Fredag 15. januar kom meldingen om at vårt kjære medlem "Petter'n" sovnet stille inn. Han var medlem nr 858 og har vært medlem siden 1970. Hans faddere var Erling Drangsholt og Ritter Eriksen. Rolf Johan Pettersen ble 96 år gammel. Vi lyser fred over Rolfs minne.
Bisettelsen fant sted i Asker kirke den 29. januar.
Vårt kjære æresmedlem Rolf Johan Pettersen gikk bort 17. januar. Han ble 96 år gammel. Dermed er et langt, innholdsrikt og dramatisk liv over. I minneord som dette er det ikke mulig å få med seg alle de spektakulære hendelser som Rolf var en del av. I en slik sammenheng må vi derfor nøye oss med å minnes bare en brøkdel av det som er historien om Rolf.
Jeg har i årenes løp hatt mange og lange samtaler med Rolf i forbindelse med biografien jeg skrev om ham i 2011. Han fortalte meg hendelser og episoder han tidligere ikke har delt med så mange, blant annet om en trygg barndom som også bar preg av pappa Nils' virksomhet som spritsmugler i forbudstiden.
Rolf vokste opp i trygge omgivelser, men han fortalte han falt i dype tanker da han som 17-åring lyttet til en mann som talte på trappen til Majorstuen stasjon. Mannen het Vidkun Quisling. Da krigen brøt ut, var Rolf innrullert i Transportkompaniet og hadde forlegning i Maridalen. Ved krigsutbruddet ble han sendt ned til Ringnes bryggeri på Bislett for å rekvirere en bil på vegne av forsvaret. Han syklet ned, fikk overta en ølbil (Biografiens titel: Ut i krigen med sykkel og ølbil), og satte kursen mot Fossum bro. Der deltok han i de første blodige kampene mot tyskerne. Siden gikk det slag i slag. Senere blir han kjent med Oliver Langeland, en av lederne for Milorg. Sønnen Kåre kjente han fra før og han var også med i kampene ved Fossum bro. Rolf påtok seg mange oppdrag for Milorg, blant annet spionerte han på Henry Rinnan som han også kom i samtaler med i Trondheim. Etter mange viderverdigheter ble han arrestert, løslatt og i krigens siste par år virket han som grenselos i nærheten Kongsvinger og Åbogen. Det var mange dramatiske episoder, men med kløkt detaljert kjennskap til omgivelsene reddet han andres og eget liv gjentatte ganger.
Ved krigens slutt kom han i kontakt med den legendariske svenske politimannen Harry Søderman – eller «Revolver-Harry» som han også ble kalt. Sammen med ham inntok han Møllergata 19 der han selv hadde vært fange noen år tidligere. Etter krigen virket Rolf som sjåfør, livvakt og altmuligmann for politiet. På den tiden fikk han også anledning til å dyrke sin største hobby – veteranbiler. Han var da eier av et «smykke» som han hadde fått av selveste Kong Olav som takk for tjenester han hadde gjort kongen. Bilen var en såkalt Mercedes 770 K, en av de staseligste bilene Mercedes har produsert. Den var tidligere eiet av general von Falkenhorst. Etter krigen havnet den på Slottet, og altså etter hvert hjemme hos Rolf som også hadde en rekke andre svært samleverdige biler, blant annet en Mercedes med hekkmotor som i dag neppe i verdenssammenheng har sin like.
Roløf emigrerte etter hvert til USA der han også fikk oppleve en fargerik karriere. Han ble assistent for Nelson A. Rockefeller, men flyttet etter hvert til Tucson i Arizona. Der konstruerte han en ny dieselpumpe og var med på å utvikle en ny flytype for et amerikansk selskap. I 1951-54 var ansatt av politiet i Sonora og i 1954-70 var han deputy Sheriff i Tucson. På begynnelsen av 1960-årene er det illevarslende konflikter mellom stormaktene, og Rolf velger å reise hjem til Norge sammen med sin kjære Inger.
Det er slik vi vil huske Rolf. Blid, positiv, beskjeden tross alle sine meritter - og med sin trofaste livsledsager alltid ved hans side.
Rolfs medlemskap i Cluben varte i hele 46 år. Selv om han bodde på Nesøya, var han ofte å se på møtene. Vi hadde glede av ham også på andre måter enn hans blotte nærvær. Da taket ble bygget om, var han tilrettelegger og den drivende kraft. Han har også gitt Cluben økonomiske midler. Vi husker Rolf som en beskjeden, generøs, stillferdig og vennlig mann, dog med glimt i øyet.
Den dagen han døde var Petter, Anders og undertegnede på Sri Lanka, og kunne dessverre ikke være til stede under bisettelsen. Inger fortalte men, etter at vi kom hjem, at hun hadde lagt vekt på å tone ned tristheten og i stedet la de gode minner få vandre. Flere av de som var til stede bekrefter at Inger hadde lykkes med sitt forsett.
Når det gjelder Rolf, er det ikke mulig å skrive minneord om han uten å la Inger være en del av dem. Inger og Rolf var ett i så mange år. De var gift i 62 av dem men ble kjent med hverandre 7 år før det - under krigen. De som kjente dem lot seg alltid varme av den kjærlighet og hengivenhet de viste for hverandre. Den vår åpenbar. Det var også den omsorg som Inger viste for Rolf de siste par årene av hans liv da han var delvis pleietrengende.
Undertegnede og Siri besøkte ekteparet rett før jul. Ved felles anstrengelser fikk vi Rolf opp i rullestolen og bort til bordet der jeg hadde sittet så mange ganger før for å høre brokker om hans livs historie. Den dagen hadde vi en sterk fornemmelse av at det kanskje var siste gangen vi var sammen med Rolf . Og slik ble det.
Alf G. Andersen