Vi har i vår midte både trikke- og togentusiaster. Altså personer som sverger til denne form for persontransport fordi det er både miljøvennlig og en behagelig reiseform. Påstår de… For en som meg, som foretrekker fly og bil på lengre transportetapper, var det en skjellsettende opplevelse å prøve ut alternativet tog – på min representasjonstur til 100 års feiringen av vår broderklubb i Stockholm. Buss er selvfølgelig også et alternativ, men jeg har lett for å bli kvalm av det, så det ble hurtig forkastet.
Nå var jeg så heldig å ha med meg reisefølge og det var ingen hvemsomhelst i tog-sammenheng. Broder Nils Carl Aspenberg vet mer om skinnegående transport enn de fleste. Han har til og med skrevet flere bøker om temaet, så jeg følte meg i trygge hender.
Det virket enkelt: Tog fra Oslo S direkte til Stockholm, og det samme i retur neste dag. Noen behagelige timer på toget, med en god bok, en god prat og vakkert passerende vinterlandskap å hvile øynene på utenfor vinduene. Dessuten, ble jeg fortalt, finnes det en kafévogn, så alt lå til rette for en komfortabel opplevelse.
Gå om bord!
Det begynte en iskald morgen på det jeg feilaktig kaller Østbanen. ”Tog til Stockholm – klar for avgang i spor én. Vennligst gå om bord” – forkynte høytaleren. Nils Carl, jeg og noen hundre andre potensielle togpassasjerer stirret spørrende ned på den tomme skinnegangen i spor én. Ingen hadde lyst til å stige om bord i noe som ikke var der. Vel, slikt kan skje. Jeg har jo hørt at det kan forekomme små forsinkelser når det overraskende kommer kuldegrader midt på vinteren. Toget kom selvfølgelig etter hvert. Vi ble opplyst om at hjulene hadde frosset seg fast oppe på Alnabru, og det tok litt tid å få slått dem løs igjen. Dette er sikkert noe som vil rette seg når den globale oppvarmingen virkelig har fått godt tak - tenkte jeg og prøvde å gå ombord. Men det var ikke så lett. Dørene hadde også frosset fast. Da er godt å ha en jernbanemann ved sin side. Han fant etter en stund en dør som lot seg åpne.
Buss for tog
Litt forsinket, men i strålende humør og solskinn ble kursen satt hardt styrbord, retning Sveriges hovedstad. Kafévognen viste seg å være en liten kiosk med doble priser og dårlig utvalg, men kaffen var nesten varm – så det var greit. Vi krysset grensen i fin stil og stoppet overraskende i Kristinehamn. ”Vi har brutit av en kjøreledning beroende det kalda väderet” – annonserte høytalerstemmen. ”Ni måste tyvärr åka buss herifrån til Halsberg.” Oisann… Det var dette med meg og buss, da. Noe jeg altså prøver å unngå. Men en times tid klarte jeg greit uten å spy og vi kom oss atter tilbake til en togkupé. ”Vi måste tyvärr venta et tag” – kunngjorde stemmen fra oven etter at alle passasjerene hadde ventet en halvtimes tid. ”Vi har ingen lokförare til det här tåget”. Så vi ventet.
Nå er det jo heldigvis slik at alt har en ende. Også problemfylte togturer. Vi kom oss omsider sterkt forsinket til Stockholm, sjekket inn på Drottning Victorias Örlogshem og tok en sving gjennom gamla stan før vi kledde oss om til kjole og hvitt.
Festaften på Grand
Festen om kvelden ble stilfull og flott. Nils Carl og jeg gjorde vårt beste for å kaste tilstrekkelig med norsk glans over anledningen og de festkledde kvinner og menn. Flere murret litt over at festen ble holdet på en søndag i stedet for lørdag, men i sin åpningstale påpekte ordförande Jan Mortensson at dette var den nøyaktige 100-årsdagen, så derfor var festen lagt til den 13. februar. Festsalen på Grand hotell var storslått og vakkert dekket for de nesten 300 gjestene, hvor alle herrer var i livkjole med brystet struttende av ordner og medaljer. Salen var dekket med runde småbord og VIP’ene satt en smule
opphøyet med god utsikt til scenen. Vi to norske ble plassert med VIP’ene og hadde et bekvemt perspektiv alt som foregikk. Det kjente og tradisjonsrike Leif Kronlunds orkester underholdt mens vi virkelig nøt selskapet, menyen og de gode vinene.
