«Den gang skutan va a træ og karan a stål; og ikkje omvændt som det e i dag»
Av 1139 Arnoldus Schytte Blix
Arnoldus Schytte Blix har vært professor i arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø siden 1980. Han kom til Svalbard første gang i 1966 og har omfattende ekspedisjonserfaring både fra Arktis og Antarktis.
I 1969 hadde jeg min første opplevelse av Ishavet som fangstmann på M/S Fortuna av Tromsø. Dette var en gammel treskute og skipperen, Charles Robertsen, hadde 70 turer på Ishavet bak seg (før i tiden var det vanlig å gjøre flere turer i en sesong) og alt gikk for seg på gammelmåten om bord.
Det første tegnet på dette var navigasjonen. Vi skulle tvers over Norskehavet til iskanten ved Jan Mayen; en tredagers seilas. Dette er den såkalte Vesterisen hvor både klappmyss og grønlandssel samler seg i slutten av mars for å “kaste” unger og parre seg, og hvor nordmenn har drevet fangst i over hundre år. Vi hadde kompass som gav kurs og slepelogg som viste utseilt distanse. Om bord fantes også en sekstant som på klare dager skulle kunne ha gitt vår posisjon. Men, mens det er lett å bestemme breddegrad (fra solhøyden), må det mye tabell og regnearbeid til for å få en lengdegrad. Det var det ingen om bord som mestret. Men det gjorde ingenting for vi seilte bare mot vest til vi traff iskanten og svingte så nordover langs kanten til vi kom til 72. breddegrad hvor søket efter sel vanligvis begynner. Da gikk skipperen opp i tønna med kikkerten og kunne flere ganger bli der tre døgn i trekk. Den verste jobben ombord var, for oss unge, å klatre de 24 meterne i det slakke og nedisete vantet hver gang han forlangte en kopp kaffe. Noe slikt som en termos fantes ikke.
På overfarten var det kaldt og vi fikk storm og alvorlig ising som følge av at sjøsprøyten frøs når den traff båten. Da kan båten bli så topptung at den velter, og ikke bare ble begge vaktene tørnet ut for å banke is med store isklubber, men til og med kokken var med. Senere skjønte jeg at når kokken blir jaget på dekk, da er det tegn på litt krise.
Skipperen hadde lugar fremme i overbygget, mens resten av “offiserene” (to skyttere, maskinsjef og motormann, samt kokk) hadde tomannslugarer akterut og spiste i messa i overbygget på dekk. Vi fangstmenn hadde ikke adgang til bysse eller messe og bodde og spiste i en 10-mannslugar i “ruffen” fremme i baugen. I denne lugaren skulle det dessuten tørkes votter og sure sokker, som sammen med den konstante lukten av solar fra ovnen og gammelt blod og spekk fra kjølvannet under dørken, gav stedet en ganske spesiell aroma. Dette ble ytterligere forsterket efter hvert da vi ikke hadde tilgang til ferskvann. Følgelig fikk ikke 10 mann vasket seg på 55 døgn, som var den tiden turen varte. Det eneste ferskvannet ombord kom fra breis som vi fant på drivisen og som i sin helhet gikk til kokken. Han laget to sorter mat: ferskt selkjøtt i forskjellige varianter og tørrfisk behandlet på forskjellige vis. Vi hadde poteter, men grønnsaker, annet enn løk, hadde vi ikke. Til frokost og kvelds var det brød bakt om bord. Hele dagen drakk vi kaffe fra en stor kjele som ble efterfylt med vann og kaffe fra morgen til kveld og som utover dagen ble ganske sterk!
Sanitetstjenesten var også begrenset. Det eneste jeg så av medisiner, var isbjørngalle. Vår yngste fangstmann hadde, som eksempel, så sterk kjærlighetssorg at han fikk magesmerter. Han fikk en flaske isbjørngalle av skipperen med ordre om å ta en spiseskje hver morgen. Han erklærte seg frisk efter to dager – antagelig fordi det smakte så jævlig. Isbjørngalle var tidligere en universalmedisin på Ishavet, som i gamle dager ble brukt mot alt fra gikt til hjemlengsel. Isbjørngalle (50% gallesaft/50% sprit) var i salg på Svaneapoteket i Tromsø så sent som tidlig på 70-tallet. Vi skjøt for øvrig en isbjørn (tre år før fredningen) og gallen har jeg fortsatt tatt vare på for bruk i påkommende tilfelle.
