Søk

Norges lengste hår – og korteste hukommelse


”Hvorfor begynte du med sånt hår..?” er et spørsmål Øyvind ”Wind” Aamodt ofte får. Og han kan med åpent og ærlig blikk svare ”Det vet jeg ikke.” Øyvind er et sjeldent tilfelle. En mann som har noe vitenskapen kaller Amnesia Retrograd. Populært kalt hukommelsestap. I en alder av 27 år ”våknet” han plutselig opp på et tog, langt ute på landsbygda i Kina. Helt blank inni hodet, uten noen hukommelse av hvem han var, hvor han var, hva han var og hvordan verden fungerte. Han var som en nyfødt som måtte lære å forstå alt vi andre tar som en selvfølge, helt på nytt.

Vårt medlem Thomas Lien var på jordomseiling og hadde sin barndomsvenn Øyvind med som mannskap. De skulle seile til Kina hvor Øyvind skulle mønstre av. Han ønsket å lære seg kinesisk og han hadde også lest om en nomadestamme, et hestefolk, som levde i fjellene. Disse ville han besøke. I vår digitale verden er det lett å holde kontakten via internett, noe gutta på båten og Øyvind gjorde, men plutselig en dag ble det stille. Kontakten opphørte. Øyvind var som sunket i jorden. Det var denne historien vi skulle få høre om da Thomas og Øyvind besøkte oss.

Helt blanke ark

Etter mange viderverdigheter og mye hjelp kom Øyvind seg til den norske ambassaden og senere hjem til Norge. Her traff han en snill dame som kalte seg mamma, uten at han forsto hva det var. Han traff venner og familie han ikke kjente, han visste ikke at det er forskjell på venner, kusiner og fedre. Han skjønte ikke at de små menneskene han så var barn som skulle vokse opp og bli store. Han forsto ikke at han var født i et land som het Norge, eller at verden består av mange land. Han ante ingenting om redsel eller smerte fordi det hadde han aldri opplevd. Han skjønte heller ikke at det var noe unormalt ved ikke å vite alt dette, fordi han hadde ingen referansepunkter eller erfaringer. Alt måtte læres og forstås på nytt. Det var utrolig fascinerende å følge Øyvinds mentale reise, fra nullpunktet til en fungerende person, selv om han fremdeles ikke har et eneste minne fra sitt pre-amnesiske liv. Hvordan klarte han seg de første dagene? Var han engstelig eller redd? Hvordan opplevde han det?

Problemfritt liv

”Folk var utrolig hjelpsomme,” sa han. ”Jeg var ikke redd, skjønte ikke at jeg kanskje burde være det. Jeg skjønte ikke hva og hvorfor ting skjedde, hva og hvorfor folk gjorde ting. Jeg savnet ikke hukommelse – fordi jeg visste ikke at den var borte. Jeg bare var i situasjonen og etterapet det folk gjorde. Alt var i grunnen bare spennende og fantastisk. I ryggsekken hadde jeg penger, og etter hvert skjønte jeg at ved å gi bort disse fikk jeg mat tilbake. Så enkelt, så flott! Jeg lærte meg hvordan verden fungerte rundt meg ved å imitere det jeg så følk gjøre, egentlig uten å vite hvorfor, men derved lærte jeg og fikk nye opplevelser og utvidet forståelse hele tiden. En gang traff jeg en mann med gøyale røde klær kantet med hvitt, som smilte til meg og ga meg en innpakket gave. Jeg skjønte ikke at han var en julenisse og at jeg skulle pakke den opp til meg selv. Så jeg gjorde det samme som ham. Neste gang jeg traff en som smilte til meg - ga jeg pakken videre til ham, uåpnet. Livet var i grunnen problemfritt fordi jeg skjønte ikke at det var noe galt med meg. Og folk var hjelpsomme mot meg hele tiden.”

Wind

”Et telefonnummer på en lapp satt meg i kontakt med en mann som het Wu Wei. Vi var tydeligvis gamle venner og han fortalte at mine venner kalte meg ”Wind”. Navnet Øyvind lå ikke så lett for de kinesiske språk. Derfor tok jeg det navnet, og bruker det den dag i dag. Wu Wei tok meg først til sykehus og deretter til ambassaden, og hjulene for å hjelpe meg tilbake til et fungerende liv begynte å rulle. Jeg fikk også sendt en email til mamma. Den ble slik”:

