Fire dager med historie, skjønnhet, kultur – og sjokolademassasje

Herved anbefales. Ta noen dager i Latvia, og du kommer hjem igjen med flere opplevelser enn du kunne drømme om. Men da er de viktig at du er villig til lytte til fortiden og kjæle med nåtiden. I denne baltiske staten er det så tett mellom opplevelsene at det bare er å gripe dem. Det dramatiske. Det vakre. Det grusomme. Det forunderlige. Og det morsomme. Og aller best av alt.: Landet ligger nesten rett utenfor vår egen stuedør. Det er bare 20 minutter lenger med fly til Riga enn fra Gardermoen til Kastrup. Kanskje er det også billigere.

Jeg tilbrakte fire dager i Latvia i januar, og intensjonen var å få med meg mest mulig av det landet har å by på – innenfor rimelighetens grenser. Det er lenge siden jeg har fått så mange opplevelser for pengene. Eller hva skal man si til sjokolademassasje på fem stjernes hotell, det å sveve i vektløs tilstand over kraftfeltet fra en tordnende luftkanon, drikke Riga Balsam der drikken blir til, bo på et hotell spekket med dramatisk historie, gjenoppleve hvordan dansk-norske prins Magnus inntok Baltikum, vandre forbi i jugendstilens skjønne fasader, kjøre bob så fort at jeg ikke rakk å bli redd, skyte bue på et av landets 1200 slott (!) eller glede seg over en praktfull La Traviata i Rigas sagnmomsuste opera, for bare å nevne noen av begivenhetene jeg ble en del av?

La det være skrevet med en gang. For å få fullt utbytte av en reise til Latvia i alminnelighet og Riga i særdeleshet, betinger det at du bruker litt tid på å sette deg inn i historien. Ikke all verdens tid, det holder at du nipper til fortiden og du vil bli rikelig belønnet. Latvias fortid er brolagt med dramatikk. Jeg skal ikke her dvele overdrevent ved fortiden, men kan ikke unngå å avlegge Riga en visitt i 1812. Dette fordi jeg beundrer mange av de vakre trehusene utenfor sentrum. Det var det året Napoleon gikk på en smell da han forsøkte å erobre Moskva. På vei østover rykket hæren frem i retning Riga. Napoleon kommer, lød det hysterisk i de trange gatene. Dermed tente de på byen som besto av trehus. Dette med trehus var påbudt slik at byen skulle være enkel å brenne ned hvis erobrere stormet inn. Dermed ble det ikke noe å erobre. Ordren i 1812 var derfor grei nok – bortsett fra at det var falsk alarm! Kjempeergerlig. Byen brant ned til grunnen, og Napoleon med sin hær så de ikke noe til. 50 år etter dette lempet man på reglene om regelen for småhus.

Samme deg drakk jeg for første gang Riga Balsam. Jeg som hele tiden har trodd at balsamen fra Riga var til utvortes bruk. Jeg avla altså et besøk i fabrikken, og måtte dermed nok en gang grave meg ned i historien for å finne opprinnelsen på denne drikken som for latvierne er like naturlig som morsmelk. Hvert år produseres det 1,3 millioner liter Riga Balsam, og 1 million av produksjonen drikker de selv. Vi kan bare gjette på at dette har helsemessige årsaker. Hvorfor? For å få svar må vi igjen besøke fortiden. Det hadde seg slik at en mann som kalte seg doktor for 250 år siden kokte sammen et beksvart brygg han kalte balsam for kropp og sjel – Riga Balsam. Drikken inneholder i dag et ekstrakt av 24 forskjellige planter. Det var flere før, men mange av dem har dødd ut. Men tilbake til fortiden. En dag midt på 1700-tallet passerte hvileløse Katarina den store av Russland gjennom Riga. Kanskje var hun på jakt etter mannfolk som hun var storforbruker av. Eller kanskje var hun bare på tur. Uansett formål, ble keiserinnen uvel, og etter hvert ganske syk. I Riga forsøkte hennes følge å skaffe hjelp, og kom i kontakt med balsam-doktoren. Leseren har sikkert gjettet fortsettelsen. Katarina fikk sin balsam som hun drakk med stor glede – og hun ble frisk som en fisk. Ikke rart denne velsmakende sorte drikken er blitt en sikker vinner blant dem som liker urtebrennenvin, og som setter pris på de vakre keramikkfaskene som drikken fylles i. På balsam-fabrikken påsto direktøren at Riga Balsam har vunnet 30 priser på internasjonale messer. Vi får tro ham på hans ord, og glede oss over suksessen der vi ser flittige kvinnehender sørger for dråpene som inneholder 45 prosent alkohol, og som dermed ikke er å spøke med. Det fikk jeg erfare senere da balsamen ble servert litt senere på fabrikkens egen kro. Men det er en annen historie!