Når det var fangst, ble det arbeidet døgnet rundt uansett vær. Da var det full fart: ned en isete baugleider, avliving av sel på isen, fastgjøring av dyret til “selheisen” (som var en lang wire som via en blokk i riggen gikk til nokken på vinsjen på dekk), og så om bord igjen, opp hekkleideren, i like stor fart for å flå. Slik var det når ungene lå spredt og båten var i konstant bevegelse mellom flakene. Var det store forekomster av unger, et såkalt kast, ble det flådd på isen og store dunger av skinn heist om bord. Mest krevende var det imidlertid når voksendyrene lå tett og det ble skutt fra baugen og hele dyret ble tatt om bord for å holde jevn fremdrift i isen. Da hopet fangsten seg opp og vi måtte flå ‘for livet’ på det sleipe dekket, mens båten kjempet seg frem gjennom isen. Om natten var det spyling og prekavering (oppbevaring) av skinn fra dagens fangst. Før i tiden ble skinnene spekket om bord, men efter Andre verdenskrig ble de lagt i tankene under dekk med spekket på. Spekket blir så fjernet maskinelt på land og så kvalitetsvurdert. Da får man vite hvor god man har vært til å flå!
Fangsten besto først og fremst av unger, kvitunger av grønlandssel og blueback av klappmyss, som ble avlivet på isen ved bruk av hakapik. Dette er i prinsippet en jernhakke i enden av et halvannen meter langt skaft av bjerk. Noen ganger lå ungene på så dårlig is at den ikke bar en mann. Da ble de skutt og så tatt om bord ved hjelp av en trøe. Det er en lang bambus stang med en stor størjekrok i enden.
Dessuten ble det tatt voksen grønlandssel og klappmyss. Disse ble skutt i hodet. Hun og hann av grønlandssel er ganske like og veier i underkant av 150 kg, men for klappmyss er det store forskjeller. Hunnen er omtrent på størrelse med en grønlandssel, mens hannen den gang kunne veie opp til 400 kg. Den kalles hettakall fordi den kan blåse opp en hette på snuten når den blir opphisset og blir den ekstra sinna kan den blåse skilleveggen i nesen ut gjennom et av neseborene. Da er den farlig. Nu er fangsten og fangstmetodene nøye regulert, men så sent som på 60-tallet var opptaksprøven for en ny fangstmann å gå opp til en stor hettakall på isen og drepe den med hakapik. Det var ganske spesielt.
Kaldt kunne det også være å være fangstmann; spesielt når det var få dyr og man ble sendt flere kilometer bortover isen for å hente dyr og falt i sjøen som holdt minus én grad. Det var bare å vri opp klærne ute på isen og starte på nytt. Gå ombord var det ikke snakk om. Da var det godt å ha ullklær fra innerst til ytterst. Vesterisen er forøvrig ett av de få stedene i verden hvor man kan oppleve minus 20 grader i kombinasjon med stiv kuling og 100 % fuktighet.
Efter få dagers intens fangst frøs vi fast tre nautiske mil inne i isen. Det var ikke bra; ikke blir det da særlig med fangst og det kan føre til skruing og forlis. Man prøver da å sprenge båten løs! Fremgangsmåten er å binde to gubber dynamitt i enden av en bambusstang, tenne lunten, stå og holde stangen i posisjon slik at eksplosjonen ikke skader båten og vente på smellet. Samtidig svinger man en last fra side til side med lastebommen for å rugge på båten og har full fart i maskinen. Nedsiden er at svære isstykker fløy himmelhøyt og da var det å løpe for livet for å unngå å få i isen i hodet når den kom ned igjen. Slik hold vi på i 3 døgn og løs kom vi! M/S Signalhorn lå fast like innenfor oss, men hadde ikke dynamitt. Den kom løs i nærheten av Island en måned senere.
En time på hver (fire-timers) vakt var det rortørn. Da sto vi alene på broen og styrte med det store rattet og kontrollerte både turtall og reversering av motoren. Slalåmkjøringen i ganske stor fart mellom flak som var større og mange ganger tyngre enn båten og å beregne stopp ved flak med sel, var særs krevende. Jeg husker en gang jeg kjørte på et stort flak i så stor fart at halve båten lå tørr. Slike stopp førte til at skipperen fikk kikkerten “langt inn i haue” med to spektakulære blåveiser til følge. Det skapte dårlig stemning. Men stort sett var det moro!
Det var det også da vi kom til Tromsø efter avsluttet fangst. Da lå vi en uke og ventet på leveringen av fangsten. Den tiden tilbragte vi på Ølhallen. Der var det stemning! Lokalet var fylt til lastemerket av mannskap fra flere båter som også lå på vent; de fleste med arbeidsantrekk og kasjettlue på. Flere gamle ishavsgaster og overvintrere, som blant andre Henry Rudi, kom for å høre nytt fra Ishavet og bidro også til mangfoldet med gamle skrøner. Regelen var at du kunne drikke så mye du ville og rope så høyt du kunne, men om du sang var du full og ble hevet ut!