Det er fra sine egne man skal ha det - det beste..! Så lite beskjeden på våre medlemmers vegne går det an å være når man skal karakterisere Carl Emil Petersens foredrag i Cluben.
Han snakket om sin ferd med selfangstskuta Svaløy i Vesterisen for 33 år siden. Det var en uforglemmelig ferd for Carl Emil. Det skal vi være tilfreds med. For ellers hadde vi ikke kunnet være med ham og gjenoppleve eventyret i en natur som det bare er forunt de færreste å oppleve. Carl Emil har holdt det samme foredraget for en del år tilbake, Men siden den gang har Cluben fått mange nye medlemmer samtidig som vi andre mer enn gjerne gjenopplevet ferden i Vesterisen i 1976.
Foranledningen for reisen mot nord var at Carl Emil flere ganger hadde henvendt seg til skipperen på Svaløy med ønske om å få bli med på en fangsteferd. I 1976 sa altså skipperen ja. Carl Emil pakket koffert og fotobag, og ble med mot vest. Et av 15 fartøy mot nordSvaløy var en av 15 båter som i 1976 deltok under selfangsten i Vesterisen. Det var den gang selfangst fremdeles var politisk korrekt. Sel er nemlig er ressurs som kan jaktes på uten at arten trues. I dag er det annerledes. Av en eller annen grunn er selen bortimot fredet. Det er imidlertid ikke torsken som den forsyner seg så grådig av. Tapere i dette bildet er altså torsken – og inuittene som ser en viktig del av næringsgrunnlaget bli borte mens selen i dag kan telles i millioner. Ganske underlig i en tid da det er så stor oppmerksomhet om klodens fornybare ressurser. Carl Emil klarte utmerket å formidle stemningen om bord – og maskespillet selfangstskutene imellom. Her gjaldt det å formidle på radioen nøktern resignasjon, selv om selen solte seg på isflakene langs skutesiden. Men dette skuespillet gjaldt bare det fangstmessige. Dersom en skute av en eller annen grunn fikk problemer, var de andre der med én gang for å hjelpe konkurrenten ut av en kinkig situasjon.
Humane slaktemetoder
Carl Emil fortalte om jakt på sel og selunger, om når pelsen var som mest attraktiv – og om slaktemetoder. De fleste av oss husker bilder av selunger i blodpøler, bilder som motstanderne av selfangst spredte i mediene. Der skrev man om søte dyr og grufulle blodbad på isen. De skrev imidlertid ikke om det Carl Emil kunne fortelle om hakapiken som et humant avlivningsredskap som øyeblikkelig gjorde det av med selen dersom det ble benyttet fagmessig. Ja visst er selungene vakre, det er også påskelammet på slakteriene. Men det er en annen historie. Parallelt med beretningen som selve fangsten, fortalte Carl Emil også om en natur det ikke finnes maken til. Bevisene på at han snakket sant, så vi på lerretet. Det er ikke ofte et foredrag blir ledsaget med så mange fotomessige blinkskudd. Mange av bildene var tatt under krevende forhold, både når det gjelder lys og bevegelse. Dermed ble det også en gjennomillustrert reise i eventyrlige omgivelser. Både bilder og beretning understreket det vi ikke var i tvil om; Carl Emil gled godt inn blant besetningen og gjorde også sin jobb på dekk, blant annet med å flå fangsten.
Carl Emil er i dag et av våre to æresmedlemmer. Under sitt foredrag ga han noe av svaret på bakgrunnen for sitt ærefulle medlemskap samtidig som han demonstrerte en forslitt sannhet – de gamle er eldst.