Søk

Kongelig moro på kongens båt


Det er ikke ofte man kommer ”gamlekongen” – Olav V – så nær som under vårt medlem Steff Herberns meget uformelle kåseri i Klubben 25. april. Temaet til Steff var selvfølgelig seiling i smult og urolig farvann. Når vi dertil vet av Steff også var en god seilervenn av kong Olav, var det ikke til å unngå at beretningen ble krydret av mange

historier som viste at kongen ikke bare var rikest fremste mann med sans for det formelle i formelle sammenhenger. Han innehadde også et hav av menneskekunnskap, og ikke minst saftig og befriende humor.

Steff fulgte kongen i uhøytidelig sammenheng nesten i en menneskealder.

Steff har altså vært medlem av vår klubb helt siden 1980, og meget tyder på at det var legendariske Erling Brunborg som viste ham veien inn. Det var allerede i 1974 at ønsket ham aldeles hjertelig velkommen om bord på skuta Sandefjord. Steff glemmer det aldri. Han var 25 år gammel og lot seg overvelde.

Et feiende flott bilde av vår karismatiske seilerkonge.

- Skuta var virkelig i en forferdelig stand. Jeg forandret meg over at den fremdeles var flytende. Alt om bord hanglet. Men det gjorde ikke Erling som var et frodig overskuddsmenneske som viste meg veien til Klubben. Men min fortid som seiler begynte lenge før det. Faren min, som het Sigurd hadde et båtbyggeri på Killingen, og han var regnet som en neste blant norske båtkonstruktører. Allerede som 5-åring fikk jeg en killing sammen med drømmen om å få seile til England. Drømmen ble holdt varm, og jeg som så langt som at Dagbladet skulle sponse ferden – som av forskjellige årsaker ikke bli noe av.

Steff fortalte om sine første landsregattaer i Horten midt på 1960-tallet. Selv stilte han med Trebelle. Siden gikk han over til soling.

- Jeg kjempet om å komme på OL-laget i 1972, og oppnådde hele forsesongen gode resultater inntil uttakingen. Det gikk dessverre ikke særlig bra under prøve-OL i Kiel. Men det var i 1974 at det virkelig ble fart i sakene. Da fikk jeg en forespørsel fra kong Olav om å bli mannskap på hans 5,5-meter som den gang var OL-klasse. Vi seilte båten i blant annet 1976, og da var kongen 73 år gammel. Hans prestasjoner var intet mindre enn imponerende. Siden ble det 8-meteren Sira, og mange hyggelige og svært så gemyttlige opplevelser med kongen. Han sparte seg aldri, og selv i høy alder tok an sin tørn om bord. Han satte også stor pris på uformell selskapelighet som virkelig krevde sin mann. Selv langt oppe i 80-årene var han aktiv om bord.

Steff kunne fortelle en rekke morsomme og til dels ramsalte episoder fra de årene han var mannskap på kong Olavs fartøyer. En av dem gjaldt kongens seilervenn gjennom mange år, Erik Anker, som langt fra tilhørte kongerikets noblesse, men som hadde vunnet kongens fortrolighet med sin likefremme væremåte. Episoden som Steff her forteller fant sted på kongeskipet en gang på 1980-tallet:

”Dette var et par gode timer foran oss på akterdekket i solrenningen før vi måtte skifte til middag. Sånn sett er Kongeskipet Norge en deilig skute. Akterdekket måler rundt regnet 150 kvadratmeter natet teakflate, 5 – 6 gode sitte-liggestoler med gode og bløte puter, situert rundt et 8-kantet glassbord, og all den komfort og forpleining du kan tenke deg kommer flyvende og håndbragt fra lakei-hånd.

Vi siger ned i hver vår stol, kongen, Erik, Peder og jeg, og registrerer snart tilfreds at Trond kommer balanserende med brettet. Brettet er ikke noe hvasomhelst. Brettet er et stykke meget gjennomtenkt møbel i lakkert mahogni. Bunnplaten er et helt stykke treplate.

5 centimeter over bunnen kommer topplaten, med sirlig tilpassede hull til iskjøler, en krystallkaraffel med et kjedehengende skilt i sølv hvor det står å lese GIN, en tilsvarende merket WHISKY, samt plass til 8 stk krystall pjolterglass med Olav den Femte inngravert. Hvert glass koster antagelig like mye som felgen på en Mercedes.

Dette tungtveiende møbel – når det ikke går i ballast – går altså på sin evige vandring mellom pantry og henholdsvis akterdekk eller røkesalong – avhengig av vær og tid på døgnet. Til glede for oss passasjerer.

Karafler av denne type er et særsyn. Jeg har alltid beundret dem som av håndverksnatur greier å finslipe og forme krystall av slik type. Fylt med tiltenkt liquid, veier den nok sine 3 kilo, og har en diameter som er akkurat passe vrien å holde i hånden – især når det har vært en lang dag på fjorden.

Sin rang verdig gikk Erik som førstemann løs på whiskyskaraffelen. Selv om man sitter i en samtale rundt bordet, blir det likevel til at du har et lite øye på hva om foregår foran nesen på deg. Erik hevet karaffelen andektig, og lot hånden forflytte lasten til den hang farefullt over arsenalet av eksklusive krystallglass. Det måtte skje.

Steff Herbern med yngste generasjon på skuldrene. Selv var han bare fem år da han satt i sin første seilbåt.

3 kilo håndslipt karaffel fylt til randen med skotske edeldråper suste i noen hundredels sekunder i økende fallhastighet ned mot den ventende formue av urørte krystallglass. Enhver idiot kan tenke seg resten. Krystallet eksploderte, og et regn av mikroskopiske krystall-rester – for et øyeblikk siden vakre håndgraverte glass – spredte seg utover teakdekket i en vid sirkel. Man kan bli religiøs av mindre.

Det neste som skjedde var betegnende for forholdet mellom konge og undersåtter, slik vi som fikk være nær denne mannen lærte ham å kjenne. Katastrofer tas med fatning, mens pirkete detaljer kan få ham til å revne i raseri. Saken var jo slik, i alle fall for min del på dette tidspunkt i bekjentskapet med majesteten, at jeg ville gjort i buksa om det hadde skjedd med meg. Av respekt for en eldre herre, like meget som for den bedrevne vandalisme vi nettopp hadde vært vitne til. Erik hadde lang fartstid, kjente kongen fra grunnen, og hadde sett større formuer enn dette gå tapt gjennom et langt liv. Han var BARE en venn – en sann venn som ikke lot seg vippe av pinnen av verken kongelighet eller materielle detaljer som kunne la seg remplassere. Dessuten visste han at det var flere gode glass av samme type inne i pantry.

I min verden ler jeg meg enda skakk ved tanken på replikken fra Erik – slik bare han kunne snøvlet den:

”Fy faen å dåli’e glass du har’a, Ola !”

Dermed brast alle sjokkartede opplevelses-forventninger, og vi skrek av latter. Kongen lo i hvert fall ikke minst, og historien fikk gå over i evig vandring som noe av det råeste. Takk til deg, Erik. Du lærte oss å sette hale på grisen !”

Steff har all grunn til å være fornøyd med det han har opplevd om bord og på land. Seiling har i hele hans liv vært hans lidenskap . Han har dessuten vært så heldig å kunne kombinere sine interesse med et aktiv yrkesliv, siden 1989 fortøyet til Aker Brygge er han har både båthavn og restaurant. Hvordan det går? Jo, takk bare bra, har ingen ting å lage på. Det hadde heller ikke medlemmene som fant veien til Klubben for å høre beretninger som ikke er hverdagskost for folk flest.

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no