Tirsdag 19. juni kom beskjeden tikkende inn fra vår Trampsjef: ”Far kastet fredelig anker i natt, klokken ett.” Bisettelsen skjedde allerede mandagen etter, i store kapell ved Haslum kirke. Dermed har vi mistet en av våre største personligheter, en Trampbror av sjeldent format, en usedvanlig positiv og spirituell mann vi alle var glad i og som vi kommer til å savne dypt. Carl Emil ble født tre år før Travellers’ Club så dagens lys, han har vært medlem siden 1955 og han ble 87 år gammel. Carl Emil var en mann som betød mye for både Cluben - og oss alle. Hans kjærlighet til Cluben har det aldri vært noen tvil om, hans gode kameratskap og ekte interesse for sine Trampbrødre nøt vi alle godt av. Han har sittet i Clubens styre og ballott, og han ble tildelt ”Den utgåtte Støvels orden” – og senere utnevnt som ”Æresmedlem av Travellers’ Club”. Han var en raus kar, hadde lett for å spandere og han spyttet ikke i glasset… Han var en lun historieforteller og hadde alltid en kjapp og underfundig replikk. Man ble i godt humør av å være sammen med Carl Emil.
Siste bilde fra Travellers' Club... Carl Emils siste besøk i Cluben var 17. mai, hvor han med en kort tale utbrakte Hans Majestet Kong Harald den V's skål. Her med sin dame og visetrampsjef Gorm Lund.
Et annet av våre Æresmedlemmer, Stian Sundt, kommenterer følgende:
Mandag 25. juni 2012 tok vi avskjed med vårt æresmedlem Carl Emil Petersen. Han hadde ikke vært i form den siste tiden og da han forstod at det gikk mot slutten hadde han, i beste forståelse med familien, lagt til rette for hvordan vi alle skulle ta farvel med ham. Og hvilken farvel det ble. Haslum Store minnesal var fyllt til bristepunktet med familie og venner. Carl Emils 3 sønner med sine fruer og 7 barnebarn. Venner fra seilermiljøet og båtliv. Trampbrødrene stilte fulltallig med ca. 30 deltakere, og Clubens fane var plassert oppe ved kisten.
Visetrampsjef Gorm Lund hadde, etter ønske fra de etterlatte, tatt på seg jobben som seremonimester og dagens hovedtaler - og han ledet det hele med stø hånd. Det startet med et musikalsk innslag fra 4 små barnebarn som fremførte Erik Byes vise "Vår Beste Dag". Deretter holdt Gorm en fyldig og spirituell oppsummering over Carl Emils spennende liv. En oppsummering som fremkalte både humring og bekreftende nikk hos forsamlingen.
Travellers Club har gjennom de senere årene utviklet en båresermoni som er enkel, men verdig. Jan Søderstrøm og Stian Sundt fremførte seremonien hvor Jan senker fanen ved båren, men Stian talte på vegne av Cluben.
Carl Emil ønsket ingen innslag av kristen tradisjon, følgelig var det ingen prest tilstede. Men vi fikk flotte kunstneriske innslag, først "Hildringstimen" av Erik Bye, diktlesing av et yngre familiemedlem, og det hele ble avsluttet med felles avsynging av "Så lenge Skutan kan gå" av Evert TAube.
Alle tilstedeværende ble invitert til minnestund i Carl Emils barndomshjem Mellom-Nes gård i Asker, nå bebodd av hans sønn Børre med familie. I et stort selskapstelt i haven ble det servert champagne: "Gul Enke skal flomme" hadde Carl Emil beordret, og slik ble det. Med canapaeer, leskedrikker og kaffe. Børre innledet talerekken med å ønske velkommen og presiserte at dette skulle ikke være noen sorgens stund, men at vi skulle minnes far og gledes oss over hvilket rikt liv han hadde hatt, og hvilke gode minner om han vi alle satt tilbake med. Og slik ble det !!
