Jeg måtte ut med $ 3000 for en brukt Suzuki V-Strom 650 cc, som for øvrig så ut som den kom direkte fra fabrikken. Vel, den hadde kræsjet, men var blitt reparert og kom med utstyr for mer enn det jeg betalte for den, så jeg syntes jeg hadde gjort en god handel. Eldste sønnen, Christian, sjekket den ut slik at den var klar da jeg ankom Minnesota i juni.
Det var tre uker til min kone skulle komme, så jeg hadde plenty tid til å trene på sykkelen. Jeg tok et kurs med etterfølgende eksamen i Experienced Rider Course arrangert av St. Paul University, som var meget bra. Jeg hadde jo ikke kjørt motorsykkel siden 1969… Så var det innkjøp av telt, sovepose og sikkerhetsutstyr, og jeg var klar for ”årets MC-tur”.
MINNESOTA.
Vi skulle være fire mann på turen og ble enige om å møtes i Faribault, ikke så langt fra Minneapolis. Det var meg, eldste sønn Christian (38) og yngste sønn Øyvind (36). Vi skulle treffe 4. mann, Chuck (42) i Helena, Montana. Vår plan var å kjøre til Hyder i Alaska, helt syd i delstaten, og siden gjennom provinsen British Colombia i Canada, hvor der var nødvendig med pass.
Øyvind hadde glemt passet hjemme i Minneapolis, så måtte snu og kjøre tilbake for å hente dette, og ble følgelig 3 – 4 timer forsinket. Første dagen endte i Tracy, Minnesota, hvor vi overnattet i et tomt hus jeg har der og som er lagt ut for salg. Vi spiste en meget god hamburger i en lokal restaurant som er innredet i et gammelt banklokale og drives av to eldre damer, Thelma og Louise. Det må ha vært Louise (90) som serverte oss, og middagen ble skylt ned av godt, lokalt øl.
SYD-DAKOTA.
Neste morgen. Tidlig opp. Planen var å komme forbi de store slettene den dagen, d.v.s. gjennom Syd-Dakota frem til Wyoming. Imidlertid var det uken for Harley Davidson- treffet i Sturgis, og det var hundrevis av andre motorsykler på Interstate I-90. Vel, Harley D kjører ikke fort, så vi fikk langt den ene bråkete puljen etter den andre bak oss. Delstaten er kjent for vekslende vær, fra tørt og varmt til sterk vind, regn, hagl og kaldt. Vi fikk alt sammen. Vi stoppet i Sturgis en times tid for å bivåne titusenvis av H-D motorsykler og alle menneskene kledd i lærjakker, med tatoveringer og langt hår. Vi tre skilte oss definitivt ut med våre sykler og mer eller mindre sivilisert antrekk. Den kvelden sjekket vi slitne inn på et motell i Gilette, Wyoming etter 650 miles på 2-hjulingen.
WYOMING.
Etter en sen, men bedre frokost fulgte vi I-90 frem til Sheridan. Herfra begynte de fine veiene med svinger og stigninger inn i Rocky Mountains opp til over 9000 ft. Den natten campet vi i Cody, WY.
MONTANA.
Det var en kald morgen. Gratis pannekaker smakte bra på campingplassen, men det rullet torden i fjellene. Dårlig tegn. Vi pakket teltene og var på Chief Joseph Sceenic Highway retning nord mot Bear Tooth Pass i Montana, “the ultimate highway for mc-riding”. I 11000 fot er det kaldt nok til å sne hele året. Utrolig utfordrene kjøring, godt veidekke, lite trafikk og klart, kaldt vær. Hva mer kan en ønske seg! Vi hadde installert to-veis radio i hjelmene, slik at vi kunne kommentere kjøring og avtale nødvendige stopp underveis, både for tanking og kaffe og toalettbesøk. Vi stoppet ca hver time for en strekk og nødvendige justeringer i antrekket alt ettersom temperaturen steg eller falt. På kvelden ankom vi Helena, MT (state Capitol) hvor vi traff Chuck. Neste dag ble hviledag som vi brukte til sightseeing og planlegging. Værvarslingen for de neste to ukene i British Colombia mot Alaska lovet kaldt vær, regn og sterk vind. Dette kom i tillegg til, som vi allerede visste, dårlige veier. Det var ikke vanskelig å beslutte 180 graders snuoperasjon og kjøre sydover mot varme og gode veier.
IDAHO.
Rett vest fra Helena, gjennom MacDonald Pass i 6000 fot via I-90 ankom vi Missoula, en av mine favorittbyer i favorittstaten Montana, som ligger ved Rocky Mountains Foothills syd for Rattlesnake Wilderness. I denne staten er det jaktmuligheter til priser som vi nordmenn bare kan drømme om. Av storvilt kan en velge mellom Grizzly, Black Bear, Mule Deer, Whiltetail, Elk, Antelope og Bøffel. I tillegg er det nå åpnet for Ulv. Coyote har det alltid vært jaktet på uten at det er nødvendig med lisens. Har jeg glemt Cougar? Småvilt, rev, bever, ekorn (!), vaskebjørn etc etc. Vi kjørte videre syd-vest på highway 12 over Bitterroot Range gjennom Lewiston, Idaho til Washington State og 25 miles i syd-østlige hjørne av delstaten som huser metropolen Seattle, krysset vi igjen inn i Colorado, hvor vi overnattet på en liten campingplass uten vann eller annen service i Eagle Cap Wilderness Area.
OREGON.
