Søk

Vi møttes på andre siden av jorden.

Medlem 1150 Johan Bondi. Serien det glemmer jeg aldri.


Stedet var Asker. Året var 1990. Det er rart å tenke på at det nå er 30 år siden. Noen av mine

beste kamerater hadde proklamert at det nå nærmet seg klart for å sette seil og sette ut

på jordomseilingen de hadde planlagt og drømt om mange år allerede.

På denne tiden var ikke mobiltelefonen noe aktuelt medium for å kommunisere med andre,

men vi lovet å holde kontakten med hverandre uansett, mens de var på reise.

Båten var en 34 fots Hero 101 og døpt Sorgenfri. Mannskapet besto av Johan Petersen og

Peder Krogh, som begge senere er blitt medlemmer i Travelleres Club, i tillegg til ytterligere

to gutter som også var fra Asker. Selv skulle jeg begynne å studere, og skulle i første omgang

ikke reise lenger enn til Oslo.

Før Sorgenfri tok av sted, ble det avholdt et solid sjøslag med båten til brygge, preget av

sterk fluidum og lystig tone, mens den tåredryppende avskjed og hilsener heller ble ført

skriftlig i båtens Gjæstebog.


Sør for Mindoro

Tiden gikk og gutta om bord i Sorgenfri holdt oss løpende orientert om ferden gjennom sin

artikkelserie fra turen i bladet Seilas. Vi som venner fikk innblikk i en mengde ting vi ikke

engang visste at vi lurte på; hvor i Atlanterhavet det var best å dykke, hvordan havnene var

på Øst-kysten av Sør-Amerika og hvordan man best krysser Drake-sundet. Men det var

sterke og personlige meddelelser og vi gledet oss alltid til et nytt nummer av bladet, for hvor

var gutta nå og hva hadde de opplevd?

Parallelt med dette hadde jeg begynt å studere, og slet med lange utregninger i kjemi,

utallige bøyninger av latinske gloser og lange kvelder på disseksjonssalen for å lære meg alle

detaljer i menneskets anatomi. Avstanden både i livsinnhold og rent geografisk til mine

venner om bord i Sorgenfri ble etter hvert formidabel.

Før de la ut på jordomseiling, hadde gutta raust gjort det helt klart at om vi landkrabber ville,

så kunne vi være med en periode akkurat når vi ønsket. Akkurat dette ønsket økte for min

del på i løpet av den nokså teori-tunge såkalte prekliniske delen av studiet.

Som nevnt var det, som vi husker, ikke mobiltelefon eller noen annen aktuell hurtigløsning

for formidling av beskjeder den gangen. I alle fall ikke noe som var reliabelt i forhold til å nå

Sorgenfri på kort varsel med ikke-livsviktige beskjeder. Dermed var det ikke bare å ringe og

avtale et møtested og tidspunkt dersom jeg skulle få komme om bord.

I tillegg til artiklene i Seilas, holdt vi oss også oppdatert på turen gjennom foreldrene til

gutta, som også mottok vanlige brev og telefoner når det var tilgjengelig. Derfor fikk jeg vite

at Sorgenfri hadde som plan å nå Filippinene våren -93, etter å ha krysset Stillehavet og

besøkt bl.a. Micronesia. Jeg hadde derfor en grov dato for når de ville være på øya Yap. Jeg

tok også fram et kart over Filippinene og fant et sted jeg mente ville være aktuelt å møte

Sorgenfri. Deretter skrev jeg et postkort med beskjed om at jeg ville være på Pir nr. 3 i en

bestemt del av havneområdet i Cebu City på øya Cebu på en gitt dato og klokkeslett, og

sendte det til hovedpostkontoret på Yap. Der regnet jeg med at gutta ville få det.

Jeg fikk aldri noen bekreftelse på at de hadde fått kortet, men venner er venner, og

opplegget føltes vanntett.


Da den prekliniske delen av studiet var unnagjort, følte jeg at jeg fortjente en liten pause og

en belønning. For meg innebar dette å reise. Utforske verden. Møte mine venner som hadde

reist avgårde i en liten båt i samme ærend.

Jeg dro først til USA med en studiekamerat. Vi landet i Los Angeles samme dag som finalen i

det amerikanske fotballmesterskapet, den såkalte Super Bowl, gikk av stabelen. Vi skulle

reise rundt på vestkysten og litt inn i landet og trengte en bil. Da dette gigantiske

sportsarrangementet var akkurat samtidig, var det omtrent ikke leiebiler igjen i byen. Vi fikk

til slutt leid en Ford Tempo, med bitteliten motor, manuelt gir og uten cruise-control.