----------------------------------------------------------------------------
Gorm G. Lund's minnetale ved Carl Emils bisettelse:
Kjære alle sammen
Vi er samlet her i dag for å ta farvel med et menneske som har satt dype spor i oss alle.
Carl Emil Petersen ble født i Nittedal den 15. mai 1925 og han døde stille og rolig den 19. juni, akkurat slik han hadde ønsket det. Med et lunt smil om munnen, fornøyd med sitt liv - og i fred med seg selv - og alle de som var rundt ham. Carl Emil ble 87 år gammel.
Våre tanker går i denne stunden selvfølgelig til hans nærmeste familie - men... på den annen side hadde alle som kjente Carl Emil også en følelse av å stå ham svært nær. Han hadde denne egenskapen – den sjenerøsiteten som gjorde at man følte seg spesiell når var sammen med ham. Han var en spreder av smil og glede – et uslitelig godt humør - en underfundig humor og sjarme som avvæpnet selv den vanskeligste personlighet.
Man ble kort og godt - glad - i Carl Emil Petersen.
Nå har han kastet ankeret, for siste gang, og vi skal ikke lenger kose oss i hans selskap. Vi skal ikke lenger sitte på rekka med en liten ankerdram å høre hans historier om opplevelser i Korea, Himalaya, Sydpolen, Grønland – eller hvordan han fint klarte å leve på 65 cent om dagen sammen med sin gode kamerat Erling da de reiste gjennom Amerika.
Vi kommer til å savne Carl Emil… Masse.
Når vi ser tilbake på det livet han har levet, er det utrolig hvor mye denne mannen har rukket å leve. Hvor mye han har klart å få til, hvor mye han har opplevd og hvor innholdsrikt liv han klarte å lage seg. Han utmerket seg på så mange plan, og han begynte tidlig.
Allerede i 1936, bare elleve år gammel, mottok han Carnegies Heltefonds sølv-ur for en redningsdåd… etter å ha reddet sin bror og tre andre gutter da isen brast under dem på en skøytetur, og de gikk under.
---------------
Noen år senere fikk Norge besøk av tyskerne, og intet var mer naturlig for Carl Emil og vennegjengen enn å ta opp kampen mot inntrengerne. Hans interesse for dynamitt og krutt ga ham tilnavnet ”Kjemikal” - og kong Haakons bursdag under krigen ble behørig markert med en skikkelig salutt.
Men det var andre aktiviteter mot okkupasjonsmakten som resulterte i at han ble arrestert og satt på Møllergata 19. Derfra gikk turen til Grini – og så videre til Tyskland – Sachsenhaussen - bare 17 år gammel. Her satt han i konsentrasjonsleir i krigens siste år.
Han var av de heldige som overlevde, selv om det var på hengende håret, og kom til slutt hjem med de Hvite Bussene.
Jeg spurte ham en gang om det var forferdelig å være i konsentrasjonsleir, og han svarte på sin helt spesielle måte – og ganske overraskende, ved å si:
”- Det var jo mye moro der..." Og så la han til: ”- Du vet – galgenhumor er jo også en form for humor.. Dessuten traff jeg jo mange interessante mennesker…”
En av de han traff under sitt opphold var dikteren Arnulf Øverland. Om det var dette møtet som la grunnlaget for hans interesse for dikt, vet jeg ikke, men Øverlands dikt var noe han hadde stor glede av gjennom hele livet. Og han hadde en hukommelse for dikt som har imponert mange. Ikke sjelden reiste han seg - og siterte lange dikt, helt uten manus, som passet perfekt til den stemningen selskapet var i.
Men at Carl Emil hadde en tøff tid i fangeleiren skjønner vi når han ved en senere anledning uttalte at:
”- Å bli tatt til fange og satt i leir – var ganske ille. Og etter å ha opplevd det – er livets andre problemer egentlig bare bagateller…”
Han utstrålte en sjelden optimisme - og hadde et uslitelig godt humør – og alltid et fyndord eller et munnhell - som fikk deg til å dra på smilebåndet. Som for eksempel: ”Ja, det forandrer jo sagen, sa mannen, han traff en spiker…”
---------------
Da krigen var over lengtet Carl Emil etter sol og varme. Palmer, hvite strender og krystallklart hav var ikke noe man kunne bestille på Restplass.no på slutten av 40-tallet – man måtte selv ta initiativ, planlegge og gjennomføre en reise. Hans gode venn Erling Brunborg ble hans reisekamerat, og de la ut på sin legendariske reise ”Fra Asker til Amazonas”.
