Å jul med din glede -i I.R.O.

January 12, 1999

 

FREDRIK FINCKENHAGEN: tramp nr. 623

 

Det var utpå høsten 1948. jeg tjenstgjorde som eskorte-
offiser i I.R.O., den internasjonale flyktningorganisasjon
ombord i M!S « Wooster Victory» et troppetransportSkip
som organisasjonen hadde chartret, og vi hadde vært i Mel-
bourne med 900 flyktninger fra Europa. Båten hadde itali-
ensk besetning.
jeg hadde gjort regning med å skulle feire anstundende
jul i Neapel, som var I.R.O.s utskipningshavn i Italia, men
så fikk vi kontraordre om å gå til Shanghai i stedet og hente
jødiske flyktninger som skulle til Israel. Vi seilte så opp
Australias østkyst gjennom Korallhavet, passerte østspissen
på Ny Guinea og gikk langs nordkysten over til Mindanao.
Derfra bar det videre til ManilIa hvor vi skulle bunkre og
proviantere.
I Manila drog vi i land på sight-seeing. Ødeleggelsene her
hadde vært enorme, og folk bodde for en stor del i rene
pianokasser og i jordhuler. Men gjenoppbyggingen var i full
gang. julehandelen like så, og jeg glemmer ikke da vi kom
forbi en kinesisk forretning som stod i brann, og hvor de
holdt på å dra ut alt som reddes kunne. Vi kom senere over
en bro til en åpen plass, og døm om vår forbauselse da vi så
et stort norsk flagg vaiende over en større bryggeribygning.
Ved nærmere undersøkelse viste det seg at Det norske Kon-
sulat hadde midlertidige kontorer der.
Dagen etter drog vi videre til Shanghai, hvor vi gikk ut
fra at vi ville komme til å feire julen. Vi ankom dit den
22. desember, og hadde norsk los opp jangtse-Kiang. Han
var gift med en niese av pastor johan Nielsen i Hong Kong
og het johnsen, hans kone hadde jeg truffet i Buenos Aires
i 1925, mens hennes onkel var sjømannsprest der. I Shang-
hai var det stor uro, kommunistene kom stadig nærmere
byen, på havnen og overalt var det hektisk aktivitet, og ar-
beidet med å laste og evakuere folk pågikk dag og natt.
jeg hørte av losen at noen dager tidligere ble en båt med
kinesiske flyktninger sprengt i luften og ca. 800 mennesker
druknet i jangtse; det ble sagt at røde agenter hadde smug-
let tidsinnstilte bomber ombord i evakueringsbåtene.
Etter ankomst ble jeg hentet for konferanse på I.R.O.-
kontoret og med bl. a. representanter fra hovedsetet i Gene-
ve. Likeledes fikk jeg og I.R.O.-staben ombord som bestod
av min sekretær, Maria Zargai (jugoslav), dr. Zannani,
søster Ines Scalaroni, og søster Maria Fiorini ( alle italien-
ske) invitasjon til en juletilstelning som I.R.O. skulle holde
for sine medarbeidere. Vi ble alle senere på aftenen hentet
i bil og kjørt til Det franske College, hvor julefesten skulle
holdes. Her ble samtlige presentert for den kinesiske del av
staben med alle de kvinnelige funksjonærene i de skjønne-