Det er kaldt i fjellene om natten, og det er kaldt i ørkenen om natten. Vi hadde kjøpt tynne sommersoveposer. Et dårlig vag, så vi kjøpte en sommersovepose til, som vi trakk utenpå den andre. Fin kombinasjon. En natt i Ochoco National Forest, heldigvis uten besøk av bjørner, før vi ankom Bend, byen som ligger midt i delstaten, også en universitetsby, moderne og perfekt klima, “semi-desert” uten snø om vinteren. Lunch med Mike som underviser på Universitetet og er fetter av min svigerdatter. Camping på Farewell Bend før vi kjørte opp til Crater Lake, USA’s dypeste innsjø i en gammel vulkan som ligger vakkert til i over 8000 fot. Jeg klarer ikke å beskrive hvor vakkert denne innsjøen ligger, det må oppleves. Campingplassen var uten dusj, så vi fikk oss en renselsesprosess i iskald elv ved campingplassen.
Neste morgen stoppet vi for frokost på et sted ved navn Prospect. Her fikk vi den beste French Toast jeg har hatt, hver porsjon stor nok til tre personer og vi skyllet det ned med vanlig (dårlig) amerikansk kaffe. Videre til Medford, Grants Pass og inn i California og videre nord på Hwy 101 inn i Oregon til Brookings, hvor min eks-svoger holder til med utsikt over Stillehavet.
CALIFORNIA.
The Avenue of Giants, redwood-trærne, som kan blir 250 foot høye og tykke nok til at veien er lagt gjennom de aller største som en gimmick. Timevis på Hwy 101 til Leggett, hvor vi tok Pacific Coast Highway no 1. Meget spennende kjøring på til dels dårlige veier, men svingete og spennende med stor høydeforskjell og mye fint å se på. Folk fra denne delstaten er flinke til å kjøre ut og stoppe for å slippe oss forbi. Kaldt og tåke – slitsom kjøring. Travellodge i Santa Rose med gode senger var tingen.
SAN FRANSISCO.
Over Golden Gate Bridge kjørte vi feil og endte opp i downtown. For en opplevelse! Å kjøre full-lastet motorsykkel i disse bratteste gatene er en utfordring enten det er nedover eller oppover, særlig oppover når vi måtte stoppe for rødt lys midt i en bakke og starte opp igjen! Vel, det gikk bra. Lunch på Fisherman’s Wharf og videre over Oakland Bay Bridge og østover mot Sonora. Smal og svingete vei mot Sierra Nevada. Stopp ved Sonora Pass i 9623 fot for en kvikk lunch. Kaldt men vakkert. Videre sydover mellom Sierra Nevada og Grapevine Mountains til I-15 i retning Las Vegas. Ankom Las Vegas sent og overnattet hos Øyvind’s venn i to netter. Dette var første (og antagelig siste) gang for meg i Las Vegas.
NEVADA.
Det er ca. 1700 miles herfra og hjem. Alt interstate og hard work. Interstate herfra og til Colorado er rett som en snor, temperaturen rundt 43 grader pluss, lite trafikk og ingen ting av interesse, kun ørken og med enkelte ranch’er der det har vært mulig å pumpe opp vann. Temperaturen var tolerabel så lenge vi kjørte, men i det øyeblikket vi stoppet for en strekk, måtte klærne av og vannflaskene frem.
ARIZONA.
Her sneiet vi bare det nordvestre hjørnet. Ingen opplevelser. Gjennom staten på få minutter. Vi holdt høy hastighet i denne delen av USA som kalles “The Great Plateau”, vi kjørte ofte i over 200 km/t. Hele denne delen av USA ligger på ca 6000 fot, har firefelts interstate og lite trafikk.
UTAH.
Mormonerstaten. Vi beveget oss her inn i de sydligste deler av Rocky Mountains, med store høydeforskjeller. Et sted var det stigning på 25%. Nesten ubegripelige fjellformasjoner, grønne daler og vanskelig å få tak i sterkøl med over 4%.
COLORADO.
Mer av det samme som i delstaten Utah. Vi nærmer oss Denver, stopper i Glenwood Springs for lunch, og ser at det er på tide med nytt kjede på min sykkel. De siste par dager har kjedet gitt fra seg en klikkende lyd som antyder at det er slitt. Avstanden mellom rullene er noe forlenget slik at kjedet ikke passer til tannhjulene i motoren og på bakhjulet. Det kan i værste fall medføre at bakhjulet låser seg, hvilket ikke er noe å trakte etter i 200 km/t. Verkstedet i Glenwood Springs måtte bestille nytt kjede fra Denver, så det ble to dager avslapping i en hyggelig liten by. Fartsgrensene i Utah er lavere enn i de omkringliggende delstater. Hvor det f. eks. i California var fartsgrense på 65 mph med anbefalt hastighet på 45 mph i svinger, var fartsgrensen i Utah på 35 mph hele veien. Colorado er ikke en god delstat for MC-kjøring, også fordi bilene ikke ville slippe deg forbi slik de gjør i California. Fra Denver mister vi høyde, og er nede i 3000 ft når vi krysser grensen til Nebraska.
NEBRASKA.
Sterk sidevind fra syd vanskeliggjorde kjøringen, så hastigheten ble noe redusert. Det er gode veier i delstaten, men hyppige fartskontroller, så redusert hastighet var egentlig OK. Overnatting i North Platte med tidlig start neste morgen ankom vi Tracy i Minnesota etter en dagsetappe på 500 miles på til dels smale og dårlige veier gjennom et hjørne av Iowa.
IOWA.
Etter en ukomfortabel overnatting i mitt eget umøblerte hus ankom vi Minneapolis tidlig på ettermiddagen etter 21 dager og 5994 miles (960 mil) på 2 hjul.
Neste tur er allerede i planleggingsfasen med utgangspunkt i Minneapolis til New Orleans, Louisiana tilbake langs østkysten via Chicago. Beregnet tid ca 3 uker og 8000 km.
Tekst og bilder: Thor Aasland