Søk

Frøis Frøisland: Stjernereporteren som døde så alt for tidlig


Frøis Frøisland var i sin korte karriere en av våre fremste pressefolk. Han døde i 1930, bare 47 år gammel. Da hadde han rukket å bli sjefredaktør i Aftenposten, og å vært med på å stifte Traveller`s Club 2 år tidligere. Frøis Frøisland var under første verdenskrig en fremragende krigsreporter. Det ble sagt at han led av et ”nervøst temperament”, men det forhindret ham ikke fra å bevege seg i frontlinjen. Hans prestasjoner gjorde ham til stjernereporter, og det var et naturlig valg da han i 1919 ble sjefredaktør.

Nils Frøis Frøisland, ble født 1883 i Raufoss. Etter examen artium på Hamar 1900 og Krigsskolen 1901 begynte Frøisland på legestudiet ved universitetet i Kristiania. Under et kjemisk eksperiment utløste han en kraftig eksplosjon og fikk en skjennepreken. Det likte ikke den unge student, som sa takk for seg og solgte sine bøker. Faren forlangte at sønnen skulle ta en embetseksamen, og i 1907 ble han cand.jur. med laud.

Aprilsnarr! Men det var avisene som interesserte den talentfulle unge mannen og dukket opp i avisspaltene med et brak. I avisen Fri Presse skrev Frøis Frøisland 1. april 1908 uhyggelig levende om et luftskip fra Mars som landet utenfor Notodden. Det var bemannet av små menn i svarte drakter. Flere aviser gikk på aprilspøken og sendte medarbeidere til Notodden. Aftenpostens Amandus Schibsted ble ikke lurt, men han var imponert over fantasien som lå bak og la spesielt merke til den korte og knappe stil.

Spøken var god den, men det ar ikke nok til å redde Fri Presse. Dette var før pressestøttens tid, og da var det enkelt: Tjente du ikke penger, hadde du ikke livets rett. Fri Presse gikk inn, og Frøis ble ansatt i Aftenposten. Han gjorde en rask karriere, og ble snart favoritten til aviseier Amandus Schibsted.

Aftenposten i 1908 – og Aftenposten i dag, det er forskjell det! I dag profilerer journalistene seg med bilder i det vide og det brede. Jeg kan huske å ha tre like bilder av Harald Stanghelle i samme avis fordi han signerte en kronikk. I 1908 var det smått med bilder av journalistene. Navnet ble ikke engang gjengitt på byline. Dermed måtte man profilere seg på annen måte, og Frøis valgte sin. Han hadde et fordelaktig utseende, og gjorde seg kjent på byen som en attraktiv og karismatisk ung mann. Han viste seg gjerne med sin karakteristiske gule hatt kjekt på snei. I en periode var han i Frankrike for å studere, og ble snart en profil i kunst- og kulturkretser.

Frøis kom tilbake til Norge, men i 1913 gikk veien enda en ang til Frankrike. Den politiske situasjonen var truende, og Frøis skulle rapportere det som skjedde i hjertet av Europa. Ett år senere var verdenskrigen et faktum, og Frøis var krigskorrespondent. De som har gått nærmere inn på hans virksomhet disse årene, merker seg at Frøis var en seriøs og aldri hvilende reporter. Han besøkte de forskjellige frontavsnitt og var sammen med soldatene i skyttergravene, hvor rotteplagene var verre enn fienden, som soldatene sa. Han skildret levende ulikheten mellom franske og italienske og britiske og amerikanske soldater. Og han fortalte om forholdene på krigslasarettene slik at leseren luktet blod og oppkast.

Kjapp reportasjestil Frøislands reportasjer fra Paris kunne være kjappe skisser eller små essays som i korte setninger fortalte om hverdagslivet, om rasjonering og krigstretthet, men også om humor og kjærlighet. Alltid i den samme stil hvor hans musikalitet, ifølge kollegaen Sven Elvestad, slo igjennom. Den gleden han opplevde med felen under haken eller ved pianoet var rotfestet.

I 1918 var krigen slutt, og Frøis vendte tilbake til ”faderhuset” i Akersgata.

Han hadde høstet stor berømmelse som krigsreporter, og nå ble det krevet at han fortalte om sine opplevelser, ikke bare i avisspaltene, men også fra talerstolen. Dermed reiste han land og strand rundt for å holde foredrag. Det var fulle hus hver gang han fikk ordet. Han holdt femti foredrag i det som egentlig skulle være ferie. Etter ferien ble det enda 150 foredrag. Men det var før TVs tidsalder, ja før Filmavisen, og folk flest var sultne på beretningene fra han som hadde vært der. Året var 1919, og han var bare 31 år gammel da han ble bedt om å overta som Aftenpostens sjefredaktør. Han etterfulgte Ola Christofersen som journalistisk sjefredaktør ved siden av den politiske redaktør Thorstein Diesen. Diesen døde 1925, og Frøisland ble eneredaktør. Hans journalistiske teft slo ut for fullt. Det ble satset sterkt på nyhets- og reportasjestoff, nettet av korrespondenter ble utvidet både hjemme og i utlandet, og han startet ukebilaget A-magasinet, som i mange år var min egen arbeidsplass. Takk skal du ha, Frøis!

Hensynsløs – men bare mot seg selv I Aftenposten bekymret mange seg over sjefredaktørens skrøpelige helse, sin unge alder til tross. Hjertet var ikke som de skulle, også andre deler av kroppen skrantet. Nå måtte han betale for at han aldri tok hensyn til seg selv. De krevende oppgavene ved fronten brøt ned helsen, men han tok det ikke alvorlig nok. Han var kjent for sin pålitelighet, og oppgavene skulle gjennomføres, selv om han kunne føle seg riktig skral. Flere ganger i sin redaktørtid måtte han motvillig reise på rekreasjon.

Det ble konstatert at Frøis led av uhelbredelig kreft, og i 1930 døde han bare 47 år gammel.

Jeg har gått gjennom en rekke omtaler av Frøis Frøisland. Samtlige av dem vektlegger hans seriøsitet, og hvordan han var fremste drivkraften bak moderne nyhetsjournalistikk. Da Frøis døde, var det et stort tap for ikke bare Aftenposten, men også for hele pressen. For egen del vil jeg tilføye at TC også er blant taperne. Tenk alt det han kunne ha tilført Cluben hvis han hadde fått leve lenge nok til å bli pensjonist, bruke tid på fellesskapet.

vein forteller at han sist høst besøkte Dharamsala og Tibetan Children Village. Der hadde mange barn samlet seg i House of Peace and Dialogue. Mange av barna var foreldreløse, men foreldrene til barna som var til stede, deltok også på møtet. Under møtet fikk noen av barna i oppgave å mene noe om ”mot. En gutt å 15 var blant dem som tok imot utfordringen og skrev en betenkning. Den er så tankevekkende og direkte at vi velger å gjengi den i sin helhet på våre sider: Inntil jeg var 10 år, levde jeg sammen med min familie i Tibet. Jeg ble overrasket da min mor sendte meg til India for å studere, og jeg gråt i dager og netter da jeg vandret gjennom skoger og elver. Jeg ønsket intenst å bli velsignet av hans store hellighet Dalai Lama i India. Nå er jeg 14 år gammel. Jeg studerer som en tibetaner-gutt i en landsbyskole i Dharamsala. Da jeg var i 5. klasse, hadde jeg en lærer som het Gen Rinzin Choenyi Lak. Hun er en nonne som underviser i tibetanske fag, og hun er beskjeden og stillferdig. Jeg trodde hun var en ganske alminnelig nonne til jeg hørte om hennes kamp for frihet og hennes reise til en eksiltilværelse. Jeg ble rystet da jeg hørte at hun hadde vært politisk fange i syv år. På grunn av sin motstand mot den kinesiske okkupasjonen av Tibet, ble hun torturert av kineserne og hver natt tvunget til å løpe mange kilometer for å sanke ekskrementer fra kuene. Etter å ha hørt hennes historie, ble jeg mer interessert i grundig å studere vår historie for å bidra til å gjøre vår kultur levende og for å forhindre at kineserne ødela den. Jeg hjalp til med å tegne bilder i Tibet Our Country-prosjektet, og blir veldig stolt da nonnen be meg om å fortelle om prosjektet for besøkende. Før var jeg ganske doven, men nå er jeg mye mer ansvarlig, og tar meg av andre studenter der jeg bor. Jeg ber også mye for tibetanerne fordi jeg har friheten til å praktisere min tro. Hennes mot inspirerte meg til å spille hovedrollen i skuespillet Siddartha, The Right Path. Jeg var nervøs da jeg sto på scenen, men hun ga meg styrke til å overvinne frykten. Nå skjønner jeg min mors styrke og mot da hun sendte meg hit. En ideell virksomhet Denne er en betenkning som gir grunn til ettertanke, og som viser at vår nåtid er betent – også andre steder enn i Midt-Østen. Det er all grunn til å verdsette Sveins innsats og ideelle målsettinger, noe som ikke minst understrekes av Hans Chr. Magnus som ble invitert til å bidra med sin kompetanse til prosjektet. Til vår hjemmeside sier Hans Chr. at det var lett å si ja til invitasjonen: – Formålet med Stiftelsen Basecamp Fundation er vern av vår kulturarv og natur ut fra forståelsen om det nære samspillet mellom mennesker og natur. Stiftelsen støtter særlig ideelle prosjekter ved alle destinasjonene, som er utviklet og drevet av Basecamp Explorer. Svein Wilhelmsen, som er initiativtager til Basecamp konseptet, har i løpet av de siste 10 årene har bygget opp de forskjellig stedene samtidig som han etablerte Basecamp-stiftelsen. Svein spurte om jeg kunne tenke meg å ta over som daglig leder for stiftelsen fordi aktivitetene og engasjement omkring prosjektene er blitt mer og mer omfattende. Noe jeg selvsagt sa ja til fordi jeg opplever det som spennende, utfordrende og ikke minst meningsfylt. 2000 barn og unge fra Tibet Tibetan Childrens Village i Dharamsala i India er et av de mange prosjektene som stiftelsen støtter gjennom blant annet stipend til tibetanske studenters høyere utdannelse. I Tibetan Children’s Village er det over 2000 barn og unge, alle flyktinger fra Tibet og veldig mange er foreldreløse. En av mine mange oppgaver er selvsagt å sikre flere stipend for disse studentene. Stiftelsen har også finansiert House of Peace and Dialogue , som er et konferanse senter i Tibetan Children’s Village, som nå brukes til konferanser omkring menneskerettigheter, bærekraftig turisme osv. Svein har forøvrig ved flere anledninger truffet Dalai Lama og da vi var på en styretur siste høst og deltok i Tibetan Children’s Village 48 års feiring, hadde Svein plass på ærestribunen ved siden av Dalai Lama, sier Hans Chr. til vår hjemmeside. Travellers Club er privilegert som har mange dedikerte medlemmer i sin midte, medlemmer med både gangsyn og vidsyn. Svein og Hans Chr. tilhører denne kategori. De fortjener all den støtte vi kan gi i deres arbeid.

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no