To nordmenn var faktisk de første som rodde over Atlanterhavet. George Harbo og Gabriel Samuelsen het de to bolde herrer som en sommerdag la ut fra brygga ved The Battery i New York i en 18 fots åpen robåt. Båten var klinkbygd i eik med vannfaste spanter i sedertre og var spartansk utstyrt med bare to tofter, et par vanntette flytetanker, ekstra sett med årer, et kompass – og en sekstant. I begynnelsen av juni la de ut i retning nord-øst, med baugen pekende mot New Foundland.
Ikke ror, og ikke seil.
Som eneste ekstrautstyr hadde de tatt med seg et eksemplar av the Nautical Almanac og hvert sitt sett med oljehyrer for å verge seg mot det verste været. Båten var også utstyrt med håndtak utvendig for å hjelpe dem å snu båten hvis den kantret, noe som faktisk kom til nytte og reddet livet deres ute på havet. De døpte båten ”Fox”. Provianten de hadde med bestod blant annet av 60 gallons friskt vann, 50 kg kavring, 45 kg kaffe, 350 egg og diverse hermetikk. De hadde også med en liten kaffekjele og en parafinprimus - og i alt syv par årer som alle ble utslitt underveis. Til navigasjon hadde de bare et kompass og sekstanten.
Tidligere fiskere
De var ikke helt uvant med sjøen da begge hadde livnæret seg som fiskere og skjellsamlere langs kysten av New Jersey, men å legge ut på en slik reise i et nøtteskall av en båt, gjennom noen av de mest ugjestmilde havstrekningene på kloden var forbundet med den aller største risiko. Den 6. juni 1896 la de ut, og 55 dager senere ankom de Scillyøyene utenfor kysten av Cornwall i England. Døgnrytmen var enkel og effektiv. De rodde i 18 timer, sov ca. 5 timer og resten av døgnet gikk til å spise og slappe av på. Natten delte de mellom seg når været tillot det.
Noen utdrag fra loggboken
12. juni. - Begge rodde hele natten. Det var alt for kaldt til å kunne sove. Ut på morgenen stakk oljetenneren fyr på treverket der den var oppbevart. Det så ille ut en stund, men ilden ble snart slukket.
14. juni. - Natten har vært stygg. Østlig vind og regn hele tiden. Klokken 8 morgen. Vinden har tiltatt til kuling. Måtte slippe ankeret ved 9-tiden. 12 middag Sterk kuling. Ligger fremdeles med ankeret utabords. Klokken 5 ettermiddag. Vinden slakker av. Sterk sjø. 6 ettermiddag. Tar fatt igjen. Har drevet tilbake omlag 20 mil i dagens løp. (Dette bare gjetter vi oss til). Det er sterk tåke. 45 grader Fahrenheit.
17. juni. - 6 ettermiddag. Stille. På morgenkvisten rodde vi tvers igjennom en flokk hvaler som lekte som barn. Det var omlag 50 av dem. Sjøen var da glatt som et speil, og solen skinte varmt og klart. Det var et prektig syn da vi visste at hvalene ikke ville gjøre oss fortred, så lenge vi lot dem være. En av dem avla oss likevel et temmelig nærgående besøk, men det gikk bra. Så gikk reisen videre henover den uendelige havflate, stadig under gunstige værforhold. Merkelig nok møtte vi intet skip.
18. juni. - 9 formiddag. Passerte skipet «Fürst Bismarck». Heiste vårt amerikanske flagg. Hun heiste sitt tyske flagg, dreiet om og kom bort til oss for å spørre om vi ønsket å bli tatt ombord. Vi sa nei, men ba kapteinen å gi beskjed om at de hadde påtruffet oss.