To av nettene bodde jeg på Europa Riga Hotel som, som i dag tilhører den norske Wilhelmsen-gruppen, og som ligger greit tilgjengelig i sentrum. Og et hotell er et hotell. Men er det slik? Ikke Europa Riga som på folkemunne heter Benjaminhuset og som er omgitt av en fortid som kan ta pusten fra gjestene. Dermed blir det enda litt mer historie. Det staselige ble bygd i 1876 av en av Rigas rikeste familier. Huset var et av de første som ble bygd utenfor sentrum i noe annet enn tre. Tiden i og omkring første verdenskrig fratok familien muligheten til å beholde huset og i 1928 ble det kjøpt av ekteparet Emilia og Anton Benjamin. De var rike, de var vellykkede og de lithørte byens kulturelle elite. Emilia ga ut byens største avis, og begge hadde de hadde et hoff av klakører. Lite eller intet skjedde uten at spesielt Emilia først ble spurt. Eksempel: Operaen skulle ha premiere på en stor forestilling fredag. Dette fikk Emilia høre om. Siden hun fredag hadde avtalt gå i et profilert damelag, ba hun teaterdirektøren legge premieren til torsdag! Det gjorde han ikke. Og fra den dag var ikke lenger teaterdirektøren medlem av det gode selskap. Herskerne i det som etter hvert ble kalt Benjamin-huset brukte sin innflytelse på godt og på ondt. Men sett under ett var de til stor berikelse for byen. Det hele skulle ende med en stor og hjerteskjærende tragedie. Russerne okkuperte Latvia i 1940. For å sementere den politiske makt, lette de etter steder med innflytelse. Deres øyne falt på Benjamin-huset. Så gikk det raskt. Redaktørene i Emilias avis endte i en marionette-regjering, og selv ble den mektige kvinnen arrestert og deportert i en overfylt kuvogn i retning Sibir. Tenk deg overgangen fra Benjamin-husets overdådige skjønnhet og luksus til en kuvogn med femti andre ulykkelige, og kun et hull i gulvet til å gjøre sitt fornødne. Det tok ikke lang tid før døden kom som en befrier. Men Benjamin-huset har overlevd, og gjestene kan vandre rundt i de store åpne salene som 60-70 år tidligere var Emilia og Antons private gemakker.

Når vi først dveler ved Emilias skjebne, og vi samtidig vandrer rundt i Riga og spor etter okkupasjon og ødeleggelse, kan vi ikke unngå enda en gang å skue tilbake, denne gang på Sovjetstatens misgjerninger. Natten 13. til 14. juni 1940 (?) ble 15.000 medlemmer av den latviske elite og deres familier arrestert og deportert i kuvogner til Sibir. De ble ikke advart og fikk ingen muligheter til å pakke. De ble ganske enkelt borte. Mange av dem døde under veis. Bare 10 prosent kom tilbake til Latvia etter krigen. En stor del av den latviske intelligensia ble likvidert. Fra den siste regjeringen før krigen ble de fleste henrettet eller omkom sovjetiske leire. Under okkupasjonens første år ble 35.000 deportert. Det ble enda verre under den tyske okkupasjonen. Da tyskerne ble jaget ut av russerne, flyktet 200.000 innbyggere vestover. Mange ble drept av russiske bombefly, men 1500.000 bosatte seg i vest og fortsatte kampen. Først i 1991, den 6. september, var trengselens tid over. Latvia erklærte seg selvstendig samtidig som kommunismen lå på dødsleiet. Befolkningen i Latvia er i dag et konglomerat at mennesker med forskjellig etnisitet. Latvierne utgjør bare snaue 60 prosent av befolkningen mens det er 30 prosent russere. Resten er fra Hviterussland, Polen, Latvia og Ukraina. Det er med andre ord ingen særlig debatt om man skal tillate bruk av hijab i politiet. Derimot er det litt av en utfordring for latvierne å forsone seg med nærværet av russerne som fordrev så mange av deres. Men det har gått forbausende bra. Begge parter erkjenner at det ikke finnes noe alternativ enn sameksistens. Kanskje noe å tenke på for oss som fremdeles har problemer med å akseptere Knut Hamsun 64 år etter krigens slutt!

