Det ble en emosjonell aften, en stillferdig og gripende beretning om det som et barn opplevde da Emil Rønqvist delte med oss sine minner de tyske ødeleggelsene i Nord-Norge ved krigens slutt. Han lot oss også få glimt av det han som barn opplevet det første etterkrigsåret under en brakketilværelse utenfor Bodø.
Det ble en sterk og personlig historie om begivenhetene som nå ligger 70 år eller mer tilbake i tiden. Joda, mange år har gått, men Emil klarte likevel å levendegjøre et barns opplevelser i en verdenskonflikt som stort sett rammet uskyldige og forsvarsløse mennesker.
Emils erindringer ble innledet med det som skjedde i Lauksund (bildet under) - tre mil utenfor Hammerfest høsten 1944.
Han var bare åtte år gammel. Han var ute og lekte sammen med andre småunger da de plutselig hørte noen om nærmet seg. Det var tyskerne som kom. Det ble flere konflikter med beboerne. En av dem endte med at en husmor deljet en tysker i hodet med en suppeøse. Hun ble tatt med ut og skulle skytes. Det ble voldsomme diskusjoner mellom tyskerne og bygdefolket, og det endte med at kvinnen slapp fri. Plutselig hørte de alle et smell. Det var naustet som ble sprengt.
Senere rømte broren til Emil til fjells. De andre ble hentet av en lastebåt som hentet folk langs hele Repparfjorden. Tidlig neste morgen kom de til Hammerfest. Det var mørkt og byen sto i brann. (Under)
Lastebåten dro videre med sine flyktninger.
Det ble en begivenhetsrik ferd sydover til Krogsvoll utenfor Bodø. Der fikk de seng for natten. Senere flyttet til videre til Laukvik. Der gikk dagene og småguttene lekte med det de fant, blant annet ammunisjon som de fant i et tysk ammunisjonslager. Farlige og dramatiske leker holdt på å ende svært galt.
Dagene, ukene og månedene gikk med en ublid blanding av kjedsomhet og dramatikk. Men endelig kom 8. mai og landet var igjen fritt. Emil husker at denne dagen vaiet flaggene over hele bygda. Mye var uten av kontroll. Mange forsynte seg villig fra tyske lagre. Hverdagene var uvirkelige, mye underlig skjedde.
Men krigen var i hvert fall endelig over...
Pappaen til Emil reiste snart nordover til hjemstedet for å lete etter alt fra huset som han hadde gjemt i en jordgamme. Til familiens store glede var alt intakt. «Tenk så heldige vi var... han fikk berget alt vi var så glad i», minnes Emil. Først våren 1946 var det mulig for familien å ta seg tilbake til hjemstedet i Lauksund. Gottervik het hjemplassen, og de kunne gjenforene seg med alle tingene som pappaen hadde gjemt og funnet igjen.
Sjelden eller aldri har en foredragsholder i Cluben snakket for en så lydhør forsamling. De satt musestille mens Emil formidlet sine minner, ikke med patos og store ord, men med stillferdige og inderlige betraktninger som en tid som var og som forhåpentligvis aldri kommer tilbake.