I Cluben glimrer de eldre årganger ved sitt nærvær. Det har vi kunnet glede oss over flere ganger i år. Første gang var 26. februar da vi feiret våre 80 år, og siste gang 3. desember da Henning markerte akkurat samme årstall under onsdagsmøtet i Cluben. Det ble på mange måter en minneverdig aften, ikke minst fordi en av Clubens fremste profiler, Carl Emil sr, hyllet en annen profil, aftenenes jubilant.
Både Henning og Carl Emil er æresmedlemmer hvilket avspeiler deres store innsats for Cluben gjennom så mange år. Henning var trampsjef i årene 1993-1997, og da han la fra seg trampsjefklubben i 1997 ble han berømmet som en av våre beste ledere. Rosen var fortjent. Det ble synliggjort under kveldens mange taler. En av de vi husker best var Carl Emils lange og praktfulle dikt til Hennings pris – som selvfølgelig ble fremført uten manus. De gamle er eldst! Til stede var også fire forhenværende trampsjefer som bidro til å hylle jubilanten som fikk i gave Tor Wilthills akvarell av Josefine. Det kom ikke som noen overraskelse at Henning spanderte cognac på medlemmene som var lette å be. Så kan man falle i tanker om alderens gang og årenes forgjengelighet. Vi vet at Henning ofte gjør seg slike refleksjoner. Men det vi andre av oss kanskje tenker er – for en heldiggris. Runde de 80, være så oppegående, ha så stor glede av livet og menneskenes rundt seg. Egentlig er det et privilegium å eldes med så stor verdighet og sjarm. Og for oss medlemmer er det en begunstigelse å tilhøre generasjonen som får oppleve Clubens ”grand old men”. Det begynner å bli en del av dem, og flere av de edle årganger setter fortsatt sitt preg på onsdagskveldene i Josefine. Heldigvis.
På tur i Alaska
Ved en slik anledning kan redaktøren av disse sider ikke unngå å tenke tilbake på reisen til Venezuela i 1993. Selvfølgelig var Henning med. I Amazonas svettet vi som griser, i et herberge i Los Nevados i Andesfjellene sov vi på våre brisker i samme rom, og den natten frøs vi som vi knapt nok har gjort det før eller siden. Man erindrer også da vi var passasjerer bak i en Land Rover som, sneglet seg lang en smal, smal vei med tusen meter rett ned. Den gang var Henning svært målbevisst, og fortalte siden hvorfor: Hvis vi kjører utfor veien, hadde han blinket ut undertegnedes corpus som buffer mot omgivelsene. Vi kom vel ned, og da gikk Henning rett til en landsens kirke og ofret noen mynter til den lokale madonna som takk for hjelpen til å overleve. Men selv for tøffe karer som Henning, kan det av og til bli for mye. Som da herrene rundt Det runde bord hyllet ham med bursdagssangen. Da ble det fuktig i øyekrokene. 80-åringen som er verd å misunne
Så er vi blitt 80