Det er gode tider for Cluben. Aldri har oppslutningen om vår juletrefest vært større enn i år. Da stort og mye smått var talt opp, viste det seg at hele 81 (!) gjester møtte frem 14. februar for å oppleve julenissen, Davido, pølser og brus. Da Carl Emil ønsket velkommen, var vi nær grensen av det våre lokaler kan bære. Trenger vi et mer tydelig sunnhetstegn? Neppe. Gjestene kommer fordi Cluben er veldrevet og innbyr til besøk. De vet hva de får!
Vår juletrefest er tuftet på tradisjoner, og julenissen og Davido har vært faste innslag så lenge at vi nesten ikke kan forestille oss en juletrefest i Cluben uten dem. Denne gang stilte nissen riktignok med vikar. Men for å ta Davido først, har han et sjarmerende og sikkert grep om barnas oppmerksomhet. I år som i fjor samlet de seg henrykt for hans føtter før han begynte med sine fiksfakserier og ablegøyer. Det som er spesielt ved Davido, er hvordan han klarer å fenge barna fra første stund, enten det dreier seg om enkle ballongerier, fingerferdigheter med kuler og kort eller duene som hvert år dukker tafatt opp fra ingenting. Forresten, tålmodige fugler må de være der de sitter og stirrer uanfektet på folkehopen. Davidos fremste instrument er hans talegaver, og evnen til å involvere barna. Julenissen stilte denne gang med vikar. Aksel tilbrakte denne dagen på sykehus (god bedring, Aksel!) og for første gang på mange år var det en ”vikar” som kom rekende med sekk og gaver. Han dukket opp etter at både Gorm og ungene hadde hauket ut mot gangen for å påkalle nissens oppmerksomhet. Denne gang var det altså Stein som innfridde barnas forventninger. Ikke vet denne observatør hvor oppmerksomme ungene er, men kanskje var det en eller annen som reagerte på at nisseluen var erstattet med en rød østerdalslue.
Skokken av forventningsfulle unge samlet seg rundt nissefar som ville vite navnet på hver enkelt før de fikk hver sin gave. En av ungene lurte på om det var mye snø på Nordpolen. ”Det vet jeg ikke”, sa nissen, ”for jeg kommer fra Østerdalen”. Barnet falt i dype tanker. Selvfølgelig var det tegnefilm, pølser og brus, boller og kringle, kaffe og sherry til de voksne. Alt fikk ben å gå på, og på kjøkkenet ståket Tore vel vitende om at noen timer var det vanlig møte med et program som kom til å trekke folk. Det fikk han rett i. Men det er en annen historie.