Søk

De mektige toner ved Dødehavet var som i en drøm


Jeg har, i likhet med de fleste andre medlemmer av vår Club, vært en hyppig reisende, både i yrkessammenheng og i feriemodus. I den anledning har jeg hatt mange store opplevelser. Men det er rart med det. Etter som årene går, og det meste er opplevet før, går det stadig lenger tid mellom innslagene som virkelig gnager seg fast i sinnet. Likevel, det hender det skjer igjen – som det gjorde natten mellom fjerde og femte juni 2011. Jeg måtte virkelig klype meg i armen for å forvisse meg om at dette var virkelighet og ikke en drøm.

Det kollektive selvmordet

Settingen kunne ikke ha vært med spektakulær. Klokken er 22.30, og i de fjerne omgivelser er det mørket som rår. Bak meg kunne jeg for noen timer siden la øynene følge ørkenens uendelige silhuett. Den ble bare brutt av vannet som lå dypt der nede, det dypeste punkt på Jordas overflate. Dødehavet 410 meter langt der nede. Foran meg troner en gigantisk setting som både er naturlig og menneskeskapt. Lengst borte ligger det legendariske og veldige Masada-platået som har en fortid som er spekket av historikk som beretter om vilje de å overleve og bunnløs tragedie. I det Herrens år tok 940 innesperrede jøder sitt liv under en av verdenshistoriens største kollektive selvmord. Dette for å unngå voldtatt, trellbundet eller drept av romernes 10. legion som ble ledet av general Lucius Flavius Silva.

Kaskader av vakker musikk

Nå er Masada-platået flomlyst, og ligger som et mytisk eventyrrike i bakgrunnen. Foran Masada er en kjempemessig scene omgitt av sfinxer og pyramider. Foran scenen sitter jeg, og 7200 andre tilskuere, på et veldig amfi. Vi er midt inne i en historiske fremføring av Verdis Aida, og befinner oss i 2. akt. Operaen ble første gang fremført under åpningen av Suez-kanalen i 1869. Hvem som var til stede? Tusenvis, blant annet vår egen Henrik Ibsen. På podiet er det nå et vell av egyptiske soldater, slaver, sangere og andre medvirkende. Nå blåser trompetistene det de makter og vi hører toner som kan være som en introduksjon til operaens historie. Kong Ramfias og hans soldater toger inn etter en seierrik krig mot etiopierne, og vi hører Aidas berømte Triumfmarsj.

Utendørsscenen i Sultans Pool utenfor muren til Jerusalems gamle by var et mektig sted for fremføringen av Jerusalem.

Musikken slår som en kaskade av lyd innover oss langt der ute i ørkenen. Over oss glitrer stjernene, foran oss, langt der borte, er Masada badet i flomlys som hele tiden skifter farve og intensitet. Og fra den strålende opplyste scenen hører vi tonene fra trompeter, kor, sopraner og tenorer, toner som er ikoner i operaens historie. Vanvittig! Her er oldtiden, verdenshistorien, naturens underverker, triumf og tragedie hyllet inn av vidunderlig musikk. Er det rart jeg må klype meg i armen?

Scenen ligger strålende opplyst, og det mektige koret er de først som marsjerer inn

Sfnixer passer på når scenen ute i ørkenen befolkes.

Med utsikt til Dødehavsrullenes hule

OK. Jeg innser nødvendigheten av å moderere meg selv for ikke bikke over i det patetiske når øyeblikk som dette skal skildres. Men det er jammen ikke lett! Jeg befinner meg altså i Israel. Anledningen er Jerusalem Opera Festival i begynnelsen av juni. Det gir meg muligheten til å overvære opera de luxe – med verdenskjente artister, orkester og kor. I kombinasjon med besøk på historiske steder som har drysset navn og hendelser over det vi tok med oss fra barnelærdommen og opp til i dag. Getsemane, Oljeberget og Via Dolorosa – og Dødehavsrullene De første av dem ble funnet i noen grotter ved

Dødehavet i 1947 av gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed, og ble betegnet som datidens arkeologiske sensasjon. 900 religiøse tekster fra jødisk tro og kultur, nedtegnet fra år 200 f. Kr. til år 70 e. De første rullene som ble funnet, ble oppbevart i en krukke. Da gjetergutten kastet en stein inn i den vanskelig tilgjengelige hulen, hørte han en sprø klang. Han ble nyssgjerrig, klarte å ta seg inn i hulen og fant krukken med det rare i. Fortalte om sitt funn, arkeologer kom snart til stedet – og Dødehavsrullene ble kjent over hele verden. Jeg befinner meg i behørig avstand fra hulen som jeg likevel har god oversikt over, og tenker mitt om den steinkastende Muhammed for 64 år siden. Faller også i dype tanker over hvordan historiske steder, minnesmerker og ruiner ligger skulder ved skulder over det ganske land.

I hulen midt fant en gjetergutt Dødehavsrullene ved en tilfeldighet i 1947

Jerusalem – i Jerusalem

Jerusalem har jeg besøkt flere ganger tidligere, men denne gangen blir likevel spesiell. Rett utenfor muren til den gamle by, ligger et dalsøkk som kalles Sultans Pool. Det var der sultanen i tidligere tider hadde sitt eget basseng. Vannet er for lengst borte, og i stedet er det oppført en utendørs scene og sitteplasser for flere tusen tilskuere. Den kvelden jeg sitter foran scenen er historisk. Der fremføres for første gang i Jerusalem Verdis opera Jerusalem. Denne operaen er ny mark for meg, og jeg kjente ikke en eneste tone derfra. Det ble derfor noe av en overraskelse da jeg fikk oppleve en lang rekke vakre og melodiøse arier, overveldende kor til tonene fra Jerusalems symfoniorkester.

Plassen strekker dessverre ikke til for å yte verken Aida eller Jerusalem omtale i det omfang de fortjener. Jeg får nøye meg med å slå fast at opplevelsen var total der både libretto og omgivelser var vevet sammen til et historisk trylleri som jeg sent vil glemme.

Neste år? Da er det Carmen som skal danse og synge forførende ved Masadas fot. Det vil ikke forundre meg om jeg vil være til stede enda en gang.

Jødene i nærheten av Klagemuren er ortodokse, men de sier ikke nei til ny teknologi – som for eksempel mobiltelefonen.

Tekst og foto Alf G. Andersen

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no