Helt enkelt var det ikke. Gutta hadde jo dårlig råd, og måtte improvisere. Å bli med en båt mente de var den beste og billigste løsningen, og de fikk plass på en fiskebåt, men det viste seg at båten skulle til Island! Skitt au.. De ble med, for da var de i alle fall underveis – og det var det viktigste. De kunne sikkert få seg en ny båt når de kom til Reykjavik.
Men… så viste det seg at båten deres la til på nordsiden av sagaøya… Vel, da var det bare en ting å gjøre – gutta tok beina fatt og gikk over Island – i dårlige støvler og 50-kilos ryggsekker. Det tok to uker å vasse seg over elver og breer, og snødde det ikke – så regnet det… Det var med såre bein og stive rygger de i Reykjavik traff på Norges siste kullfyrte damper, nede på kaia. Den skulle til ”Lakene” - på den andre siden av Atlanterhavet. Det var riktignok ganske langt nord – og langt vekk fra palmer og sandstrender - med de var i alle fall på riktig kontinent..!
Det ble bok av denne reisen, og jeg regner med at alle dere som sitter her i dag har lest den, og kost dere med den, så jeg skal ikke trette dere med detaljer fra turen, men at det var et eventyr tror jeg vi kan være enige om.
---------------
Mens Erling og Carl Emil var på reise brøt Koreakrigen ut, og Carl Emil, som følte stor takknemlighet for den hjelpen han hadde fått av Røde Kors da han selv satt i fangeleir - ville nå gi noe tilbake. Så han meldte seg til tjeneste ved Det Norske Feltsykehus og bidro der ”- Så godt jeg kunne..” som han sa. Dette var i perioden 1951 til -52. Det fulle navnet var Norwegian Army Surgical Hospital, forkortet til NORMASH. Mange år senere kom en TV-serie, som het MASH.
”- Det var akkurat slik det var…” sa Carl Emil.
Etter avsluttet tjeneste solgte han flybilletten hjem til Norge, og tok beina fatt i stedet. Han er nok den eneste vi kjenner – som har gått hjem – fra Korea…
Tilbake i Norge gikk han inn i familiebedriften Carl E. Petersen & Sønn, og han begynte i en beskjeden stilling. Faren hadde tapt store penger i det store krakket før krigen, og forretningene hadde gått på sparebluss siden gang. Firmaet var på den tiden bare ett av mange små papirgrossister, og de slet for å overleve. Men Carl Emil traff en annen ung mann på kontoret, en som skulle bli instrumental i snuoperasjonen noen år senere – nemlig Dagfinn Strøm. Disse to guttene hadde ungdommens pågangsmot og ideer.
Den første ideen var forresten at de designet en stol..! En myk stol man kunne sitte virkelig behagelig i, lene seg tilbake og bare nyte livet. De kalte stolen ”Slapp-av-stolen”, men de fikk den dessverre aldri i produksjon. De var nok noen år for tidlig ute. For 15 år senere kom en stol på markedet, under navnet ”Stressless”. I dag omsetter de for et par milliarder kroner i året…
Men eventyret lokket og dro i han, og den gamle losskøyta ”Rundø” som ble kjøpt i 1955 (bygget hos Christensen & Moen, i Risør i 1925) begynte å bli seilklar. Nok en gang var det vennen og parteier i båten Erling Brunborg som mønstret på for et nytt eventyr – og i 1957 heiste de segl og forsvant ut Oslofjorden. Det skulle gå tre år før de kom tilbake, men da hadde de også seilt jorden rundt og opplevd det helt store eventyret, på en måte man bare kunne gjøre på den tiden.