Taler og gaver
Måltidet var utsøkt og stemningen avslappet. Om det skyltes at Kungen og Drottningen hadde meldt avbud, vet jeg ikke, men aftenen forløp i alle fall utvungent og hyggelig. Ved måltidets avslutning var tiden for hyllingstaler kommet, og kveldens toastmaster Jacob Lagerkratz, som for øvrig er barnebarn til en av stifterne av klubben, slapp først til Håkan Bergstrøm fra Göteborg. Deretter Pekka Särvie fra Finland, så kom Arne Zettersten fra Malmö og som alltid kommer det beste til slutt … undertegnede på vegne av Osloklubben, som avsluttet med å overrekke Tor Wilthills vakre akvarell av ”Josefine” innrammet og signert rundt om på passepartouet av en rekke Trampbrødre.
(Se talen i slutten av artikkelen. Den ble fremført med visse språklige tilpassninger for bedre å bli forstått av svenske og finske)
Avsluttningsvis ble klubbens stipend delt ut til Bertil Stål, en professor i botanikk. Pengene skulle han bruke til å studere planter og grønne saker inne i en vulkan i Equador.
Etter måltidet åpnet baren og dansemusikken. De fleste svingte seg til gamle gode Benny Goodmanlåter og hadde det fint. Vi som sto i baren hadde det også hyggelig, men da dette var en søndag og mange skulle på jobb dagen etter tynnet det raskt ut i rekkene da kvelden nærmet seg midnatt. Nils Carl og jeg takket nei til å avslutte kvelden i Operakjelleren og trakk oss tilbake til Örlogshemmet som lå rett rundt hjørnet for Grand.
Tyvärr …
Etter en god natts søvn var vi atter klar for en togtur. Det var like gulvkaldt i Stockholms gater som det var i Oslo dagen før, og også her var togets avgang forsinket. Signalfeil var forklaringen denne gang, men signalene forbedret seg etter hvert og vi kom oss av gårde. Været var like flott som dagen før, med knallblå himmel og strålende sol, og nå var jeg blitt såpass dreven at jeg hadde laget meg en matpakke til reisen. Man vet jo aldri…
Vi kom helt til Degerfors i vackra Värmland. Da var det stopp. ”Ni måste tyvärr åka buss herifrån til Kristinehamn” ble vi opplyst. Det var jo greit, vi hadde jo busset derfra dagen før, så nå var vi på kjente trakter i vackra Värmland. Halvkvalm og uvel sjanglet jeg en time senere av bussen og fant min plass på det nye toget, og vi var i gang – igjen.
Nektet adgang Norge
Rett før grensen til Norge, i en av de norske Harry-byene, Charlottenberg med sine 2048 innbyggere, var det stopp igjen. Hadde de satt av en liten pause så vi kunne handle billig svinefilét, och lite smågodt på Systembolaget? Men, nei. Nok et ”tyvärr” ble servert over høytaleren. Denne gang var det lokomotivet som ikke fikk lov å krysse grensen. Det slapp ikke inn i Norge! Resten av toget var greit, men altså ikke lok’et. Det manglet visst et stempel i serviceheftet og selv om de kunne få det når de kom til Oslo ville de ikke det. Prisene i Norge er altfor høye. Den slags service tar de heller i Sverige, en annen dag. Vi togpassasjerer skulle ikke uroe oss av den grunn. Statens Järnvägar hadde selvsagt bestilt busser som kunne ta oss de siste timene inn til Oslo. De var bare ikke kommet riktig ennå.
Går det alltid et tog?
En drøy time, på en vindblåst perrong i minus 10 grader kan virke lenge når man ikke er forberedt og kledd for overvintring. Men som tidligere nevnt har alt en ende, også denne vinterøvelsen. Og slik endte altså vår togreise med en to timers tur i en fullstappet buss, hvor nabokona og hennes sønn sovnet av utmattelse og tippet over i mitt fang der de, til støyende snorking, på lik linje med Carl og meg avsluttet sin ”tog-reise” fra Stockholm.
Når jeg nå i ettertid ser tilbake på vår begrunnelse for å velge tog som reisealternativ, fremstår av en eller flere grunner valget verken spesielt miljøvennlig eller behagelig. Men det er kanskje bare meg som er vanskelig? Jeg har også tenkt litt på det gamle slagordet ”Det går alltid et tog…” Men nå vet jeg bedre.
Det burde kanskje være: ”Det står alltid et tog – men til gjengjeld går det buss..!”
...................................................................................................................................................................................................
Talen til Travellers´ Club, Stockholms 100-års jubileum
Av: ViseTrampsjef Gorm G. Lund
Kjære Ordførande Jan Mortensson
Kjære Travllare och Trampbrødre.
Mine Damer - och Herrer.
