”Jeg lurer på om ikke dette er første gang jeg skal kåsere om et tema jeg i grunnen ikke vet så meget om..” – var Antons diskrete sidereplikk da han sammen med visetrampsjefen koplet sin PC til videokanonen. ”På den annen side synes jeg det er såpass spennende at jeg kunne snakke om det i timevis.” Og som så ofte når en av våre professorer er i ilden, haglet det med ord som for oss legfolk ikke sa så mye, men av en eller annen grunn ble det spennende allikevel. Det må være den humoristiske og slentrende måten vi får servert stoffet på som gjør det. Og som Anton påpekte har de livsformene som ble omtalt ikke greie norske navn. Som hjelp var navnene angitt på lysbildene.
Nesten helt frem til moderne tid har menneskene trodd at det ikke fantes liv på de store havdyp, men på 1800-tallet fant vår egen eventyrforteller P. Chr. Asbjørnsen liv på 500 meters dyp! Et sjøstjerneliknende dyr han kalte ”brisinga” etter Frøyas brystsmykke fortalt om i Tryms saga. Forbløffende – både for Asbjørnsen, alle andre marinbiologer og ikke minst oss.. Vi var jo ikke klar over at vår kjente eventyrforfatter opprinnelig var en internasjonalt anerkjent marinbiolog.
Nå forsket vel han vesentlig på eventuelt liv i det epipelagiske skiktet, og kartla store deler av livet i blant annet Oslo-fjorden, mens man senere har fått utstyr til også å undersøke det bathypelagiske, det abyssopelagiske og senere de dype havrennene som ligger hele 11.000 meter under overflaten. Det forbløffende i denne sammenheng var at det finnes liv, massevis av liv, hele veien ned i dette evige mørke. Og for noen livsformer! Anton fremviste bilder av den ene skapningen underligere enn den andre. Sjøpølser og arthropoder, maneter, sjøliljer, venusslør, blekksprut, isopods, svamper, og fisk som nesten utelukkende består av vann og med så lav metabolisme at de ikke en gang har røde blodlegemer. Vi så 40 cm store krepsdyr som kunne bli hundre år gamle, og piggormer, reker, sjøedderkopper og dyr som ikke liknet på noe som helst. Dette var i sannhet en helt annerledes og spennende verden.
Vi fikk også en rask innføring i livet rundt ”black smokers”, hvor glovarmt svovelholdig vann strømmer opp fra havbunnen på nesten 3000 meters dyp, og hvor det finnes mange nyoppdagede livsformer, som gigantiske tubeormer albinokrabber. og palmeormer i varme metansjøer. Mest utrolig er kanskje de spesielle bakterier (archae) som finnes akkurat her. De tåler hundre graders varme og lever av svovelsyre.. Avslutningsvis skremte Anton oss opp med opplysningen om at den kanskje største faren med global oppvarming er at om de kalde oksygenrike dyphavsstrømmer blir forstyrret. En kollaps av disse ”conveyers of life” kan være det utslagsgivende elementet som gjør at hele greia bryter sammen. Et annet akuelt faremoment er forsuring avhavet pga. CO2 økning.
Og da er det definitivt slutt på torskeaftener i Travellers’ Club…
Snåle? Ja..! Men for en utrolig diversitet av vakre skapninger.