Robert Løken - ”Murmesteren”. Du store kineser, for en bragd

Det er greit å gå og drømme, men det er enda bedre å sette drømmene ut i livet – og det er noe Robert Løken driver med. Lavmelt og beskjedent forteller han om hvordan drømmen om å gå hele den kinesiske mur, fra første vakttårn i vest til det siste helt øst ved grensen til Nord Korea ble til virkelighet. Det hele begynte da han i 1987 gikk Storbritannia på langs og fikk se Hadrians mur. Der slo ideen først rot. Det skulle gå over 20 år før han pakket sekken og dro til Kina.

Men han satt ikke helt stille i alle disse årene. I 1991 spaserte han nok en gang i de Britiske Øyer. Fra sydvest i Cornwall til nordøst i Scotland. Noen år senere gikk han sammen med sin bror i et par måneder langs den kinesiske mur for å lære seg litt mandarin. Rett over millenniumskiftet ødela han ryggen i en motorsykkelulykke og dro til Borneo for å lære seg Tai Chi. Fire år senere satt han seg i en kajakk ved Lindesnes og padlet 2371 kilometer, hele norskekysten, til Nordkapp – og da mente han tiden var inne til å bli det aller første menneske som gikk hele den kinesiske mur på langs. (Eller for å være mer korrekt: De kinesiske murer. Det er jo flere av dem, fra de første som ble påbegynt 500 år f.kr. til Mingmurene 1000 år senere.)

Det naturlige spørsmål som melder seg når man hører om en slik gal ide, er: “Hvorfor?” Robert er like avbalansert og svarer med Arthur Schopnehauers ord: “Through what we do we learn what we are.” Noen drømmer må man bare følge, uansett hva folk mener om det. Så begynte planleggingen. Visum for så lang tid var umulig å få, så det måtte løses på en eller annen måte. Jobben i banken ble sagt opp, leiligheten solgt, utstyr kjøpt inn, broren ville være med de første par månedene – og så la de i vei. Det var april 2009.

Foran dem lå 6.000 kilometer i meget ulent og vanskelig terreng. Muren er bygget langs de høyeste og mest utilgjengelige stedene og mesteparten er nå rast sammen og er gjengrodd av busker og nålekratt, eller går gjennom ørken og over fjellkjeder.

Etter to måneders slit reiste broren hjem. Det var han som kunne snakke kinesisk. Robert var nå overlatt til seg selv. Med en tåre i øyenkroken og en enorm ensomhetsfølelse i brystet plukket han opp vandringsstaven og satt kursen østover gjennom Gobiørkenen. Alene.

Det tok 601 dager å komme helt frem. Ett og et halv år! Han gikk hele dagen, slo opp sitt lille telt, spiste , sov, pakket teltet og gikk igjen. Bar alt på sin rygg. Hadde ingen å dele slitet sitt med. I ensom majestet åt han kilometer etter kilometer, slet med vannblemmer, med å skaffe seg drikkevann, ble rispet opp av tornebusker, brakk en tå – men fortsatte. Julen 2010 sto han på en høyde i Dandong og så nedover mot en elv som snodde seg gjennom dalbunnen. På den andre siden av elven lå Nord Korea. Han var fremme! Hans aller siste visum var i ferd med å gå ut. Nordmenn var upopulære i Kina akkurat da, fordi fredsprisen var gitt til en kinesisk dissident, Nord Koreanerne hadde akkurat bombet Syd Korea. Det var på tide å reise hjem.

Robert viste usedvanlig flotte og følsomme bilder, og spilte film med stemningsfull kinesisk musikk for oss denne kvelden. Han fortalte i små vendinger om store hendelser. Han har gjort en bragd ingen har gjort før ham – og jeg tviler på om noen kommer til å gjøre den igjen. Tusen takk Robert. Du ga oss en stor aften i Travellers’ Club.

For flere detaljer om turen - og mannen, sjekk hans hjemmeside: http://www.thegreatwallker.com/Norsk/

Alle var imponerte og engasjerte, og Robert ble etter foredraget bombardert med spørsmål.

Han er antagelig også den aller første som tok med hjemmet sitt til Travellers' Club. I en krok bak skrivebordet, under vår fane, slo Robert opp sitt telt for å vise oss hvor enkelt han bodde i halvannet år.

#1Public