Den 20 desember var vi syv Tramps som trosset kulde og tåke nede ved Honnørbrygga i Drammen. For 80 år siden kom Ho-Ho hjem til nøyaktig dette stedet etter fire års seilas ut i verden.
To av gutta på Ho-Ho var medlemmer i Travellers´ Club, nemlig 600 Thorstein Schyberg (1948) og 437 Thorolf Østmoen (1938).
Vi i Travellers´ Club har lange tradisjoner i å hedre våre brødre. Å ha med vår kjære fane er et tegn på respekt og honnør. Ragnar Kvams bestefar var borgermester i Drammen og var tilstede da Ho-Ho kom hjem. Det må ha vært en spesiell opplevelse for Ragnar å holde tale på samme sted som sin bestefar gjorde for 80 år siden. Carl Emil Petersen og Gorm Lund var på scenen og koblet TC til begivenheten.
I tillegg til disse var Ole Bjarne Kverneland, John Mosvold, Børre Petersen og Alan Billyeald tilstede.
Med tillatelse fra Byarkivet i Drammen.
Historien om seilskøyta ”HO-HO”s fantastiske ferd rundt jorden, er historien om tre eventyrlystne drammensere; flyveløytnant Birger Bryhn, arkitekt og løytnant i hæren Thorstein Schyberg og hotellmann og eventyrer Thorolf Østmoen. De var dyktige, besluttsomme menn som trosset vær og vind og dystre spådommer. Larvikmannen Olav Borgen var også med fra starten, men reiste hjem fra Las Palmas.
”HO-HO” var den tidligere losskøyta ”Rask”, som ble bygget i Risør i 1908 for Færderlos Nils Andersen fra Nøtterøy. Skuta var 39 fot lang, 13 fot bred og stakk 7 fot dypt, og hadde de senere år tjenestegjort for Horten politi før den gikk i opplag.
Det var Bryhn som fant skuta, og påsken 1933 var kjøpet i orden. Etter en lengre prøveseilas blir skuta satt på slip hos ingeniør Bjarne Aas båtbyggeri i Fredrikstad for full overhaling og ominnredning. Navnet ”HO-HO” er etter emblemet til en av sponsorene, reklamebyrået Høydahl – Ohme: en H og en O som danner en nøkkel. Dette ble også HO-HOs emblem; eventyrets nøkkel.
19. november legger de ut fra Piperviksbrygga i Oslo. De er innom Fredrikstad, København, Helsingør og Skagen før de kjemper seg nedover den engelske kanal, vekselvis i stormer og stille vær med tåke. 25. januar 1934 ankommer de den lille engelske byen Lyme Regis, etter å ha ridd av en sterk storm i tre døgn. Her starter en trend som skal komme til å følge dem overalt hvor de kommer: folk flokker seg omkring dem og avisene skriver om dem. Det mangler ikke på invitasjoner til lunsjer, middager, selskaper og turer, og de får mange gode venner og hjelpere.
Fra Lyme Regis går turen videre til Las Palmas uten videre problemer. Her blir de hyret inn som mannskap på lystyachten ”Alta Vela”. Det er den tidligere tyske keiseryacht ”Iduna” som nå skal settes i stand og seiles over til Sør Amerika for salg, men noen dager før avreise brenner yachten.
I stedet fortsetter nå reisen med ”HO-HO” over Atlanteren. Ferden går først en kort tur innom Santa Cruz på Tenerife, deretter videre til Recife i delstaten Pernambuco i Brasil. Herfra seiler de videre til Rio de Janeiro, Montevideo og Buenos Aires. Også i Sør-Amerika er de selvskrevne gjester på yachtklubbene og får mange venner og mye oppmerksomhet.
I Buenos Aires planlegger våre venner fra Drammen et seilhistorisk rekordforsøk: de vil seile jorden rundt uten stopp, fra Buenos Aires og tilbake til Buenos Aires. Søkklastet med vann og proviant drar de av gårde fra yachtklubben 4. desember 1934, der flere hundre mennesker har samlet seg for å ta farvel med dem. Det blir en tøff seilas.
Nede på 40 grader sørlig bredde avløser den ene stormen den andre. 6. januar 1935 befinner de seg 600 sjømil sør for Kapp det gode håp (Sør-Afrika). Det blåser sterk storm med høye bølger, og plutselig blir ”HO-HO” kastet helt rundt av en kjempebølge.
