Den prisbelønte forfatteren Alf R. Jacobsen skrev sin første bok i 1982. Før det var han journalist i Finnmark Dagblad, Klassekampen, VG og Dagbladet. Han har også vært redaktør i Økonomisk Rapport og Brennpunkt på NRK. Men siden han begynte å skrive bøker er de kommet som perler på en snor, med gjennomsnittlig én bok pr år. 32 utgivelser er det blitt, og ikke av den lettbente typen heller, men tunge innholdsrike sakprosabøker som krever mye research. Innsatsen er blitt belønnet med både Rivertonprisen, SKUP-prisen, Peter Dass-medaljen og Royal TV Society Award.
Men det var senkningen av Blücher og 9. april 1940 som var tema denne kvelden. Norge var, som vi alle vet, hjelpeløst handlingslammet, uforberedt og uten politisk handlekraft. I en årrekke hadde våre politikere systematisk bygget ned og neglisjert forsvaret, til det nesten ikke var noe igjen. Forsvarsbudsjettet var på skarve 30 millioner kroner. Til sammenlikning kostet Blücher alene 150 millioner. Regjeringen her hjemme hadde i god tid fått opplysninger om at det ville komme et angrep, de hadde til og med fått datoen – men klarte ikke en gang å samle seg nok til å mobilisere. Da eskadren passerte Danmark og Sverige fikk forsvarsministeren i Norge klar beskjed om hva som var på ferde, men i stedet for å vise handlekraft og gjøre noe - gikk han hjem og la seg!
Alf R. Jacobsen, på balkongen
Birger Eriksen, på Oscarsborg
Men noen var oppegående, kunne Alf R. fortelle. Oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde fått flere meldinger om hva som var i ferd med å skje. Han ventet forgjeves på ordre fra de høye herre i Oslo, men derfra var det uhyggelig tyst. Tafattheten og beslutningsvegringen blant Norges styrende menn var total. Eriksen ringte rundt til observasjonspostene langs Oslofjorden og spurte ”hvor er tyskerne?”. En liten båt la ut fra Horten i tåka for å se etter dem. En annen vaktbåt ved Filtvedt ble nedrent av innvasjonsflåten, og dette fikk Eriksen høre. Dermed visste han at nå var det bare 20 minutter til de ville passere ham, så han tok en modig avgjørelse: Full mobilisering!
Da Blücher nærmet seg var Eriksen klar. Første skudd traff i stridsmasten like bak broen, det andre midtskips nær flyhangaren, hvor det oppsto en kraftig brann som raskt spredde seg. Flybensin og ammunisjon tok fyr og gjorde raskt skadene verre. Eriksen hadde ikke nok folk til å lade på ny før båten hadde passert, men kystbatteriene på Husvik på fastlandssiden ved Drøbak ble inspirert av Eriksens handlekraft og bestrøk Blücher med sine småkalibrede 57mm. Kopaas bidro med sine 15cm kanoner og batteriet på Kaholmen plasserte to vellykkede torpedoer i det dødsdømte skipet.
I åtte minutter varte bestrykningen. Båten mistet framdriften og etter to timer sank den ved Askholmene. Tallet på omkomne er noe omdiskutert, men det ligger mellom 400 og 800. De andre båtene i den tyske styrken trodde at Blücher hadde gått på en mine, og bakket ut fjorden – men ikke før Kopaasbatteriet hadde fått inn tre gode treffere på ”Lützov”. Oberst Eriksens resolutte opptreden ga regjeringen og det norske kongehuset den utsettelsen de trengte for å kunne evakuere, og ta med seg den norske gullbeholdningen. Han ble tildelt Krigskorset etter krigens slutt.
Det var et flott foredrag fremført av en mann som kan sin historie. Visetrampsjefen takket for bidraget ved å overrekke boken om Travellers’ Club, og viste Alf R. et par kuriosa fra våre samlinger. En liten flaske med olje fra Blücher – og en liten bit fra en av de tre bronsepropellene. Det eneste som er igjen av dem, og som ble brukket løs av en ung sjømann på nattevakt da de seilte propellene til Tyskland for omsmeltning etter krigen. Den unge sjømannen ble senere medlem av Travellers’ Club, og han innlemmet denne suvenir i våre samlinger.
... og som om ikke alt dette var nok, reiste Carl Emil sr seg og deklamerte et langt dikt av Nordahl Grieg, med innlevelse, alvor og patos. Han løftet hele forsamlingen til høytid og respekt for den innsats i alle fall noen gjorde for sitt land – den gang.