Dramatikk
Om den mest dramatiske hendelsen på turen gjengir vi her noen linjer hentet fra et privatbrev Harbo skrev hjem til Skien. «Den 8. juli fik vi en storm som tiltog efterhaanden og den 10. juli henimot aften rasede den paa det høieste, med et forferdelig oprørt hav og med det ene store braat efter det annet. Vi forsøkte at holde baugen op mot vinden paa beste maate, men havet var saa oprørt at sjøene brød fra alle kanter. Ved 9 tiden saa og hørte vi et forferdelig stort braat komme. Vi sagde os imellem at den der klarer vi ikke. Og med et brag kastet den os og båden rundt, som om båden skulde være et nøtteskald. Vi blev sendt flere favner under vand og da vi endelig fik hovedet over vandet igjen, var vi begge i læ av båden. Og der laa vi i det oprørte hav og svømmede med fuld oljeklædning og sjøstøvler paa. Vi hadde vanskelig for å få båten på rett kjøl og å komme ombord igjen da begge linene var festet til samme side av båten og for korte til å svømme rundt den. Båten var full av vann og hver gang vi forsøkte å komme ombord, truet den med å kantre igjen. Til slutt lykkedes det meg å få Harbo ombord. Han var da så utmattet at han nær hadde druknet i båten.»
Etter havariet var alt som ikke var surret fast, borte. Halvparten av vannbeholdningen, det meste av kjeksen og hermetikken. Kokeapparatet, signallysene, parafinen og det de hadde ekstra av klær. Den provianten som ennå var i behold, måtte derfor rasjoneres omhyggelig. Harbo skriver i sitt brev:
«Vi havde da vi kantrede været oppe i over to døgn og lite spist i denne tid. Vi havde ingen klæder og skifte på os lenger, saa alt vi kunde gjøre var at ro for at holde varmen. Næste dag tog vi av os alt tøi vi havde på - vriede vandet ud og tog det paa igjen. Det maatte sitte paa os til det blev tørt igjen. Hvis det enda havde været i et varmt klima saa havde det været lett overstaaet, men dette var i trakter hvor vi havde seet isberger flyte nogen dager tidligere. Vi rodde i tre døgn i et, uten søvn eller hvile og det var saa koldt at vi ikke var istand til at holde varmen, trods alt vi rodde. Vi var begge meget stive i lemmene efter det kolde bad, og vi blev ikke klar dette før vi kom tillands..... »
Videre til Paris
Det karakteristiske for disse to modige menn var at de etter ankomsten til England ikke anså turen som avsluttet. Målet var Le Havre og derfra videre til Paris. En lege undersøkte dem, men begge var tross alle strabaser i god fysisk form. Allerede 2. august tok de fatt på roturen over den engelske kanal. De rodde nå bare om dagen og ankret opp om natten. Den 7. august kl. 9.30 fortøyde de båten i Le Havre, 62 døgn etter de forlot New York. Ved ankomsten til Paris ble de straks intervjuet av en medarbeider i den kjente pariseravisen «Le Figaro». Det ble en utførlig beretning om deres heltebedrift over Atlanterhavet.
Druknet i Nansens bedrifter
Det var kopien av Gogstadskipet ”Vikings” ankomst i 1893 som hadde inspirert de to herrer til å gjennomføre en prestasjon ingen hadde gjort tidligere, men bragden druknet litt i glansen av Fridjof Nansens hjemkomst fra polhavet. Etter hjemkomsten til Norge ble båten utstilt i salen på Hotell Viking i Samuelsens fødeby Farsund. Her fikk de den mottagelse som de hadde håpet på. Hele byen var på benene, og den blomstersmykkede båten ble båret på gullstol inn i festivitetslokalet under salutt og musikk. Den største folkefest Farsund hadde opplevd, men den gav ingen gjenlyd ellers i landet. Både for Harbo og Samuelsens vedkommende gjelder det at verden har glemt hvem de var og hvilken bragd de utførte. Den eneste Æres-bevisning de fikk, foruten hver sin gullmedalje, var 10 kroner av kong Oscar den 2.
Tøffe karer?
Ja – veldig tøffe, og når vi tenker på at det er 115 år siden blir ikke bragden noe mindre. Partnerne feiret suksessen en kort periode og lastet så robåten ombord på en dampbåt for turen tilbake til Amerika. Damperen gikk tom for kull utenfor kysten av Cape Cod, og da kapteinen beordret alt tremateriale ombord til å lage damp for resten av turen, låret Samuelsen og Harbo båten sin - og rodde tilbake til New York…!
Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd!