Vi nærmer oss reisens slutt. Vi har besøkt bibelske landskap, historiske minnesmerker, fascinerende trossamfunn – og et nasjon som inneholder alt fra håp til tragedie, fra krig til søken etter fred og fordragelighet. Inge steder er kanskje motsetningene så fremtredende som nettopp i Israel. Det er disse historiske paradoksene jeg falt for, og som gjøre landet til en komprimert kilde til kontemplasjon og opphevelser for syn og sinn. Men før jeg avslutter denne verbale reisen, vil jeg i hurtigtogsfart ta dere med til steder med navn som er en del av barnelærdommen før jeg velger å avslutte på stedet som markerer avslutningen på seks millioner menneskeliv. Holocaustmuseet i Jerusalem.
Stemningsbilde fra Nasareth Village
En veverske i Nazareth Village demonstrerer hvordan klærne ble til på Jesu tid
.
Et glimt fra Klagemuren i Jerusaleum– en av jødenes helligste steder
På Via Dolorosa – med mobiltelefon
Her på Via Dolorasa finner vi hulen der Barrabas satt fengslet.
Sjøen 209 meter under havflaten Denne gang begynner vi i Gallileasjøen. Dagen er vakker, sjøen er blank og jeg hadde en fin kjøretur ned fra fjellene i Gallilea og fra drusernes og kaballernes rike. Ved en kai ligger fortøyd kopien a et fartøy fra Jesu tid. Selvfølgelig må jeg om bord selv om dette er veeeldig turistifisert. Uansett gir det assosiasjoner som liv og levnet for 2000 år siden mens vi seiler en liten mikro-odysse på det historiske vannet. Og bare for ordens skyld for de som er interessert i tall: Sjøen, som vi også kjenner som Genesaret-sjøen, ligger 209 meter under havflaten, og er verdens lavest beliggende ferskvannsjø, og bare Dødehavet ligger lavere. Idyllen er påtakelig, og jeg forsøker å tenke tilbake til den tid da Jesus ifølge Bibelen skal ha rekruttert fire disipler ved sjøens bredder. Det var Andreas, Simon, Johannes og Jakob. Bergprekenen er Jesus mest kjente prekener, og ble holdt på en høyde med utsikt over sjøen. Av mirakler vet vi at det var her han gikk på vannet, stilnet stormen i fiskelandsbyen Tabgha forvandlet en håndfull fisk til mat for 5000 mennesker.
Jesus og fire apostler ved Capernaum Ved Genesaretsjøens bredder ligger også ruinene etter den historiske byen Capernaum. Byen er nevnt i både det gamle og nye testamente, og her skal Jesus en tid ha bodd sammen med fire av apostlene. Ruinene gir et mektig inntrykk og pirrer nysgjerrigheten etter å vite mer om dette historiske stedet som ligger så vakkert til ved sjøen bredder.
Det var i 1838 at den amerikaneren Edward Robinson oppdaget ruinene etter Capernaum. Restene etter en by fremsto opprinnelig som et ganske trist og uinteressant minnesmerke. Men siden fortsatte utgravningene og restaureringen, og stedet fremsto litt etter hvert som en historisk juvel. Det ble gravet frem restene etter en rekke kjente bygninger. Det vakte stor oppmerksomhet da arkeologene i 1968 fant huset til selveste St. Peter – tror man. Jeg vandrer omkring i ruinene, og forbi en byste av paven som besøkte stedet i år. 2000.
Bergprekenen på toppen av Beatitudes
Deretter er ikke veien lang til fjellet Beatitudes. Det var der Jesus holdt Bergprekenen. Beatitudes-kirken er vakker og vel verd å se. Det er også kirken på toppen Tabor-fjellet der Jesu forvandling skal ha funnet sted. Der utstrålte han lys og skal ha blitt sett i samtale med Moses og Eilat. Det har vært flere bygninger på fjellet, og i dag er det to kristne klostre. Den ene er gresk ortodoks mens det andre er katolsk.
Getsemane have med sin urgamle oliventrær Utsikt over Jerusalem fra Oljebjerget
Vårt neste møtested med fortiden blir Nasareth, byen er Jesus vokste opp. Vi befinner oss i en travel by som også er hovedstad og den største by i Nordre distrikt. Israelske arabere utgjør majoriteten av befolkningen. Som de aller fleste byer i Israel har også denne en rik historikk. Rett i nærheten ligger gravstedet og kultplassen til den førhistoriske kongen Kfar HaHoresh som levde for 9000 år siden. I denne sammenheng er det umulig for meg å følge byen opp gjennom historien – det ville ha krevet en egen bok. Jeg nøyer meg med å minne om at det var her vi fant hjemmet til Josef og Maria, og det var heg engelen Gabriel fortalte Maria at hun skulle føde Jesus som siden ble født i Betlehem – skal vi tro den hellige skrift. Men jeg vandrer rundt i den travle byen, undrer jeg meg over hvordan det må ha vært her for 2000 år siden da Jesus vandret omkring i landsbygatene. I denne sammenheng skal jeg ike dvele ved at enkelte av vår tids forskere tviler på at det gamle Nasaret har eksitert, blant ant fordi byen aldri nevnes i Det gamle testamentet eller Talmud.
Den vakre landsbyen For meg er det mer interessant å få finne næring for min sult etter fortiden – og det finnet jeg i fullt monn i ”Nazareth Village”, landsbyen som er rekonstruert etter en modell fra Jesu tid. Landsbyen er tuftet å arkeologiske utgravninger. Der finner vi blant annet en autentisk olivenpresse fra Jesu tid. Jeg titter ned i fordypningen der oliven ble presset, idet jeg blir fortalt at akkurat de samme gjorde Jesus for 2000 år siden.
Landsbyen er et besøk verdt, spesielt hvis man henger seg på en av flere meget dyktige og karismatiske guider. De forteller hengivent om gjeterne og dyrene på marken, om hva jødene levde av og hvordan de dyrket jorden. Fortellingen blir mer enn imaginære bilder, for rundt oss ser vi gjetergutter som med kjærlighet passer på sine får – og sørger for at jeg får bildene som jeg så gjerne vil ha, blant annet det bildet som innledet denne serien.
Et diskret bilde fra Holocaust-museet der det var restriksjoner på fotografering.
Vi får se gamle verksteder som tømmermannen Josef må ha holdt til i, hvordan landsbyen ble forsynt med vann, og hvordan kvinnene veve de vakreste kleder. Jeg får vite hva Jesus spiste og hvordan han levde.
Besøket i Nasaret ga næring til fantasien, kunnskapene og drømmen om fred og fordragelighet, selv for den som har et nøkternt forhold til religion. For selv kristendommens skarpeste kritikere kan bortforklare at Jesus var en fredens mann som heller lot seg henrette enn å sette seg til motverge. Man kan mene hva man vil om religionen og dens fortolkere men Jesu gode hensikter, som de er gjenfortalt, kan ikke bestrides. For å holde seg til denne observatørs helt private meninger, burde dette ha gjort Jesus til et ikon for fredsbevegelser – over hele verden. Jeg forlater Nasaret litt klokere, litt blidere og litt mer kontemplativ.
En bibelsk vandring i Jerusalem Etter et par timers kjøring ruller jeg inn i Den hellige by – Jerusalem. Her har jeg vært tidligere, men like fullt er dette en utrolig vandring i historien, i fortiden og i nåtiden. Om denne byen har religionens og makthavernes yppersteprester kjempet opp gjennom hele historien. Intet blodbad var for stort til å unnlate det siste erobringstoktet. Men nå er dette fortid – håper jeg idet jeg enda engang lar meg omfavne av navn, begivenheter og synsinntrykk som gjør enhver reise til Jerusalem til en valfart – enten man er troende eller ikke.
Ikke rart man havner i dype tanker når man i løpet av et par dager her besøkt Oljebjerget, Getsemanene, har vandrer Via Dolorosa, har beskuet Klippedomen Al Aqsa-moskeen, har besøkt Den hellige gravs kirke, ruslet rundt i det gamle jødiske kvarter og reflektert ved Klagemuren. Al Aqsa går for å være muslimenes 3. helligste sted, mens Jerusalem for jøder og kristne er der alt skjedde.
Hele tiden er jeg omhegnet av langveisfarende troende som endelig har fått sine ønsker oppfylt, av turister, av selgere, av læg og lærd, av prester og imamer. Jeg vandrer rundt i arabiske, ortodokse, jødiske og andre bydeler og lar meg gli inn i folkelivet. Joda, Jerusalem er en reise verd, og opplevelsen er så intens og til dels gripende at det går dager og uker før den slipper taket.
Artig å tenke på at Jerusalem på gammelnorsk het Jorsallaborg, hvilket knytter forbindelsen til en ikke ukjent Sigurd som virkelig var vikingtidens traveller. Det er ikke til å komme utenom at Jerusalem i dag er verdens mest omstridte by. Den har 724.000 innbyggere og er av vital betydning både for kristendommen, jødedommen og islam. Jerusalem er et av de viktigste hellige stedene pilegrimene reiser til.
Al Aqsa og Oljeberget Jerusalem er hellig både for jøder, kristne og muslimer. Jerusalem ble grunnlagt for 3 400 år siden av den jødiske kong David. De kristne ser på Jerusalem som stedet hvor Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. De betrakter denne byen som der kristendommen begynte. Gjennom nesten to tusen år har de kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. Muslimene ærer Jesus (arabisk: Issa) som en viktig profet, og har bygd Al Aqsa-moskeen på klippen over Jesu grav. Det er også her muslimene mener Muhammed fór opp til himmelen. Jødene betrakter Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores Tempel, som deres viktigste hellige sted.