ste toaletter. Men det som egentlig fanget mitt syn var like-
vel et stort og vakkert lysende juletre.
Etter å ha spist og drukket gikk vi rundt juletreet og
sang julesanger, og det var ikke rart at tankene fløy rundt.
jeg tenkte selvfølgelig på mine to gutter hjemme, og på min
nærmeste familie. jeg hadde tidligere på dagen sendt jule-
telegram hjem. Senere på kvelden var det dans, og vi svin-
get oss med de vakre kinesiske damene som alle var europe-
isk kledt. Den hyggelige aften tok slutt så alt for fort. Vi
måtte dessverre dra ombord igjen så forholdsvis tidlig på
grunn av portforbud i Shanghai. Ombord i selve skuta var
det plassert vakter overalt for å påse at ikke bomber ble
smuglet over rekken. Neste morgen den 23de, altså lille jul-
aften, skulle embarkeringen av 882 jødiske flyktninger fore-
gå, og regnet pøste ned som om himmelen var åpen. I løpet
av natten og på morgensiden var det store opptøyer utenfor
bankene, der tusenvis av kinesere laget bråk, og atskillige
ble drept og trampet ihjel; disse opptøyene gjaldt gullet som
Chiang Kai-chek tidligere hadde beslaglagt, og som kine-
serne nå forlangte utbetalt igjen.
Embarkeringen gikk ganske sent på grunn av tollvesenet
som ville undersøke all bagasjen, men utpå ettermiddagen
hadde vi alle 882 personer ombord. Avdisse var 335 kvin-
ner og 412 menn, likeledes 135 barn under 10 år, vi hadde
hendene fulle av arbeide med organisering resten av dagen.
Vi fikk senere beskjed om at vi skulle seile neste morgen,
altså på selveste juleaften!
Utpå kvelden fikk en av passasjerene slag, og vi sendte
ham og fruen i land igjen på hospitalet. Da jeg såvidt hadde
sovnet ved 1-tiden om natten, banket det plutselig på lugar-
døren min, jeg sprat! opp og åpnet, og her stod en hel del
kinesiske og hvite politifolk -de siste The International
Police. jeg spurte hva det gjaldt, og fikk til svar at de ville
ha tak i noen av flyktningene. Så var det å komme i klærne
igjen, passasjerene var jo gått til køys, men etter mine opp-
gaver fant vi straks de ettersøkte karene som måtte stå
opp. Og så gikk over halve natten med til forklaring og