De tre om bord tenker at dette er slutten, men ”HO-HO” reiser seg pent opp på kjølen igjen. Utrolig nok holder masta, men det er skader på dekk, seil og rigg. Storbommen er brukket, reservebommer er ødelagt, jolla er knust, det flyter vrakgods rundt dem og skuta har tatt inn en del vann. Nå følger noen anstrengende timer med lensing og reparasjoner. Rekordforsøket må oppgis, men de er snart på rett kurs igjen. Heldigvis bedrer været seg når de kommer inn i det indiske hav, og de setter kursen mot Australia. Etter 103 døgn i sjøen kommer de frem til Hobart på Tasmania.
Etter ca to måneder i Hobart og to måneder i Sydney går turen innom Lord Howe Island mellom Australia og New Zealand, og videre til Norfolk Island. Her ankrer de 5. august 1935 opp i Ball Bay, men ankerkjettingen ryker og ”HO-HO” driver på grunn og får store skader på babord side.
Det ser ut til at ferden ender her, men folkene på øya hjelper dem med å få båten trygt på land. De blir innkvartert hos hver sine familier, og arbeider og bor på øya et års tid, mens de med god hjelp reparerer ”HO-HO”. I juli 1936 lykkes det å sjøsette skuta, og de tar en prøvetur til Auckland på New Zealand sammen med tre av vennene fra Norfolk.
Avreisedagen fra Norfolk Island nærmer seg. Men beboerne på øya ønsker at de skal bosette seg der, og vil skaffe de tre nordmennene både gårder og koner. Avskjeden blir vanskelig. Men den 31. august drar de videre og besøker Tahiti, Morea, Vaivitu, Pitcairn og Sala y Gomez før de ankommer Callao i Peru. Her blir oppholdet lenger enn beregnet, da både Bryhn og Østmoen pådrar seg dysenteri. Men de friskner til igjen, og 5. mai 1937 fortsetter ferden mot Panama.
Turen gjennom Panamakanalen foregår fastbundet på siden av en liten bananbåt, og de slipper med en kanalavgift på seks shilling. Vel gjennom går de så direkte til Brooklyn i New York. Her blir de bare en uke før de får slep av en norsk båt gjennom East River og opp til Stamford, hvor de oppholder seg en måneds tid.
Neste etappe går sørover over Nord-Atlanteren, til Horta på Azorene. Derfra går ferden nord og østover, mot Norge. Den 3. desember kommer de til Egersund, og nyheten om hjemkomsten brer seg raskt i landets aviser. De blir liggende 14 dager i Egersund å vente på gunstig vær før de kan heise seil igjen. Da de passerer Lindesnes får de uventet hjelp fra redningsskøyta ”Idun”, som har ordre om å ta dem på slep til Risør. Der ligger redningsskøyta ”Johan Fahlstrøm” klar til å ta dem videre til Nøtterøy, hvor redningsskøyta ”Johan Bruusgaard” sleper dem til Holmsbu. Her blir det en overnatting – den aller siste, før det dagen etter, den 20. desember 1937, er klart for siste etappe inn til Drammen. Isbryteren ”Thor II” ligger foran ”HO-HO” og bryter råk, så følger redningsskøyta med ”HO-HO” på slep. Sammen med de tre jordomseilerne befinner borgermester Kvam seg, som trakterer de tre hjemvendte drammenserne med mat og drikke. Folk står på isen oppover fjorden og vinker og roper, og skipene på havna hilser dem med flagg og sirener. Vel fortøyd ved den nye honnørbrygga i Drammen blir det holdt taler og det blir gjort radiointervjuer. Flere tusen mennesker har samlet seg for å overvære begivenheten, og jubelen er stor.
Fra venstre: Ole Bjarne Kverneland, Ragnar Kvam, Alan Billyeald, Stein Hoff, Børre Petersen, Carl Emil Petersen, John Mosvold, Gorm Lund.
Fire års eventyr var over, og et kapittel i norsk sjøfartshistorie var blitt skrevet: den første norske jordomseiling med et lystfartøy. De tre om bord var flotte ambassadører for Norge og satte spor etter seg overalt hvor de kom.
I 1938 utga de tre boken ”Jorden rundt med HO-HO”. Den er trykket i flere opplag, senest i 2003. Boken ble også oversatt til engelsk.
Arkivet etter HO-HO-ferden ble i 2013 overlevert til byarkivet fra lokalhistorikeren Nils Johan Rønniksen og seileren og eventyreren Stein Hoff, som i mange år hadde samlet både fotografier, dokumenter og gjenstander knyttet til ekspedisjonen.
Byarkivet har fått støtte av Kulturrådet til å ordne og registrere arkivet, som er publisert på Arkivportalen og som fritt kan benyttes på byarkivets lesesal på Gamle Kirkeplass 7 i Drammen sentrum.
Treverket i Klubba er fra en spaserstokk som en av Ho-ho mennene hadde med seg hjem? Aftenposten 10 sept 1940.