Jeg er kommet til Latvia for å glede meg over kultur, skjønnhet, historie og hyggelige mennesker. Men jeg er ikke kommet for å la meg blåse til himmels i et spektakulært stunt. Men skitt au! Når jeg først står foran ”siloen” i Sigdula nord for Riga, lar jeg meg friste. Utgangspunktet er at noen oppfinnsomme mennesker har gjort det til sitt levebrød å blåse folk til himmels. Man blir påført en drakt som er noe av en mellomting mellom en gammeldags dykkerdrakt og kosmonautens påkledning. Som en mellomting mellom en astronaut og en karnevalsfigur klatrer man til siloens topp, lar seg føre ut på nettinggulvet og lar det stå til. Puuuh! Et skred av luft som har det kjempetravelt velter inn i kroppen, og blir etter hvert så heftig at jeg løftes fra underlaget og svever fritt i noen minutter. Ferden i løse luften er så hektisk at jeg ikke rekker å nyte utsikten. Derimot nyter jeg fast grunn under føttene igjen da det hele er over. Så har jeg gjort det også! Bobturen nedover Baltikums beste bobbane en halv time senere blir nesten en nedtur i forhold.Glemte jeg maten? Bare for å ha det sagt, det er en utsøkt fornøyelse å spise (og drikke) på flere av Latvias fremragende restauranter. Mange av dem har en interessant bakgrunn og historie, og alle har de god mat til priser som er til å leve med, enten vi spiser godt på kroen i Kungu Riha eller på Dirkli Herregård der jeg også overnatter. Over alt internasjonalt kjøkken med retter som ikke Hellstrøm kunne ha gjort bedre.

Så var det igjen dette med fortidens borger og slott. Landet har faktisk 1200 slott, og mange av dem er godt ivaretatt. Noe tenke på for oss i steinrøysa som sliter med å vedlikeholde det lille vi har. Her strekker Europas fulleste pengebinge kanskje ikke til. Jeg lot meg forlede til å besé slottet i Cesis. Og takk for det. for selv om den for det meste er en ruin fra middelalderen, er historien så sterk og synsinntrykkene så mange at det i seg selv hadde vært en reise og beretning verd. Ruinen er ruvende med murer, med hvelvede buer og bueganger og med en historikk som kan få en til å miste pusten. Mest interessant for meg fra Norge er tilhørigheten til prins Magnus av Danmark-Norge. Han ble lokket til Latvia av Russlands Ivan den grusomme for å få prinsessen og et kongerike. Det meste gikk galt. Etter en lang og broket forhistorie med mange viderverdigheter kommer han til hoffet i Moskva der Ivan den grusomme sitter ved tronen. Han har bruk for en medhjelper til å styre kongeriket Livland og tilbyr Magnus jobben. Hvis han sier ja, skal han få gifte seg med en slektning samt få ta med seg tre tønner gull. Magnus sier ja, reiser til Livland, og flytter etter en tid inn på slottet Cesis. Først har han alliert seg med en rekke byer som har gått trett av Ivans herjinger. De ser gjerne at Magnus blir deres konge, som en motvekt til den mektige russiske monarken med det farlige tilnavnet. Etter en tid ankommer Ivan som nå attpåtil er i grusomt humør. Kongen blir arrestert. Først har han opplevd at mange av hans beste menn sprengte seg i filler og biter for å unngå å bli levende partert av kongen med tilnavnet. Det hele ender med at Magnus slipper fri, sier fra seg tittelen som konge og slår seg ned i det kurlandske bispedømmet Piltene. Han dør i 1583, og snipp snapp snute er drømmen om et kongerike i øst definitivt over. Men borgen står igjen som et minne som skapt for å grave i fortiden. Her har jeg bare nærmet meg overflaten av en fascinerende beretning. På Cices ble jeg forresten invitert til å skyte med pil og bue. Dersom et småvilt eller to hadde forvillet seg forbi, hadde de hatt lite å frykte.

