Så gikk det endelig galt. Etter over 40 år med motorsykkelkjøring, og de siste 15 årene hver dag hele året. Jeg har hatt tre ulykker før, men kun med småskader. Jeg hadde nettopp tatt ut vintermotorsykkelen og gadd ikke skifte ut piggdekkene, det blir jo snart snø allikevel. Piggdekk går like fint på asfalt, men på brostein..? Og da skjedde det. Jeg kom rundt den lange trappa på Fridjof Nansens plass bak rådhuset på vei fra jobb, og ble møtt av en bil i min kjørebane. Han må ha trodd det var enveiskjørt.
Jeg holdt vel en 20 -30 km, men bilen var så nær at jeg måtte bremse hardt og svinge til siden samtidig. Hvorpå min kjære sykkel mista fotfestet så fort at jeg hadde ennå foten på bremsepedalen da jeg gikk i bakken. Traff ikke i bilen, og det virket ikke som om han så meg engang, så han bare forsvant. Jeg skadet kun foten, ikke noe annet, ikke et dunk i hverken skulder eller hode. Men høyrefoten fikk svært komplisert brudd, så her ligger jeg. Kjøre motorsykkel med småsko da gitt! Endelig fikk jeg en lærepenge.
Hittil har jeg hatt tre – fire operasjoner og ennå er vi ikke ferdige. Man lærer ydmykhet på sykehus. Jeg er en sky og sjenert mann, men her må jeg finne meg i for eksempel å bli hjulpet på do med egen drit i hele senga. Og ligge på rad i ett rom med minst fem pasienter som klager, stønner, snorker, raper og fiser. Også jeg som ikke får til å tisse på tisserenne hvis andre er tilstede en gang.
Jeg skal opereres ennå en gang, og er jeg heldig er det siste gang. Det er lange operasjoner, to timer, og jeg er med fra navlen og opp, men aner ikke hva de driver med der nede. Det er ikke min kropp, den er helt borte. Ullevål har mange hyggelige sykepleiere og dyktige leger, men huttetu som det her ser ut! Jeg er glad jeg har gode nerver. Det ser ut som fra et land med langt lavere standard enn Norge. Latin-Amerika kanskje? Gammelt utstyr, fraværende utstyr, slitent gammelt bygg, doseter som er løse, manglende forheng, gamle senger med trege hjul, gardiner på halv tolv, gamle tjukk-TV’er i korridorene og ikke ett sosialt rom er oppdaget hittil. Det virker som prinsippet er ”går det så går det”. Og så skal det spares på toppen av det hele? Det må være noe alvorlig feil med organiseringen av helse-Norge. Oljefondet, lissom? "Rikeste landet i verden?” Det har jeg lurt lenge på. Hvor da? Jernbanen? Veiene? Skolene? Helsevesenet? Men lærerikt, det er det.
Her synes de nok jeg er litt sprø. Jeg har rigga meg til i senga med databord jeg fikk smiska til meg (de kjørte meg fra postoperativen til sengeposten i senga mi med bordet på slep). Har fått til en rigg for foten som en snill svensk sykepleier henta langt nede i en mørk kjeller og han hjalp meg å montere den.. Den ser ut som et tortur-strekk-instrument fra 1950 tallet. Jeg har rigget den med en gammel reim mine barn fant i garasjen, et serveringsbrett fra kantina og med taljer og tau som min gode venn Gorm kom med. Familien har også henta en søppelplukker hjemmefra hagen slik at jeg kan nå ting, og ikke minst pakke inn foten min om natta, den fryser der den henger. Jeg har vært lenket til senga i en uke nå under mottoet ”jeg vet det ikke nytter, og jeg gir meg ikke.”
I natt fikk jeg kjenning på mitt gamle ryggvondt, så i dag tidlig truet jeg meg til en rullestol mot legenes ordre, fikk med noen puter som jeg stappe under foten, den pekende rett fram. Så raste jeg en hel time opp og ned en korridor med vakumpumpe hengende på rygglenet med haugevis av slanger fra foten, tissepose og drypp i et eget posestativ som jeg holdt fast mellom beina. Det gikk så poser dingla og slanger flagra i vinden. Men det var ingen som turde å stoppe meg. De skjønte nok at jeg mente alvor med min mosjonering. Det var ingen som viste hva de skulle si eller gjøre, noen lo og smilte, noen ble brydd, noen ville gjerne hjerne hjelpe og andre hilste litt sånn i villrede.
Nå kjører jeg full kontortid fra åtte til fem med fem minutter innlagt egentrening i senga hver time. Trådløst bredbånd, mobiltelefon og Mac. Har akkurat betalt en masse regninger, samt styrt pr. mail og telefon to byggeplasser som jeg nok ikke mister likevel med god hjelp fra min partner og kollega. Og tror dere kanskje de har internett her? Å nei da, men jeg har lurt dem med teknologi fra nåtiden - mobilt bredbånd!
Og sånn går no dagan. Nok en gang vet helt ukjente folk hvem jeg er uten at jeg har hilst på dem før. Her gjelder det å være aktiv og delta med alt man har, tenker nå jeg. Sykehusene i Norge er et farlig sted å være. Var det ikke 4000 pasientskadesaker i fjor? Men midt oppi det hele er det gode nyheter også. Min fot leger tilsynelatende raskere enn de fleste på min alder, sier legen.
Ser fram til å komme på jobb igjen, og til mine faste vennemøter i Travellers’ Club, men da med en diger kurv rundt benet med bolter gjennom beinet - og krykker. Det blir visst 4 – 6 måneder med kurv før boltene kan tas ut. Det er godt håp om ingen eller svært små varige (fysiske) mén. Jeg håper vi sees snart!
Med Tramphilsen fra sykesengen
Per Jæger