![](https://static.wixstatic.com/media/cfa7ec_5749c4ae8740491c9e8f66dee25c6c54~mv2.jpg/v1/fill/w_482,h_361,al_c,q_80,enc_auto/cfa7ec_5749c4ae8740491c9e8f66dee25c6c54~mv2.jpg)
Det årlige fellesmøte, hvor vi inviterer våre kvinnelige ”counterparts” i Women Travellers’ Club ble avholdt mandag 23. november. Det ble en meget vellykket aften. Omlag 30 travellers var møtt fram, halvparten fra dem og resten fra oss. Aftenen bød på klatremusen Randi Skaug som foredragsholder - og saftig, mør pepperbiff fra Tores kjøkken. Randi har klatret mange fjell, men er kanskje mest kjent som første norske kvinne på toppen av Mount Everest. Denne kvelden skulle hun snakke om den gang hun spente på seg skiene og la ut i Roald Amundsens skispor, en skitur den store polfarer ikke klarte å gjennomføre…
WTC-Trampsjefen Grethe Huseby innledet med å overøse oss med takknemlighet for at de får lov til å besøke oss denne ene gangen i året, deretter overrakte hun oss en praktbok i gave, og Randi slapp til med flotte bilder og stor fortellerglede om Amundsens forsøk på å krysse Europas største høyfjellsplatå, Hardangervidda, i januar / februar 1896. Hun filosoferte litt over hvordan hun hadde parallelle opplevelser underveis og hvordan små tilfeldigheter på en måte brakte henne nærmere Amundsen som menneske. Amundsen og hans bror var en stund antatt omkommet, men folkene på gården Mogen fant begge gutta i svært forkommen tilstand, etter at de hadde virret rundt i nesten en uke uten mat. Amundsenbrødrene klarte det ikke, men Randi kom seg over, og foredragsholderens engasjerende og ydmyke fortellermåte gjorde dette til en flott innledning på en svært hyggelig kveld.
![](https://static.wixstatic.com/media/cfa7ec_13fe106a487a4f84b0df0df1f4bb2bdd~mv2.jpg/v1/fill/w_724,h_918,al_c,q_85,enc_auto/cfa7ec_13fe106a487a4f84b0df0df1f4bb2bdd~mv2.jpg)
Det har til tider blitt murret litt i krokene over at vi ”slipper jentene til” i vår Club. Personlig synes jeg det er litt smålig. Vi er vel etablert. Vi besidder vår elskelige og tilnærmet gjeldfrie Josefine, og kan derfor, mette og fornøyde lene oss tilbake og nyte fruktene av tidligere medlemmers engasjement og innsats. Skulle ikke vi ha sjenerøsitet nok til – én eneste gang i året – å gi litt drahjelp til en broder- unnskyld: søsterklubb - som fremdeles er i oppstartsfasen? Det tok 25 lange år for vår egen klubb å skaffe seg egne lokaler. Gi jentene en kjangse. La oss ikke være smålige.