Siste kvelden hadde jeg gleden av å overvære La Traviata i den vakre operaen i sentrum av Riga. Forestillingen står på egne ben uten å trenge mine kommentarer, og operaen er i seg selv en praktfull bygning som kler monumental god akustikk og monumental musikk. Fordypningen får komme en annen gang. Min ukjente sidemann i i salen sniffet et par ganger i luften i retning undertegnede. Det tok jeg med stoisk ro for jeg visste at denne gangen var det verken dårlige ånde eller andre lumske dunster som fikk nesens værhår til å reise seg. Full av selvtillit visste jeg at det luktet sjokolade, et døgn gammel sjokolade. Hvorfor? Fordi jeg dagen før hadde fått massasje med sjokolade over hele kroppen.Foranledningen var en visitt til Jurmala og fasjonable Baltic Beach Hotel som kan smykke seg med fem stjerner og luksus i bøtter og spann. Jurmala er et badested 20 minutters kjøring fra Riga. Her er kritthvite strender, vakker trehusbebyggelse og innbydende hoteller på rekke og rad. Og ikke minst, det største kurstedet i hele Baltikum Den hvite strandlinjen strekker seg 33 kilometer og har tiltrukket folk fra og utenfor Latvia i århundrer. Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var kurstedets storhetstid. Da ble de fleste trehusene bygd, helsesentrene opprettet og infrastrukturen utviklet. I dag har Jurmala bystatus, og stedet er et besøk verd, ikke minst fordi man kan komme dit på kort tid med egen bil, tog eller minibuss. Spesielt i sommersesongen syder det av liv, blant annet på Baltic Beach Hotel. Så var det dette med sjokalademassasjen. Hotellets direktør overbeviste meg om det ville bli et minne for livet. Så hvorfor ikke? Det fikk bli nå eller aldri. Jeg ble geleidet inn i en garderobe, fikk tildelt badekåpe og håndkle og vist inn i massasjerommet. Der ventet en frodig kvinne med kraftige overarmer. Hun legger fra en knøttliten badebukse som jeg kler på meg og jeg legger meg på massasjebenken. Damen kommer med en stor bolle grov sjokolade og rubber den inn i huden fra topp til tå, foran og bak. Så kommanderes jeg inne i dusjen, spyler av sjokoladen og legger meg enda en gang på benken. Nå smører hun meg en med noe som ligner sjokoladepudding, legger over meg et teppe og blir borte i 20 minutter mens jeg halvdøsende tenker at dette hadde jeg aldri trodd om meg selv. Når ventetiden er over, kommanderes jeg på nytt inn i dusjen, spyles av og finner veien tilbake til benken. Nå gnir hun hele kroppen inn med sjokoladekrem som skal sitte på så lenge som mulig. Og jeg får vite at etter dette blir huden som silke og tanken som fløyel. Velvære inni og utenpå. Jeg takker, trasker tilbake til garderoben, og kjenner sjokoladeduften som står som en sky rundt meg, Ja, ja. Jeg har vært med på mye rart, men dette hadde jeg aldri trodd. Men så er jeg altså i Latvia, og der er det mye rart som skjer – hvis sinnet er åpent og du lar det styre av nysgjerrigheten. Som et mal apropos. I Riga er det selskap som heter MiceCream som ledes av Richard Bærug fra Oslo. Han har bodd i Riga i mer enn 20 år, snakket språket perfekt og har gjort til sin profesjon å rettlede reiseglade og nysgjerrige nordmann som beveger seg inn på hans revir. Dessuten er han hyggelig og lett å like. For meg var en til vurderlig hjelp da jeg ville utforske Latvia på noen få dager. Herved anbefalt.

#1Public