forhør, de anholdte ville stikke fra gjeld til kinesiske for-
retningsmenn, men det gikk altså ikke. Samtlige måtte enten
betale sin gjeld, eller bli tatt i land igjen.
Det ble bare noen timers søvn den natten, og julaftens
morgen forlot vi Shanghai, bound for Singapore. Noen
minutter etter vi hadde forlatt Honkew Wharf passerte vi
Wilhelmsens m/s «Tarifa», som var for inngående. Jeg
visste at «Jugarnils» (Nils Løken) var skipper ombord, og
så ham på broen. Jeg stod på nedre bro og skrek av mine
lungers fulle kraft God jul! «Finka» her! Jeg så han grep
kikkerten med en gang og vinket i retur, og da jeg så det
norske flagget akterut, fløy tankene momentant hjem, mens
en stor klump kom opp i halsen.
Vi gled fort nedover Jangtsefloden, og jeg gikk med «my
fingers crossed» i håp om at ingen bomber var smuglet
ombord som det gikk rykter om.
Heldigvis skjedde det ingenting, og jeg kalte sammen
samtlige som hadde gått vakt av mannskapene, og foretok
en innsamling til dem. Det var alltid ekstra meget å gjøre
de første dagene i sjøen. Da passasjerene hadde forpliktet
seg til å hjelpe til under reisen, var mannskapet av den grunn
ikke så stort, dette for å gi plass til desto flere passasjerer .
Hva underholdning angikk, hadde vi en masse musikere
med, som spilte alt både i klassisk og jazz. Forøvrig hadde
vi utenom skipslegen, I.R.O.-Iegen og tannlegen, ytterligere
10 leger pluss 4 tannleger og 6 sykepleiersker blant passa-
sjerene. Kino holdt vi i spisesalen, vi hadde mange gode fil-
mer, likeledes barnefilmer. Kindergarten og skole for skole-
pliktige barn ble opprettet, likeledes klasser i hebraisk. Og
da som tidligere nevnt alle var jøder, ble det også innredet
en synagoge.
Mosjonspartier for kvinner og menn ble satt i gang, og
for barn hadde vi spesielle lekedager to ganger i uken. Kon-
serter ble også holdt et par ganger i uken, så det manglet
ikke på underholdning.
Det lå på meg som en mare at vi ikke hadde fått noen
komplett passasjerliste ved avgang. Men jeg fikk organisert
et registreringskontor, jeg måtte jo ha listen ferdig ved an-
løp av Singapore. Jeg fikk ordnet meg med noen flinke
skrivemaskindamer og et par staute dørvakter, og i løpet
av noen dager forelå listen komplett.
Passasjerene som til å begynne med virket svært nervøse,
falt nå mere til ro, og da vi hadde fint vær, hadde ingen
grunn til å klage. Dagen før vi kom til Singapore den 30.
desember, nedkom en av fruene ombord med en sønn, som
senere ble døpt Victor etter båten. Nyttårsaften på mor-
genen anløp vi Singapore for proviant, vann og olje. Dette
ble litt aven opplevelse med hensyn til provianten, idet vi
fikk flere tusen levende høner ombord i store kurver, og jeg
skal si fjæra føyk. Disse skulle slaktes på en egen måte
etter jødisk ritual for senere å gå i fryseriet, og en stab av
kvinner foretok slaktningen på poopen akterut.
Vi forlot Singapore tidlig om ettermiddagen. Vi skulle
egentlig gått direkte til Cape Town uten mellomlanding,
men fant det var tryggest å legge kursen om Mauritius for
ikke å slippe opp for vann. Vi hadde jo et temmelig stort
vannforbruk, så mange som vi var. Og på lengere strekninger måtte Vi rasjonere.
I.R.O.-staben samt offiserene feiret en hyggelig nyttårs-
aften «with all the trimmings». Dagen derpå var det atter
en fødsel, dennegang en pike som fikk navnet Victoria,
også etter båten.
Vi hadde det nå godt og varmt om dagen, og hadde sol-
seil strukket over hele båten. Aircondition below virket 100
prosent og alt var såre vel, selv med de gamle. Vi hadde
15 kvinner ombord over 75 år, den eldste 89 år. De aller
eldste hadde vi plassert i «Sick Bay», hvor de fikk god
pleie. En dag døde en av passasjerene av slag, og ble begra-
vet i sjøen samme aften etter jødisk ritual. Det var jo trist,
men det forekom ofte at vi hadde ett eller flere dødsfall
pr. tur .
vi var nå kommet ut i Det indiske hav, jeg tenkte uvil-
kårlig på kapt. Marcussen fra Tønsberg som førte S/S
Woolgar» under krigen og som ble senket aven japansk
undervannsbåt i dette farvann. De norske offiserene og det
kinesiske mannskapet gikk i båtene, og det gikk treogtredve
døgn før de overlevende nådde Adamanøyene. Av kine-
serne var samtlige blitt gale og hadde hoppet over bord etter
hvert. De som hadde greid seg, gikk rett i armene på japsen
som hadde satt seg fast på øygruppen noen dager før. Kap-
tein Marcussen hadde vært sistemann fra borde. Han kom
seg opp i en tom livbåt og seilte som eneste mann i atten
døgn til han nådde nordspissen av Sumatra. Også han hav-
net i japansk fangenskap.
V æret viste seg fra sin beste side, og vi gjorde god fart,
av den grunn la vi kursen litt sydligere for å gå direkte til
Cape Town. Rundt Kap det gode håp hadde vi litt stampe-
sjø, og endel sjøsyke ble det jo. Tidlig på morgenen den 17.
januar 1949 ankom vi til Cape Town, og Table Mountain
lå der like trutt med duken på.
Mange av passasjerene hadde hatt telegramutveksling