Det er med stor ære och glede jeg står her som representant for Travellers´ Club, Tramplaget, i Oslo. Vår Trampsjef sender de hjerteligste gratulasjoner for dagen. Han er for tiden i Uganda, hvor han er valgobservatør, og bidrar til at presidentvalget forløper etter de aller høyeste standarder… Slik jeg er her i kveld og bidrar til denne seremoniens høye standard!
Med meg har jeg trampbror Nils Carl Aspenberg - och med meg i ånden har jeg alla gubbarna i Oslo som også sender sine lykkeønskninger.
Jubileer er en anledning til å skue tilbake - og til å se fremover.
Vår Club er vel som en slags ukorrekt lillebror i forhold til Stockholmsklubben. Vi kaller oss Tramplaget och det blir vel ungefär ”Luffar-laget” på svensk.
Vi er i dag ca 130 medlemmer – og har i løpet av vår 83-år lange karriere hatt ca 1100 medlemmer siden starten. Både vi och dere - står på skuldrene til en lang rekke hedersmenn - som skapade och videreførte Cluben og miljøet, slik at vi kan stå her i dag och feire at dere fyller 100 år.
Vi står i stor takknemlighet til disse Herrer – og jeg vil at vi løfter våre glass for dem alle..!
-- Skål.
Jag vil beretta litt om vår historia.
En kald januardag i 1928 da en Herr. F. D. de Vauvert skickade ut en invitasjon til en utvald krets av menn i Oslo. På invitasjonen stod: "Tramplaget” indbjuder Dem herved at møte mandagen den 23. januar kl. 8 til diskusjon om etablering av en klubb. Alle som i sitt liv har ferdes ute i verden og der har høstet lærdom ved sin vandring - bedes møte.".
Fra dette møtet er det sagt: Aldrig har man sett samlet en slik udda bukett av eventyrlige livs-öden som denne aften i Humlegaarden. Som alle ekte tramps satt man til en begynnelse och rynkade pannan åt hverandre, men det varade ikke lenge før en hodejeger fra Borneo, såes i intim samtale med en føre detta harem-tjänare fra Kalkutta, eller en tidligare kameldriver i Sahara uppdaterade gamle minner med en storviltjegare från Durban.
Denne dagen, den 23. januar 1928, regnes som vår stiftelsesdato. Tramplaget - som senere også fikk navnet "Travellers´ Club", skulle vise seg å bli en livskraftig skapning.
I de opprinnelige stadgar måtte man tilfredställa enkelte kriterier for å søke medlemsskap:
Man måtte være:
en hvit, norsk mann med eksamen artium,
som hadde oppholdt seg utenfor Norge, i minst tre år
uten økonomisk eller annen støtte hjemmefra, i arbeid eller virksomhet,
som ikke har noe med hans normale borgelige arbeid å gjøre".
Så her er en skillnad mellom våra to klubber …
Om jeg har forstått vedtektene til Travellers´ Club Stockholm korrekt - kunne dere ikke blitt medlemmer i Travellers´ Club Oslo i 1928!
På et av dom tidligaste møter ble det diskutert hvorvidt fängelse kunne regnes med som kvalifiserande meriter. Det ble inte voterad över – så frågen er fortfarande öppen…
Fängelse i utlandet er i alla fall intet krav. Men, som i det minsta ett av våre æresmedlemmer (Hädersmedlem) kan bevitne – etter at ha suttit nogra år i tysk konsentrasjonsleir for å ha sloss mot nazisterna – det finnes också legitima skäl å sitte i fengsel for.
I dag tiltrekker vi oss menn som kan vise at de har solid reiseerfaring, er sosiale och sjenerøse av natur - og at de har evnen at vara ”Clubable”. Men nå er det nok om oss och vår historia.
I kveld skal vi feire Travellers’ Club Stockholms - ett hundrede år!
Vi gratulerer så hjerteligst med den store födelsedagen.
Jag ønsker at ni alle blir med meg på en skål som vi ofta tar i Oslo, och hvor vi seier
”Måtte Tramplaget leve, i hundre år og hundre til.” Men på denne store kveld tar vi skålen for jubilanten: Måtte Travellers´ Club Stockholm leve - i hundre år og hundre til!
– Skål …
Avsluttning:
På uppdrag av mine fellow travellers i Oslo,vil jeg gjerne overrekke ordførande Jan Mortensson en gave til klubben. Det er et akvarelltrykk av vår bygnad i Oslo - hvor vi har hållit hus i 58 år. La dette bildet inspirere dere i årene som kommer. Vårt dypeste ønske for TC Stockholms fremtid må være at også dere får: Egna - og goda Clublokaler! Et hjem …
Tack.
Tekst: Gorm G. Lund. Foto: Nils Carl og Gorm