Den er nesten ikke mulig å velge ut høydepunkter, så tett er det mellom dem. Når virkeligheten så vaskelig lar seg forklare, må min besøk fra Jerusalem derfor oppfattes som en invitt til selv å komme, å se og oppleve.
Jeg velger å avslutte min beretning fra Israel i Jerusalem. Ikke i de hellige og historiske steder, ikke i på Oljeberget eller ved Klagemuren – men i Yad Vashem. Jeg har i hele mitt voksne liv besøkt minnesmerker, bygningsmessige ikoner og historiske steder. Men jeg har aldri opplevet maken til Vad Vashem som tidvis ble så sterkt at jeg betvilte om min egen styrke var tilstrekkelig til at jeg kunne gjennomføre besøket. Yad Vashem har også et annet og mer folkelig navn: Holocaust-museet.
Fra dypeste mørke til blendende lys Yad Vashem er Israels offisielle minnesmerke for de jøder som ble drept under Holocaust. Det ble etablert i 1953. Yad Vashem ligger ved foten av Herzl-fjellet i Jerusalem. Det er et stort kompleks som innehoder et historisk museum, minneutstillinger, kunstgallerier, arkiver, utendørs minnesteder som De tilintetgjorte Samfunns Dal, en synagoge og et utdannelsessentrer. Ikke-jøder som reddet jøder under Holocaust, ofte med stor fare for sitt eget liv, er hedret ved Yad Vashem som «Rettferdig blant nasjonene».
Det nye holocaust-historiemuseet ble bygget som en prisme-lignende triangulær struktur. Det er 180 meterlangt, med tykke vegger av forsterket betong på et område på over 4000 kvadratmeter . Det inneholder 10 utstillingshaller, hver tilegnet et forskjellig kapittel holocausts historie. Ulik utstillingen i det gamle museet, som primært var satt sammen av fotografier, så er den nye utstillingen en multi-media presentasjon som består av personlige gjenstander donert til Yad Vashem av holocaust-overlevende, etterlattes familie og holocaust-museer og -minnesteder over hele verden.
Museet er bygget opp slik at den besøkende starter sin ferd under bakken og sakte går oppover. Utgangen fra hoveddelen av museet er på en balkong hvorfra man får en imponerende utsikt Jerusalem-dalen og innebærer at den besøkende går fra en mørk korridor rett ut i direkte sollys. Dette er bevisst bygget og skal representere det jødiske folk kamp gjennom de mørke dagene under holocaust frem til lyset i Israel og jødenes fremtid og for å understreke landets naturlige skjønnhet.
Den uendelige tristheten Det ble en krevende vandring i denne dokumentasjon av ufattelige lidelser, både når det grad og omfang. Når jeg går inn i de mørke saler, og møter bilder med barnets uforstående og redde øyne før gasskammeret, snører det seg i halsen og blikket blir sløret. Jeg tenker at dette er hinsides av hva man kal tåle å se. Bildene, filmene, tallene – alt er sammensatt med en nesten skremmende intelligens og presisjon. Her er salen med millioner av navn på enkeltskjebner, her er henrettelsen, her er mennesker i den ytterste nød – her er en dokumentasjon så overbevisende og så absolutt at selv tvilerne her må bli overbevist. Det burde være en plikt for fornekterne å vandre gjennom disse saler, enten de heter David Irving, er president i Iran – eller en mullah som ønsker Hitler velkommen tilbake.
Igjen, et besøk i Yad Vashem gir ingen gleder, ingen indre harmoni eller tilfredshet over å bli litt klokere. Bare bunnløs tristhet. Likevel. Når millioner av mennesker har lidd så sterkt og så mye, er det minste vi kan gjøre å ta grusomhetene inn over oss for å minne oss om at bestialiteten er uten grenser når den blir sluppet fri.
Yad Vashem er mitt siste sterke synsinntrykk fra Israel og Jerusalem. Jeg har sett Jaffa og Cecarea, jeg har vært i Akko og drusernes by, jeg har vært ved bahaienes og kalabeernes åndelige kilder, jeg har sett fantastiske ruinbyer – og jeg har vandret langa Via Dolorasa, har vært i Getsamene og på Oljebjerget og sett bedende kvinner og menn ved Klagemuren, jeg har sett der Jesus ble døpt og sett kirken over hans grav. Og jeg har sett redde barnets øyne i Yad Vasher.
Israel er, som ingen andre nasjoner, kontrastenes land. Jeg kommer bestemt tilbake!