med familie og kjente her, og det var mange tusen, mest
jøder som møtte opp på kaien. Det ble filming og fotOgra-
fering aven annen verden, og vi hadde orkester som spilte
på dekket. Det ble mange rørende scener. Vi hadde en mann-
lig passasjer, som lå syk ombord og som så sin søster igjen
etter 48 år. Så kom legen som skulle omskjære den nyfødte
gutten, og journalister som spurte og grov. Vi fikk tonnevis
av frukt, sigaretter etc. -gaver fra jødiske organisasjoner.
Enn videre svære baller av klær, som vi skulle ha med til
trengende i Israel.
En enke som var blitt sinnssyk, prøvet vi å bli kvitt; men
det lot seg ikke gjøre. Derimot måtte jeg i land for å skaffe
en del spesialmedisiner. På veien ombord igjen stakk jeg
innom den norske skipshandler T. Kvale og kjøpte endel
sildebokser og litt annen snadder.
Litt senere på aftenen forlot vi Cape Town for Dakar i
Fransk Senegal. Dagene slet seg frem, og det ble etter hvert
nokså ensformig for passasjerene, men det gikk over-
raskende bra likevel. Helsetilstanden var heldigvis god, når
en unntar at mange led av «Hongkong Feet» -fotsopp.
Og så gikk det da mot Ekvator igjen på en og samme
tur. Denne gang skulle vi ha en dåp som var grand galla.
Jeg hadde fått vervet som barbereren. Vi hadde også en
blindtarmoperasjon på programmet, og det ble rigget opp
både operasjonsbord og hjelpebord med narkotikaflasker og
alskens instrumenter. Både «kirurg» og tre «operasjons-
søstre» var på plass da «pasienten» ble ført frem. Og jeg
glemmer aldri fjeset på ham da denne doktoren gjorde tegn
til å gå løs på ham for å skjære ham opp, etter at de så-
kalte søstrene hadde vasket og skrubbet magen hans. Dok-
toren valgte seg ut en barberkniv, viste den frem og kvesset
den på stroppen, byttet den behendig ut med et annet in-
strument som han førte frem og tilbake over magen på det
stakkars offeret. Samtidig brukte han en liten sprøyte med
rød saft som han holdt skjult i hånden, og det hele så tem-
melig livaktig ut. Søstrene tørket blod og helte flere glass te
i den syke. Men den teen minnet mistenkelig om whisky, så
vidt jeg kunne se.
Doktoren som hadde drevet og «rotet» i magen på offe-
ret, drog så ut en stor pølse med en utvekst på, og i løpet
av noen minutter ble pasienten erklært for helbredet. Han
reiste seg synlig lettet. Senere på kvelden hadde vi karneval
som var meget vellykket.
Noen dager etterpå holdt vi bryllup. Det var et ungt jødisk
par som hadde funnet hverandre. Vi hadde rabbinere om-
bord til å foreta vielsen, som det var meget interessant å
overvære. Etterpå var det stor mottagelse arrangert på
dekk. Og folk tok nå til å lure på om de nygifte skulle
være nødt til å gå hver til sitt den natten. Men på dette
tidspunktet annonserte jeg at jeg overlot de nygifte min
luksuskabin til behagelig avbenyttelse. Og da ble «Store
Fincka» båret på gullstol. Mye ekstra vodka ble det også.
To dager senere hoppet en kvinnelig passasjer over bord.
Hun ble savnet ved frokosten og leting ble foretatt straks,
men uten resultat. Vi måtte da ifølge internasjonal skikk gå
tilbake i omlag to timer for å søke etter henne i sjøen. Men
det var nytteløst, det var for mye haier i dette farvannet.
En vakker dag ankom vi så til Dakar, hvor vi fylte vann
og olje samt proviant og friske grønnsaker. Alle passasje-
rene maste på å få gå i land, men det var det ikke anledning
til. Jeg for min del foretok en liten sightseeing-tur sammen
med et par av skipsoffiserene.
Utpå kvelden forlot vi Dakar og startet på den siste
etappe til Neapel hvor samtlige passasjerer skulle bli over-
ført til en israelsk passasjerbåt for viderebefordring til Hai-
fa. Vi var nå kommet ut i slutten av januar, og varmen var
ikke lenger sjenerende, vi gikk jo nordover. Passasjerene
tok til å bli merkbart blidere fra dag til dag. Vi hadde vært
temmelig lenge i sjøen, og jeg sier ikke om at noen hver
av dem gledet seg tillandsettingen.
Vi gikk langs kysten oppover, og en vakker dag bar det
gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Og så kom
den nest siste dagen i sjøen med Captain's Dinner and all
the Toast. We had a grand time, og en fredag kveld da ka-
lenderen viste 4. februar ankret vi opp for natten utenfor
Neapel. 
Tidlig neste morgen forhalte vi inn til kaien, og der lå
den israelske båten og ventet på oss. Passasjerene våre
strømmet i land, og det var rørende å se de mange opp-
trinn som da ble utspilt. På kaien stod mange I.R.O.-repre-
sentanter både fra Ge~ve og Genoa og så på det hele.
Etterpå kom de alle ombord for å takke oss for den lengste
transport som I.R.O. noensinne hadde foretatt. Om kvel-
den ble det holdt fest for oss, og det var mange vakre taler
med takk for vel utført arbeid.
Neste dag gikk vi videre til Genoa, og to dager senere
var jeg på vei til Halifax og New York med passasjer-
båten «M/S «Sobieski».

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no