Men før de la ut på denne turen, kom Carl Emil - en regntung dag - kjørende i sin åpne A-Ford. To unge, vakre kvinner sto og haiket ved veikanten, så han stoppet galant og tilbød dem skyss – men… det gjorde også en lekker, innelukket Mercedes.
Man skulle tro at valget var lett, i det øsende regnværet – og det var det jo… Begge jentene ble med i den åpne A-Forden. Senere samme kveld var de alle sammen på seiltur med ”Rundø.”
Romansen mellom Carl Emil og kvinnen, som het Tori Garegg, utviklet seg gjennom korrespondansen de hadde mellom Rundø og Norge. Brevene ble varmere og varmere – og til slutt kunne de ikke styre seg lenger. De forlovet seg rett og slett – pr korrespondanse..! Tori’s far likte dårlig dette aparte forholdet. Hun var jo bare 19 år, og så går hun hen og forlover seg med denne:
”- 32 år gamle sjørøveren fra Asker, som har etterlatt seg klynger av forhenværende jomfruer i Sydhavet..”
Forholdet var såpass anstrengt at da Tori og Carl Emil skulle gifte seg i 1961, rømte hun hjemmefra ved å hoppe ut av vinduet for å dra til Frogner kirke. og det var bare en engere krets tilstede da de ble smidd i Hymens lenker. Men svigerfar smeltet raskt av Carl Emils sjarme da han fikk anledning til å lære ham å kjenne, og de ble svært gode venner.
---------------
Tilbake på jobben ble Carl Emil og Dagfinn fort et radarpar som utfylte hverandre perfekt. Sammen var de dynamitt! Dagfinn med sin stødige siviløkonomutdannelse og Carl Emils utrolige evne til å skape nye, gode kontakter og kunder. Begge var usnobbete og blåste en lang mars i titler og status. Her var målet å bidra til å ”få butikken opp og stå..”
I Carl Emils pass hadde han ført opp ”Clerk” som stilling. I neste pass forandret han det til ”Selger.” Og skal en bedrift gå bra – så må de ha kunder. Det var den oppgaven Carl Emil fokuserte på. Sjelden har vel en tittel i et pass vært mer beskrivende. Carl Emil sjarmerte seg gjennom forsvarsverkene til kunde etter kunde – og bedriftens økonomi bedret seg langsomt.
--------------
Mange har nok hatt følelsen av at Carl Emil alltid har vært ute på eventyr, men gjennom hele 60-tallet var han en hardt arbeidende ektemann - og sammen med sin Tori bygget han også familie og hjem. De fikk tre barn og de hadde et godt fellesskap. De utfylte hverandre, delte interesser og var lykkelig gift i sitt hjem på Mellem Nes gård. Omkring hvert 5. år dro han riktignok ut på et av sine eventyr, men så var han jo hjemme igjen.
Første barn kom i 1962. Det var en gutt, og han fikk sin fars navn – Carl Emil. To år senere kom Børre og i 1969 fikk de Johan.
”- Far var svært lite glad i konflikter..” er de enige om alle tre. ”- Og det ga oss en stor grad av frihet under oppveksten..”
”- Vi slapp nok unna med en god del guttestreker, fordi far ikke var av den typen som kalte deg inn på teppet om du hadde gjort noe galt..”
”- Han stolte på oss..” sa Carl Emil jr – og så la han til: ” - Helt uten å ha grunn til det.. – Og kanskje han til og med visste det…
Med frihet kommer også ansvar. Guttene lærte det tidlig. De fikk bryne seg på livet. Det er ikke mange fedre som ville sendt ut sine 15 – 16-åringer, alene, for å seile en båt som ”Christiania”. Det er en sjanse å ta, og går det bra så vokser man på det. Et uttrykk Carl Emil stadig brukte var:
” – Vi gjør så godt vi kan – og så går det som det går..”
