Søk

RS 14 Stavangers siste reis – på havet og i Cluben


Splitte mine bramseil Dette var gøy! I Cluben fikk vi være passasjerer på redningsskøyta Stavangers siste reis. De som sjenerøst inviterte oss om bord var skipper Johan J. Petersen, som er sønn av et ikke ukjent clubmedlem, samt regissør Edvard Hambro fra NRK. De viste oss og kommenterte filmen som ble kjørt på NRK 31. januar i år. For en seilas! For en skute! Og for en beretning!

Men før vi ser nærmere på RS 14 Stavangers siste reis, er det all grunn til å dvele ved fortøyets ærerik fortid. Det var så tidlig som i 1901 at hun forlot Colin Archers verft i Larvik og ble stasjonert på Titran, et lite fiskevær i Trøndelag. Stedet var ikke tilfeldig valgt. Natt til 14. oktober 1899 blåste det plutselig opp til storstorm. Fiskerne var fullstendig hjelpeløse uten værvarsel eller redningsskøyter. Den natten omkom 140 av fiskerne på havet. Rednings­selskapet stasjonerte Stavanger på stedet – for aldri mer skulle det lille øysamfunnet utsettes for en lignende tragedie.

Senior var med!

Stavanger bisto fiskerne på Titra helt til 1938. Da ble skuta kjøpt av seilerentusiasten Jul Nielsen, og den var i hans families eie helt til 1998. Skuta ble tatt godt vare på, av Jul Nielsen og senere hans kone Lillerut og barnet Jeppe. Jul døde under en tragisk ulykke på havet i 1958. Men før det hadde vårt æresmedlem Carl Emil sr. rukket å være gjest om bord flere gang, blant annet sammen med jordomseiler-venn Erling Brunborg. Flere ganger reiste de ut på havet for å ”oppsøke” skikkelig kuling. Det var for virkelig å oppleve hva skuta var god for.

1998 ble det altså besluttet at Redningsselskapet skulle kjøpe tilbake redningsskøyta. Det ble også bestemt at selv om “Stavanger” var den av redningsselskapets seilende skøyter som fortsatt var mest lik originalversjonen, skulle den restaureres tilbake til slik den så ut under sjøsettingen i 1901. Det innbefattet selvsagt at også motor og propell måtte fjernes.

Redningsselskapet og Norsk Sjøfartsmuseum inngikk i 2007 en samarbeidssamtale som innebærer at redningsskøyta plasseres på land i nærheten av “Fram” og “Gjøa”. Rundt skøyta skal det bygges opp en helhetlig utstilling om Redningsselskapets historie. Fiskeri- og kystdepartementet, Riksantikvaren og flere viktige kulturfond støtter prosjektet finansielt. “Stavanger” er ikke bare en spesiell redningsskøyta, også som lystfartøy har hun en solid posisjon. Blant annet som en av de første norske lystbåter som la ut på langtur.

Rutinert skipper

Det er Johan Petersen i redningsselskapet som har vært skipper på “Stavanger” det siste tiåret. Han har blant annet seilt henne tur-retur langs norskekysten, uten motor og ofte med bruk av det originale fremkomstmiddelet når vinden uteble, nemlig årene. Og bare for ordens skyld; Johan er en av nasjonens fremste jordomseilere. Han har seilt i Antarktis, rundet Kapp Horn og Kapp det Gode Håp, og han har forlist med redningsskøyta Christiania.

Så er vi kommet til filmen om Stavanger. Det var Johan Petersen som foreslo å lage en film om Stavangers siste seilas – fra Vesterålen til Bygdø. Han fikk NRKs Edvard Hambro til å tenne på ideen. Hambro bearbeidet NRKs ledelse til å gå med i prosjektet. Etter 10 måneders lokk og lur, var det klart. Filmen om Stavangers siste seilas skulle produseres.

Det har blitt en forrykende film om storm og stille, om kjærligheten til en praktfull skute, og en visitt tilbake til fortiden, før radioens, ekkoloddets og GPS`ens tid. Det ble en ferd tilbake til en tid med seilskuter uten strøm, motor, innlagt vann – eller toalett. Sistenevnte var en bøtte kalt Siri. Kaffe og mat ble laget på gammel vedovn, og navigeringen foregikk ved hjelp av kart og kompass. Eneste fremkomstmiddel var seil og årer – fra Vesterålen til Bygdø.

Edvard Hambro er selv en erfaren båtmann, men 108 år gamle skuter hadde han lite erfaring med. Men hvem har vel det?

Aldri seilte jeg langsommere!

– Aldri har jeg seilt langsommere, og aldri har tiden gått fortere, var Edvards kommentar etter at seilasen var over. – For en som er vant til å skru på jernhesten når farten synker til under fire knop, var det en ny øvelse å drive med strømmen over Vestfjorden. Eller bruke tretti timer fra Tinden i nord til Henningsvær. Men det var flott. Aldri tidligere har jeg opplevet en ro som denne, og følt meg så i ett med hav og vær og vind. Jeg hygget meg hver eneste time på jobb, og det var tungt å mønstre av.

Etter å se sett filmen, var det ikke vanskelig å være enige med Hambro. Og som så mange ganger før kunne vi glede oss over privilegiet ved å være medlem av Travellers Club. Vi fikk beretningene og kommentarene direkte fra kilden. De var samlet rund vårt lange bord, og både Edvard og Johan svarte villig på spørsmål om Stavangers siste reis som faktisk endte med at skuta måtte ros til kai ved Frammuseet på Bygdø. For i Oslofjorden var det komplett vindstille ved den absolutte slutt av sin siste reis.

Snart kan vi glede oss over å besøke Stavanger på museet – og under tak. Og hvorfor ”under tak” var det et av medlemmene som ville vite. Svaret var logisk. Stavangers skrog er i dag i så dårlig stand at skuta må gjennomgå omfattende restaurering hvis den skal fortsette å seile. Da ville den ikke lenger være i opprinnelig stand slik den er i dag.

#1Public

3 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no