I Tramps nye serie DET VAR DEN GANG DET... - begynner vi med Alf G. Andersens historie om en reise til Eidsvold. "Det er tidlig formiddag, og jeg sitter i en bar. Utenfor gnistrer solen og det er allerede 30 grader. Foran meg har jeg et halvfullt ølglass. Lent opp mot barkrakken vakler min slitne ryggsekk".
Jeg er småtrett, ubarbert, rufsete i tøyet, og ganske oppgitt over meg selv. Jeg er på Eidsvoll, og jeg undrer meg på hvorfor i huleste jeg er her. Foranledningen for mitt besøk kunne ikke ha vært mer latterlig. Jeg reiste hit ene og alene på grunn av navnet, og fordi navnet ikke har noe som helst å gjøre med 1814, grunnlov eller 17. mai. Dagens Eidsvoll ligger in the midle of nowhere, nærmeste bestemt et gudsforlatt sted langt inn i delstaten Queensland i Australia. Og jeg kom hit bare fordi jeg snublet over navnet da jeg på kartet studerte hvordan jeg skulle komme meg fra Brisbane til Cairns langt lenger nord.
Eidsvoll? Hvorfor? Bare for ordens skyld, dette er 28. mars i 1977, vel 30 år før du kunne google deg frem på Facebook, Twitter, Wikipedia eller andre digitale duppeditter. Derfor tok jeg nattbussen fra Brisbane og hoppet av i ingenmannsland, i Maryborough. Et par timer tidligere opplevet jeg forresten øyeblikket jeg sent kommer til å glemme. Sjåføren satte plutselig på radioen slik at alle vi døsende kunne høre det som ble sagt. Nyhetsoppleseren sa at to fly hadde kollidert på rullebanen i Tenerife. Svært mange døde, antakelig historiens største flykatastrofe. Den burleske rekorden står seg fremdeles. 583 personer omkom. Plutselig følte jeg meg sorgfylt og alene, og pustet lettet da bussen stanset i Maryborough. Det gikk busstransport til Eidsvoll, og etter et par timer var jeg der, i hvert fall i følge skiltet langs veien. En gruppe hus, noen veier hit og ditt, gårder her og der, et flatt landskap som er lett å glemme – og en bar. Jeg har gjort det mange ganger før. Når jeg kommer til et ukjent sted, kanskje uten mål og mening, tusler jeg inne på nærmeste bar for kanskje å kunne snakke meg til en sporadisk kontakt, Det var enkelt å velge denne baren - i Eidsvoll finns det ingen andre. Ølglasset er snart mer enn halvtomt, jeg undrer meg på hva jeg skal gjøre akkurat her, hvor jeg skal bo hvis jeg skal bo her– og hvorfor i huleste stedet bærer navnet Eidsvoll. Ved siden av meg sitter en middelaldrende mann med en feiende flott Stetson på hodet. Han gløtter bort på meg og kommer med et par replikker om vær og vind – og hva jeg gjør her, hvor jeg kommer fra. Jeg sier jeg er nordmann og at jeg kom fordi jeg er nysgjerrig på navnet. Mannen, jeg mener å huske han heter Anthony, smiler og spør: - Er det alt du vet om Eidsvoll? Hvor bor du? Jeg trekker på skuldene og sier som sant er – aner ikke. To nye halvlitere blir bestilt, og Anthony spør om jeg vil være gjest på hans farm. Selvfølgelig svarer jeg ja, og ikke lenger etter stiger jeg ut av Anthonys jeep og er på farmen. Der blir jeg møtt av kona og to sjarmerende jentunger. Jeg tar med meg sekken til et hyggelig rom, får en deilig lunsj, og Anthony spør om jeg vil se meg omkring. Sammen går vi ut på plassen foren våningshuset.
På tunet står en liten og noe forkommen bygning som bærer preg av å ha mange år bak seg. Anthony inviterer meg inn, og befinner meg plutselig midt på 1800-tallet. Møbler, skrivebord, bilder – alt bærer preg av elde. – Tingene er som de var da den han som bygget huset forlot stedet i 1861, sier Anthony. Et underlig hus, sier jeg. - Hvem har bodd her? Anthony smiler, og trekker sitt ess opp av ermet. – En landsmann av deg. Han het Colin Archer! Hva? Driver han gjøn med meg? Men på ingen måte. Anthony tar seg tid og gir meg de viktigste elementene om hvordan Eidsvoll ble Eidsvoll og hvorfor den legendariske Larvik-gutten Colin Archer havnet her før skipsbyggereventyret begynte i Norge.
Det var midt på 1800-tallet at brødrene Archer kom til Australia. Foreldrene hadde sin opprinnelse i Scotland, men hadde slått seg ned i Larvik. Derfra seilte de sammen med foreldrene til Australia, antakelig Brisbane. Brødreflokken var tallrik – det var ni av dem! Flere av dem brakte med seg kunnskaper om skipsbygging, noe de også fortsatte med på kontinentet på den andre siden av jordkloden. Brørene kom altså først til Brisbane, men Colin og Charles dro senere innover for å utforske landet videre nordover. Fra et fjell oppdaget de en vakker fruktbar dal med en mektig elv i bunnen. I 1848 tok de i besittelse 450 kvadratmil land ved en vakker innsjø. Brødrene kom visstnok til stedet på selveste 17. mai. Derfor ga de stedet navnet Eidsvoll. De bestemte seg for å bygge en farm der. I løpet av de neste årene ble den store farmen Eidsvoll Station med hovedhuset Gracemere en realitet. Det er i Gracemere jeg befinner meg nå. Colin og Charles opparbeider med stor flid og innsats, og etter hvert gjør de det bra. I omegnen blir det også funnet gull, og kanskje var de også med på det eventyret. Årene går. Faren William blir syk og dør. Meget tyder på at også broren Charles bukker under i 1856 eller 57. Flere av de andre brødrene har også reist hjem til Larvik. Nå er Colin alene. Han driver fortsatt gården i fem år før også han beslutter seg for å reise hjem – nå som en holden mann. Resten av Colins livsløp er norsk skipsbyggerhistorie. Men det er en annen beretning.
I de senere pr har jeg erfart at Colins gamle bolig fremdeles befinner seg på tunet, og at den i dag visstnok er bebodd av en av Colins etterkommere.
I våre dager er det ikke uvanlig at norske turister legger Australia-reisen innom Eidsvoll og Gracemere. Der får de kanskje med seg langt flere detaljer enn det jeg kan gi dere. Men jeg har oppnådd det jeg ønsket, å fortelle om tilfeldigheter som ofte styrer tilværelsen på den mest forunderlige måte.