Av type var han ikke slik man forventer av den moderne myke mannen, som duller med barna, sier at han elsker dem støtt og stadig og følger dem opp i minste detalj. For å sitere yngstemannen, Johan:
” – Far hadde kanskje ikke det største repertoaret for å uttrykke følelser… – Men kjente man ham… så leste man tegnene allikevel..”
-------------
Alle kjenner Carl Emils reiser, men han var også aktiv på andre fronter. Selv om han i utganspunktet ikke var noen konkurransemann, syklet han ”Den store Styrkeprøven” en rekke ganger – fra Trondheim til Oslo. Siste gang i 1994 – og da var han spesielt fornøyd – fordi han slo sin kone Tori som var 13 år yngre.. Han har også løpt marathonløp i de mest eksotiske steder - både New York, London, Athen og Drammen - og på ski er både Birken og Grenaderløpet huket av på listen flere ganger.
Carl Emil hadde en dypfølt kjærlighet til det å seile. Helst gamle båter, av tre, med sjel og personlighet. Rundø lå og duppet ved bøya og innbød til nye eventyr. I 1972 stakk han ut kursen: nordover, og han ble den første lystseiler som seilte rundt hele Svalbard.
Hjemme gikk forretningene bedre og bedre. Nå var det han og Dagfinn som drev bedriften, og de la all sin kraft i jobben. Langsomt og systematisk bygget de den opp gjennom hele 70-tallet. Og ved å unngå å posisjonere seg i viktige stillinger, som holdt ham fanget, kunne Carl Emil med ujevne mellomrom ta seg fri og jakte på nye opplevelser og utfordringer.
I 1976 deltok han på selfangst i Vestisen - og året etter seilte han Rundø langs Nordøst-Grønland. Det skulle bli Rundøs siste seilas. Båten ble fanget av isen og skrudd ned. Men han var ikke før kommet hjem før han kjøpte seg en ny båt. Og det ble Redningsskøyta RS 10 ”Christiania”.
”- Man må seile når vinden gir bør…” pleide han å si.
Og vind i seilene fikk hun. Med hele familien om bord. Både i nordlige farvann oppunder isen, på Russiske elver, langs Europas kyster og over Atlanteren. Men etter selv å ha berget folk i havsnød siden 1896 var det Nordsjøen som slukte henne, en stormfull høstdag i 1997 …og hun sank til havsens bunn, på 500 meters dyp.
Hun ble regnet som tapt, men den ukuelige Carl Emil forlater ikke en kvinne i nød… Ved hjelp av moderne dykkerteknologi fikk de hevet henne, i mai 1999, og i dag skinner hun som en nyslått skilling – og har mange nye eventyr foran baugen.
”- Christiania” har reddet 257 personer fra den sikre død. Hun representerer en stolt del av vår Norske kystkulturhistorie.
”- Så da var hun jo verd å redde…” sa Carl Emil.
-----------------
Han hadde vel egentlig ingen spesielle forbilder, men han beundret våre gamle polarhelter, og han hadde en dragning mot våre polare områder. Landsskaper av is og sne. I 1983 la han i vei – alene – i Fridtjof Nansen skispor – som førstemann – alene over Grønland. Han deltok i den russisk-norske ekspedisjon på Frans Josef Land hvor de fant Fridtjof Nansens vinterhytte. Han var med på Ivar Tollefsens Dronning Maudland ekspedisjon, hvor de hadde en førstebestigning av Norges høyeste fjell, og han var med på Den Norske Sydpolekspedisjonen, hvor han en kveld i teltet, på vei inn mot sydpolen, sukket følgende kommentar til sine kamerater Høibakk, Mørdrebrødrene og Mehren:
” – Ja, nå misunner alle oss – men ingen vil bytte..”
Men også andre deler av verden skulle oppleves, og i Nepals fjellmassiver besøkte han lilleputtlandet Mustang, og ble selvfølgelig kompis med kongen der. Han har besteget Ararat og Kilimanjaro, han padlet fra Store Slavesjø til ishavet i Canada – og videre opp mot Nordvestpassasjen – for å nevne noe..
