestlig nærvær er deres trygghet for overlevelse. Vi må huske på at selv om situasjonen i dag kan virke håpløs og kaotisk, så er Afghanistan en gammel kulturnasjon ed røtter tilbake til Alexander den store, 300 år før vår tidsregning. Terje Lindberg reiser ned igjen til Kabul i november, og da blir redaktøren av Tramp antakelig med. Vi kan vente oss en spennende oppfølgingsrapport fra reisen.

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no