«Jeg oppdaget at jeg må ha kunnet skrive på denne maskinen tidligere for det går fortere og fortere, og det er som om fingrene beveger seg selv¿ For en del dager siden fant jeg igjen koden til min e–mailadresse som jeg har skrevet på en lapp. Det var kjempefint, for det var da jeg oppdaget denne mengden av brev fra mennesker det viser seg har tilknytning til meg¿ Mary sa at du kanskje ville bekymre deg, men det er det ingen grunn til. Ingenting i mitt liv ligner den assosiasjonen jeg får fra «bekymring», som består av en del farger i ujevn, opphakket sammensetning... Ifølge alle her er nok du den vennen som jeg kjenner aller best. Og da er jo du et vidunderlig menneske du også. Hvordan man blir venner er jammen noe spesielt som jeg ennå ikke har forstått helt, men som jeg nyter overmåtelig¿ Du kan nok fortelle meg masse masse og nå kommer den morsomme følelsen i magen tilbake. Det er gøy. Masse hilsen og klem fra Øyvind Wind. I brevene jeg har skrevet finner jeg begge disse navnene, og jeg liker begge.».

Hjemme i Norge oppdaget Wind at han kunne ting. Han fikk ski på bena og behersket det umiddelbart. Det samme med bordtennis, snowboard og mye annet. Han kunne seks språk, men visste det ikke før noen snakket det med ham. Hans nye hukommelse var glimrende, og alt han opplevde denne første tiden husket han ned til minste detalj.

”Alle jeg traff ble mine venner, men jeg ble fortalt at for eksempel mamma var en viktigere venn enn de andre. Hun lærte meg om Winds barndom, viste bilder og fortalte historier, så jeg vet mye om min barndom og oppvekst, men har ingen håndfaste minner fra den tiden. Noen fornemmelser og følelser er kommet tilbake og det motoriske ligger jo lagret i kroppen. Det som kanskje var vanskeligst i begynnelsen var å forstå abstrakte konsepter, som for eksempel å få skjegget i postkassa. Da jeg hørte det første gang gikk jeg ut og stappet skjegget mitt i postkassa for å se hva som skjedde. Etter lang tid, kanskje nærmere en halvtime, og etter at folk som gikk forbi så på meg et rart blikk, skjønte jeg at man føler seg ganske dum når man har fått skjegget i postkassa. Men det var ikke alle ordtak jeg prøvde ut. Dette med å ha et lik i skapet for eksempel...”

Jakten på hukommelsen

Så traff han igjen Thomas, som var tilbake fra sin jordomseiling. Thomas lager dokumentarfilmer og med en slik besynderlig historie kunne han ikke la være å planlegge en film om sin gamle /nye venn ”Wind”. Det gikk noen år før han var mentalt klar og de reiste i to omganger til Kina for å følge sporene bakover, og kanskje finne årsaken til amnesiaen. De fant frem til landsbyer Wind hadde vært i, folk som husket ham og kunne lede dem videre til andre steder han hadde vært, men han kjente seg ikke igjen, husket ikke menneskene eller stedene, og hele tiden filmet Thomas. Resultatet ble en gripende dokumentar som er vist på TV flere ganger. ”Jakten på hukommelsen” heter den, og er virkelig verd å se.

I dag, 10 år etter at han ”våknet” opp på toget er Wind en oppegående og reflektert person som villig deler sine erfaringer og tanker om det underlige som har skjedd ham i hans 10-år lange bevisste liv. Han har bodd mesteparten av sin post-amnesiske liv i Kina og jobber med kunst og kulturutveksling mellom landene.

Thomas og Wind viste en liten filmsnutt først og fortalte vekselvis etterpå, mens bilder fra Winds nye liv rullerte i bakgrunnen. Det var et sterkt og annerledes foredrag som avstedkom mange pussige tanker og spørsmål i etterkant. Til og med takk for maten talen ble spesiell. Som den stuntpoeten han er, improviserte Wind en takketale på rim, med utgangspunkt i våre lokaler og samlinger, og det på en måte som som gjør at jeg er lei meg for at vi ikke fikk tatt den opp og delt den med de som ikke var til stede denne fargerike kvelden.

At det ble litt stress i forkant, fordi vår lille datamaskin ikke ville fungere slik som Per Jæger ønsket, ble løst ved en hurtig biltur og henting av Thomas’s private PC.

I mellomtiden holdt visetrampsjefen forsamlingen i ånde med Champagne til alle, litt historikk om Clubens tilblivelse og allsang av siste vers i Clubsangen. Anledningen var at vi hadde bursdag. Nå er vi blitt 83 år!

Når teknikken svikter - trår Jæger'n til ...

#1Public

7 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no