Søk

En minneverdig seilas i nåtid og fortid


For første gang på mange år fant Ut i det blå sted – i det blå. Våre medlemmer ble denne gang invitert med på en nostalgisk ferd med to av juvelene blant fortidens mindre bruksbåter. Det var på redningsskøytene Colin Archer og Christiania det ble ønsket velkommen om bord. I disse stolte redningsskøytenes loggbok kan vår lille reise knapt nok nedtegnes som annet enn en parentes, men for våre medlemmer ble det en minnerik ferd på Oslofjorden en solblank forsommerdag.

Gorm var oppe i masta. Der tok han det bildet av begge skøytene.

Det var kapteinen Knut von Trepka på Colin Archer og familien Petersen på Christiania som ønsket velkommen på ferden som gikk fra Veritas-bryggen i Bærum. Tore hadde på forhånd sørget for velfylte baguetter og ølbokser på is slik at verken skjørbuk, sult eller tørst skulle ta overhånd. Det gikk bra. Med solide tredekk under sjøbeina, gikk vi for motorkraft gjennom Middagsbukta med kurs for Leangen. Værgudene var generøse, det var trivsel på dekk, og alle kjente vi gleden over at det var akkurat nok bølger til at vi kjente at fjorden lå under oss. Mens kursen var sørgående, satt småpraten løst. Det var tid for gode historier samtidig som vi lot oss imponere over skøytenes tilstand som var som et paradoks. Vedlikeholdsmessig ser de ut som om de nylig var bygget og sjøsatt – og ikke på 1890-tallet. Fartøyene er dertil ivaretatt med så stor pietet at fortiden er godt synlig, det var bare motorduren som røpet av de ikke helt var i sin opprinnelige tilstand. En deilig forsommerdag På fjorden var det typisk forsommerlig. Det var mange party-båter på vannet fylt med foreningsmedlemmer, kunder og ansatte som på denne måten ville markere at sommeren er nær. Våre to skøyter vakte en viss oppsikt, i hvertfall var det så mange som vinket til oss – eller var det til de prektige redningsskøytene? Under ferden mot Leangen fikk skøytene heldigvis ikke demonstrert deres prektige sjødyktighet. Været var for bra til det. Likevel kunne vi ikke la være å minnes fortiden – en tid da ingen av oss ennå var født. Redningsskøytene Colin Archer og Christiania – og ikke minst båtbyggeren selv, Colin Archer har satt mange og våte spor etter seg i norsk skipsfartshistorie. Jeg retter blikket mot Colin Archer som ligger noen båtlengder foran oss på Christiania, og blir plutselig fanget av en digresjon 32 år tilbake i tiden. En digresjon og Eidsvold Jeg reiser på kryss og tvers i Australia uten annet mål enn opppevelser. En dag i april i 1977 befinner jeg meg hos filmfotografene Ron og Valery Taylor i Queensland. I noen dager har vi dykket etter hai fra deres landsted. Da er det Valery spør om jeg ikke har lyst til å reise til Eidsvold! Jo, det har jeg lyst til, og informerer om hvordan jeg skal komme dit, med en smalsporet jernbane inn i landet. Noen dager senere er jeg i den gamle gullgraverbyen Eidsvold, besøker stedets bar og tar meg en leskende øl. Kanskje treffer jeg noen som kan fortelle meg mer om Eidsvold og navnets opprinnelse her langt ute i ødemarken. Ved siden av meg står en mann i arbeidsklær, vi kommer i prat og han inviterer meg til sin ranch der jeg kan oppholde meg så lenge jeg vil. Noen timer senere er jeg installert på gården, har hilst på familien og sett mg rundt. På gårdsplassen står en liten stue, ganske primitiv og etter alt å dømme svært gammel. – Hva er nå det, spør jeg mitt vertskap. – Bli med inn så skal du få se. Vi rusler inn i husets eneste rom, og verten påstår det står nesten som det ble forlatt for over 100 år siden. – Hvem bodde der? – En nordmann. Jeg tror navnet var Colin Archer! Det var forresten han og brødrene som ga navnet Eidsvold til denne gården, og senere hele tettstedet. Begynnelsen til skøyte-eventyret Jeg stirrer igjen på Colin Archer foran meg, og finner ut at ringen er sluttet. Vel hjemme igjen fant jeg ut at brødrene Thomas, Charles og William Archer faktisk var blant pionerene i Australia. I 1848 slo de seg ned i Upper Burnett distrikt i Queensland og grunnla farmen Eidsvold. Etter en tid ble det funnet gull i området. Senere kom Colin ned til Eidsvold der han utmerket seg både som farmer, finansmann og administrator. For urinnvånerne var han en god mann, og hjalp dem med deres problemer. I 1861 var Australia-tiden over for Colin. Farmene var i gode hender, og selv var han 30 år og økonomisk uavhengig. Nå var han klar til å ta fatt på sin store livsoppgave. Resultatet har jeg foran meg og under mine føtter akkurat nå. Forliset og hevningen Vi er kommet til Leangen-bukta, og Christiania kaster anker mens Colin Archer fortar en vennligsinnet bording. På ”vår” båt har Carl Emil sr hele veien hatt et fast og sikkert tak i rorpinnen. Ansiktsspråket forteller at bedre kan han ikke ha det her om bord i dette seilende smykke fra en annen tidsalder. Den ble bygget så tidlig som i 1895, og omtales rent teknisk som Redningsskøyte nr. 10. Den tjenestegjorde som redningsskøyte helt frem til 1932 – og i løpet av disse årene ble det nedtegnet mange ærerike begivenheter i loggboken. Der kan man lese at skøyta har berget 257 personer fra den visse død, den har reddet 90 fartøyer fra totalforlis og den har i alt assistert 2811. Carl Emil kjøpte Christiania etter at hans første skøyte ble skrudd ned i isen utenfor Grønland i 1977. Historiene om Rundø er så omfattende og dramatiske at det kan skrives bok om den – hvilket også er gjort! Da Christiania gikk ned i 1997, var det en av Carl Emils og vår sjøfartshistories tristeste øyeblikk. Han glemmer aldri den morgenen 9. september da telefonen ringte, og han fikk beskjed om at Christiania hadde forlist, men til alt hell reddet hele besetningen livet. Båten lå på nesten 500 meters dyp utenfor Ny Hellesund. Men Carl Emil ga ikke opp. To år senere ble båten hevet, og gjennomgikk senere omfattende restaurering som gjorde den så godt som ny igjen. Familien har da også senere benyttet skøyta til seilaser både til Svalbard og Nord-Atlanteren rundt. Klinkbygd eller kravellbygd Uttrykket skøyte ble for øvrig tatt i bruk på 1800-tallet. En skøyte er kravellbygget, og i motsetning til jakten, spiss- eller rundgattet akter. Det finnes også skøyter som er klinkbygde, men dette er sjeldent. Colin Archer startet faktisk med å lage klinkbygde båter, og som den eneste man kjenner til av klinkbyggerne, brukte Archer tegninger. Gradvis erstattet kravellbyggingen den gamle teknikken med klinkbygging, og etter hvert gjorde motoren lette, skrogoptimaliserte båter overflødig. Kravellbygging innebærer at man lager et skjelett av tverrstivere langs kjølen, som man spenner og nagler fast bordene over. Bordene måtte ikke lenger strekkes langs hele båtens lengde, som ved klinkbygging, men kunne skøytes sammen ved spantene. Dette er en tyngre konstruksjon, men tillater større fleksibilitet når det gjelder utforming av skroget. Kravellbygde båter er også langt mer solide. I min omtale av Ut i det blå må jeg ikke glemme Colin Archer som ble bygget i 1893 og som også har en ærerik fortid. Colin Archer var nystiftede Redningsselskapets skøyte nr 1. Hun er tegnet og bygget med restmaterialer etter polarskipet FRAM i sitt skrog. Byggesummen, på kr 10.900, ble betalt dels av Christiania Kjøbmandsforening.. Dramatikk til havs RS 1 ble prototypen på det som skulle bygges av redningsskøyter i tretti år framover, så overbevisende viste skøyta seg å være alt i sin første sesong. Særlig etter den særdeles vellykte redningsdåden i Hamningberg, en eventyrlig bragd som betydde et gjennombrudd for redningssaken her i landet. Det var etter å ha fulgt med fiskerflåten på Lofotfisket våren 1894, at Colin Archer seilte til sin første faste redningsstasjon i Vardø. Dagen etter, søndag 20. mai, raste det en orkanaktig storm med snøføyke fra nordøst. Den truet med a blåse hele fiskerflaten i Hamningberg på land, og det ble telegrafert til Vardø etter hjelp. Med sin dyktige fører Nicolai M. Anthonisen fra Nevlunghamn ved roret, gikk den lille seilskøyta ut der dampskip måtte snu, og med utrolig dyktighet reddet de 36 personer fra den visse død med sin "hvite stormfugl". RS 1 Colin Archer utførte flere bragder i Redningsselskapets tjeneste, hvor den ble i 40 år - for det meste stasjonert på fiskevær i Lofoten og i Finnmark. Da hun "gikk av" som redningsskøyte i 1933, hadde hun reddet 67 båter fra havari og 237 mann fra den visse død, og assistert 1.522 båter med ca. 4.500 mann om bord. Dette får være nok historikk for denne gang. Men det er greit å ha begivenhetene i minne slik at vi virkelig kan sette pris på vår lille historiske ferd med to fartøyer som står som en påle i norsk skipsfarts historie. Mer gøy ble det tilbake til utgangspunktet. Nå satte begge kapteinene fulle seil, og hjelp fikk de av mer eller helst mindre kyndige ”seilere” på dekk. Seilene ble imidlertid heist uten viderverdigheter, med 4-5 knop seilte vi igjen nordover. Jeg kjente lukten av tauverk, jeg hørte det blafret i seilene, og kjente sjøen kjærtegne skroget under meg. Alle var blide, alle trivdes, alle følte det som en opplevelse fjernt fra hverdagen. Og plutselig skjønte jeg helt og fullt hvorfor Carl Emils kjærlighet til sitt fartøy aldri ruster. Takk for turen!

#1Public

1 visning

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no