Klangen av Córdoba! Kjenn på navnets musikk. I mange år har jeg forestilt meg at andalusiske Córdoba er en helt spesiell by ladet med skjønnhet og kultur. Men hvorfor undre seg når man enkelt kan fordype seg i det som lenge har vært en drøm. Da jeg befant meg i småbyen Nerja i Andalucía i begynnelsen av november, fant jeg ut at byen bare ligger to timers biltur unna. Det fortalte jeg til Anders Lorange som var på besøk sammen med Turid. - La oss reise til Córdoba, sa han. Det var Siri og jeg enige i. Dermed reiste vi til Cordoba, og til en by vi sent vil glemme.Bilturen nordover er i seg selv en stor opplevelse. Fra Malaga går veien nordover, og opp til en endeløs og fruktbar høyslette. Her er oliventrær og andre dyrkede vekster så langt øyet kan se. Her er små hvite byer som klamrer seg til åssidene, her er et stykke Spania som ligger lysår fra turist-Spania. Ikke rart vi er i godt lune da Córdoba tar imot oss med åpne armer. GPS`en viser oss vei til en trang bygate – og hotell Macia Alfaros. Dermed er vi i hjertet av Cordoba, det maleriske jødiske kvarter. Vi har ikke mer en forlatt hotellet før vi vet at byen er reisen verd. Smale, innbydende bygater, blomstrende patioer i hvert ett portrom, arkitektur som omfavner byens mauriske fortid – og historiske bygninger og monumenter som er så overveldende og vakre at man føler seg privilegert over å få være her.
En patetisk beskrivelse? Ja, kanskje det for den som aldri har besøkt Córdoba. – Jeg har aldri følt meg så vel i noen annen by, sier Anders mens vi nipper til et glass hvitvin ved siden av moské-katadralen La Mezquita. Vi ser på katedralens yttermurer og undrer oss over om det innvendige står i stil til bygningens panegyriske omtale i brosjyrer og reisebeskrivelser. Men før vi vandrer inn, la oss avlegge fortiden en hastig visitt, Cordobas fortid
Smugfotografering av en av de lukkede patioene som viser hvordan man her det bal gitterdøren ut mot gaten.
Fra romertid til katolisisme
Córdoba er grunnlagt av fønikerne og ble etter hvert innlemmet i Romerriket. I løpet av 400-tallet ble den iberiske halvøy bosatt av en rekke ulike innvandrende folk, bl.a. visigotere, vandaler og alaner. I 711 krysset arabiske og berbiske styrker Gibraltarstredet og erobret store deler av dagens Spania. En arabisk prins Abd al-Rahman I opprettet i 756 et emirat i den mauriske/muslimske delen av dagens Spania, det som gikk under navnet al-Andalus og som omfattet langt mer enn dagens Andalucía.
Byen Córdoba fikk en meget sentral plassering i al-Andalus. Med inspirasjon og kunnskap hentet fra datidens viktigste arabiske kulturbyer, Bagdad og Damaskus, vokste Córdoba raskt og ble et sentralt senter for filosofi, matematikk, språk, geografi og kultur og vitenskap generelt. Den arabiske filosofen ibn-Rushd var en av dem som sørget for at Aristoteles ble kjent for kristne teologer i Europa. Den jødiske tenkeren Moses ben-Maimo levde og virket også i Córdoba i mange år, inntil han ble jaget fra byen. Men den lille synagogen han tilhørte, står der fremdeles. Til tross for korte perioder der kristne og jøder ble undertrykket eller forvist fra Córdoba, levde muslimer, kristne og jøder fredelig sammen lange perioder. I løpet av 1200-tallet ble Córdoba erobret av de kristne, og da jødene og muslimene i 1492 ble forbudt, var de fleste av dem allerede flyttet fra Córdoba.
Rusletur under historiens vinger
Under vår rusletur i Córdoba besøker og eller passerer flere av Spanias best bevarte historiske byggverk og monumenter, og mange av dem fremstår som en blanding av muslimsk, kristen og jødisk arkitektur. Kanskje det er nærheten til denne blandingen i de trange gatene og smugene at Córdoba fortoner seg så grenseløst karismatisk. Vi besøker den gamle jødiske synagogen som ble bygget i 1314 og en Andalucias eneste gjenværende synagoge fra middelalderen. Da jødene ble kastet ut i 1492, ble bygningen omdannet til hospital, og hadde opp gjennom årene forskjellige funksjoner inntil Spania i 1855 erklærte den som et nasjonalmonument. Bygningen er beskjeden i størrelse og fargene er duse og ensartede. De mange forsiringene på buer og portaler er vitner og enestående håndverkskunst.
Her badet mauriske herskere, nå er det bare gullfiskene som svømmer rundt i paradisets haver.
Det gir oss fred i sinnet når vi vandrer langs den gamle bymuren som delvis er godt bevart. Eller i hagen til det som engang var de mauriske herskerne. Den åttekantede borgen La Calahorra, de lokale myndighetenes administrasjonsbygg (patioen fremstår som et søylepreget palass), og de trange smugene – alt gjør vandringen til glede og gir ettertanke. Alle reminisensene etter religion og makthavere oppildner til å lese mer om denne juvelen av en by i det andalusiske riket. Og enda har jeg knapt nok nevnt den mektige moske-katedralen, La Mezquita, hvis inntrykk overstiger alle forventninger. Et besøk der er grunn nok alene til å besøke Córdoba.
Et mesterverk
Byggverket ligger sentralt plassert i det jødiske kvarter. Fra det øyeblikket vi går inn er vi fullstendig bergtatt. Dimensjonene er mektige – 22400 kvadratmeter. Det er 175 meter fra syd til nord, og 128 meter fra øst til vest. Altså er den langt større en Peterskirken, og langt mer imponerende enn selveste Alhambra i Granada. Monumentalbyggets historie er som følger: På 500- eller 600-tallet bygget innvandrede visigotere steinkirke på plassen der La Mesquita står i dag. Da araberne erobret byen på 700-tallet, ble den enkle steinkirken revet, og Abd al-Rahman startet i 780 byggingen av den store moskeen som ble ferdigstilt litt før år 1000. Med sine imponerende og luftige bueganger er La Mezquita blant Spanias vakreste, største og best bevarte bygg fra denne tiden. Da byen ble gjenerobret av de kristne på 1200-tallet, innså den nye herskeren hvor enestående moskeen var. Det ble bestemt å la den stå - for det meste som den var. I stedet for å rive den ned, slik det ble gjort i stor skala i denne perioden, ble det først bygget et relativt enkelt kapell inne i moskeen. Senere ble det bygget en katedral - også den midt inne i moskeen, og ferdigstilt i barokk tid.
Det som først og fremst gjør inntrykk er de mange buegangene som blir holdt oppe av visstnok mer enn 500 (!) søyler. Her er prektige kunstskatter i edelt gull og blinkende sølv, her er bygget en egen storslått katedral inne i moskeen – og det hele er perfekt dimensjonert i forhold til belysning, søyleganger, bønnerom, malerier, utskjæringer, ornamenter – et vell av visuelle opplevelser. Vi vandrer omkring og undrer oss over hvor meget fortidens makthavere var villige til å investere i og tilrettelegge for hellelegge veien til paradiset med grenseløs bruk av samfunnets midler.
Mens vi fulle av beundring – og ettertanke – forlater La Mezquita, lar vi også veien til veien til Cordobas sjel slutte her. Kanskje kommer vi engang tilbake.
Et lite glimt av de over 500 søylene i den storslagne moskee-katedralen.
Altertavlen i katedralen som ble reist inn i moskeen etter at maurernes tid var over.
