Slik lød tittelen på kåseriet som Dørum holdt i klubben 13.okt. 2010. Det ble et meget engasjert og sprudlende kåseri; hvertfall for tilhørerne, de humret og lo. For en stakkars referent var ikke saken fullt så enkel. Dørum hoppet og spratt fra det ene tema til det andre, lik en våryr geitekilling (Venstres mascotdyr?). Mens referenten strevet med å få ned på blokken poenget i én historie, var kåsøren allerede langt avgårde og inn i neste tema.
En rød tråd var Dørums beundring for, og langvarige gode samarbeid med Per Jæger - Clubens egen entusiastiske debattant. Kåsøren kalte Pers arbeide i det offentlige rom for ”kulturmassasje”, hvilket var en ganske fiffig betegnelse. Vi har alle sett hvordan Pers kulturmassasje har resultert i bl.a. den fantastiske lyssetting av fasadene på Karl Johans gate.
Dørum hevder at den norske Skippertaksmentalitet er kontraproduktiv for planmessig, strategisk langsiktig arbeid mot et klart definert mål. Istedet hiver vi innpå en masse ressurser i et øyeblikks entusiasme, og da gjelder å bli ferdig før entusiasmen renner ut i sanden og vi har fått et nytt yndlingsprosjekt som blinker i øyet. Karl Johan prosjektet ble godt styrt, målet var klart definert, og man kom i mål.
”Få alle impliserte parter til å trekke sammen”, fremførte Dørum med kraft og entusiasme i stemmen. Det meste kan i utgangspunktet defineres som umulig, men med tilstrekkelig massasje av de ymse involverte interesseparter, kan man få til det utrolige. Bjørvika er et godt eksempel på at man får det til.
NAV/Trygdesystemet er et skrekkens eksempel på at man ikke får det til. Når man absolutt skal finne opp hjulet på nytt og dertil hevder at VÅRT hjul må være firkantet, da kaster man bort tilsvarende omtrent en halv fregatt på ubrukelige datasystemer.
En mangel på nysgjerrighet er drepen for ethvert planlagt nytt system, likeså frykten for å snakke med og lytte til mennesker. Av denne grunn skapes det alt for mange menneskefiendlige systemer som er konstruert av teoretikere uten konsultasjon med de som skal bruke systemene. Det gjelder at du er så trygg på deg selv at du vet hva du ikke vet, og at du ikke er redd for å rekruttere folk som vet mer enn deg selv; slik lærer du selv mere.
Drivkraften må være at du tror på det gjør, og får med deg folk som kan støtte gjennomføringen.
Det lureste er: Få folk til å forstå målet, å jobbe sammen, og at alle har fordel av det.
Det dummeste er: Å avskaffe sunn fornuft og i stedet innføre en forskrift.
Kåsøren avsluttet sitt sprudlende innlegg med Dørums Credo: ”Min interesse må bli din interesse, din interesse må bli min interesse, og med felles interesser får vi til det umulige”
Dessverre hadde ikke kåsøren tid til å bli til middag. Der var synd for derved gikk han glipp av et godt måltid og vi gikk glipp av sjansen til å stille spørsmål.