Og hele tiden hadde han med seg kamera. Heldigvis..! Dermed har han kunnet formidle mye av sine opplevelser, både gjennom foredrag med fremragende bilder, men også gjennom en rekke bøker. Fra hans hånd finner vi titler som: “Rundø. Jorden rundt på tomannshånd”, og den ble fulgt av ”Rundø runder Svalbard”, - ”Folk og sel i Vesterisen”, og den dramatiske, men påfallende usentimentale: ”Farvel Rundø” - om skutas forlis. Den siste boken var ”Over den store bre” - som forteller om kryssingen av Grønland.
Vi husker vel også alle de flotte kalenderne fra Carl Emil, med fantastiske bilder fra hele verden. Det er antagelig første og eneste gang man har gledet seg - til neste års kalender..
Arbeidet som Carl Emil og Dagfinn Strøm hadde nedlagt i bedriften begynte å vise gode resultater. Svært gode resultater! Tidlig på 80-tallet flyttet de fra sine 4000 kvadratmeter lokaler i Sinsenveien til et 22.000 kvadratmeter nybygg langt pokkeri vold ute på landet, et sted som het ”Furuset”, og de forenklet firmanavnet til ”Carl Emil”. Folk ristet på hodet, men det viste seg å være en riktig avgjørelse. De vokste med rekordfart og radarparet Dagfinn og Carl Emil var nå blitt Norges suverent største papirgrossistfirma. Ved millenniumskiftet solgte de bedriften – og i etterhånd ser man at også her var timingen perfekt…
-----------------
Carl Emil ble etter hvert bestefar og han hadde stor glede av å se barnebarna vokse opp. Det var alltid en god, varm bestefarklem når de var på besøk. Sine tre svigerdøtre ønsket han også, med sin sedvanlige sjarme, hjertelig velkommen inn i familien – også de med gode klemmer..
Men ikke alt går som man ønsker og tror. Til tross for at hans kone Tori var 13 år yngre, døde hun brått i 2004 og Carl Emil ble enkemann, som 79-åring. Han blir alene i en alder hvor mange sliter med ensomhet, men Carl Emil ble aldri ensom. Han hadde et stort nettverk av mennesker som var glad i ham, og han var ettertraktet til det siste.
”Alle” – som skulle ut på en ekspedisjon søkte Carl Emil for å få hans råd og meninger om turen, og han stilte alltid opp. Han beflittet seg på å være positiv og gi av seg selv.
Han bidro i mange lag og foreninger noe som har resultert i at han var Æresmedlem i Travellers’ Club, Æresmedlem av Seilskøyteklubben Colin Archer og han har Norsk Havseilerklubbs Hederstegn.
Han fikk Deltagermedaljen for sin innsats under den annen verdenskrig, og Norges Røde Kors medalje, FN-medaljen og Norske Feltsykehus’ medalje for sin innsats under Koreakrigen.
Han var en sjenerøs mann på alle måter. Han var god til å gi – og gi på en god måte…
Carl Emil var en mann med store evner, som selv sørget for å ha et rikt liv, og han delte det med oss alle.
”- Når jeg ser tilbake…” sa han, ”- ser jeg alt som en medvindsseilas i solgangsbris…”
Det er ikke hvor lenge du er her som teller – men hvordan du har det… når du er her.
Det er med tungt hjerte vi sier… far vel, gamle venn!
Vi lyser fred over Carl Emil Petersens minne
PS
Over 500 mennesker møtte opp i Carl Emils bisettelse. Kapellet var smekkfullt, og det sto folk langs veggene og i inngangspartiet for å vise ham den siste ære.
Det var Carl Emils siste ønske at hans aske skulle spres på havet, som han var så glad i, fra "RS Christiania". Og så la han til: "- Det høres jo fint ut - skulle ønske jeg kunne være der..."
(Nærmere 70 flasker "Gul Enke" gikk med på minnestunden for å drikke Carl Emil vel avsted.)