Omtrent så uegnet for langtur i USA som det kan bli. Men den ble vårt hjem i flere uker. I det

man krysser grensen til Arizona, er veien videre til Grand Canyon, der mange av dere

selvsagt har vært, i prinsippet uten svinger. Det går så lenge rett frem at det er lagt inn

unødvendige svinger for å unngå at sjåførene sovner. Der kjørte vi med vår enkle doning,

men laget i alle fall vår egen cruise-control med bilens jekk som stag mellom rattstammen og

gasspedalen. Vi hadde noen fantastiske opplevelser i Arizona, Nevada og California, og rakk

også innom nordlige Mexico, før vi tok avskjed da vi var tilbake i LA. Min studiekompis dro

videre til Rarotonga. Jeg satte meg på et fly til Seattle, for å komme meg videre til Seoul,

Manilla og endelig Cebu Island.

Reisen videre til Filippinene gikk knirkefritt og vel fremme på Cebu, tok jeg inn på et lite

hotell. Jeg var nå et par dager foran tidspunktet som var satt opp på postkortet, og fikk bl.a.

tid til å hilse på familien til en venn og forretningsforbindelse av Peders far, som bodde på

Cebu og sett litt av byen og øya, og hengt litt med en annen backpacker fra Australia, som

jeg hadde blitt kjent med.

Den tredje dagen skulle jeg møte Sorgenfri på pir nr. 3. Ganske spent tok jeg taxi, ettersom

havneområdet var digert og heller ikke supersentralt. Min research for møtested gjort i

Norge mange måneder tidligere kunne nok vært bedre.

Uansett, ute av drosjen ruslet jeg videre til det punktet jeg mente skulle være det angitte

møtested. Det var lett å se at det ikke var noen Sorgenfri der. En diger industri-kai for større

skip. Og gutta, hvor var de? Ingen å se. Hm. Sjekket klokken. Jo, skulle jo stemme dette. Ok,

litt drøyt å bare anta at beskjeden min kom frem? Dessuten var det vel bedre å kose seg

omgitt av bastskjørt-kledde kvinner i Micronesia enn i dette landet med 120 millioner

innbyggere og en vanvittig blanding av naturskjønnhet og økende industrialisering? Ikke rart

Sorgenfri ikke hadde det travelt med å seile videre hit! Jeg hadde etterhvert opparbeidet en

solid og rasjonell forklaring på hvorfor jeg nå sto alene på Pir 3 i Cebu Bay Area uten tegn til

kjente i nærheten. Da kom en liten pjokk bort og dro meg i armen. Jeg var på nippet til å

føyse ham bort, da han dro meg enda mer bestemt i armen og pekte i retning noen lagerskur

lenger bort. Da først så jeg at det var en liten, enkel bar i front av disse. Og ved et enkelt

trebord satt det to lyshårete karer og gliste, med hver sin øl og en tredje urørte øl ved den

tomme stolen!


Sosialisering med øyboere.

Stor gjensynsglede. Johan og Peder hadde sittet og sett meg komme og kunne ikke dy seg for

å tyne meg litt. Det kom snart fram at også Johan og Peder hadde vært på Cebu en stund. De

hadde selvsagt ikke Sorgenfri liggende i dette industrielle havneområdet, men i det de kalte

yacht-klubben i nabobyen Lapu Lapu. Stedet er for øvrig oppkalt etter Filippiner-høvdingen

som drepte Magellan, men det er en helt annen historie.


Endelig ombord

Yacht-klubben viste seg å være en enkel, sjarmerende småbåthavn med enkle

sanitærforhold, men med en familiedrevet bar/restaurant, der serveringen i praksis foregikk

i deres egen stue. Vi brukte de første dagene sammen til å frekventere denne og også

besøke Lapu Lapus rikholdige utvalg av øvrige barer, samt bunkre for videre seilas.

Fra Lapu Lapu seilte vi først i østlig retning og utforsket noen mindre øyer, snorklet, og

sosialiserte med øyenes innbyggere. Deretter seilte vi nordover og vestover og var bl.a.

innom et naturreservat med afrikanske ville dyr som giraffer og sebraer, et område ikke

ment for turister, men til forskning. Ettersom vi kom sjøveien med egen båt, ble vi likevel

ønsket velkommen og tatt med rundt på øya på safari. Etter vindstille og sterk varme i Sør-

Kina havet nord for Palawan, seilte vi til Mindoro og tok derfra turen til Manilla der jeg skulle

reise videre til Katmandu for å møte min kjæreste.


Yachtklubben i Lapu Lapu

Sorgenfri seilte videre på sin ferd jorden rundt. Jeg var superfornøyd med å ha fått være med

et par måneder. Et postkort noen måneder i forveien var nok for få det til – og møte

hverandre et bestemt sted, til en bestemt tid på andre siden av jorda.

Vi har flirt mye av det senere.

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no