En natt mellom gjenferd og likkister

January 16, 1999

EDVIN FASTING: Tramp nr. 586

I
Julen i Shanghai med sine lange middager og annen
festing var forbi; og dette med å komme seg i seng flere
netter i trekk først ved to-tre-tiden om morgenen hadde
gitt meg en vond smak i munnen, så nå tenkte jeg sterkt
på å ta meg en jakttur på noen dager for riktig å kunne
bli kvitt alt det rusk som hadde samlet seg på hjernen.
Tredjedag gikk jeg derfor oppom ingeniør-klubben en stund
før middag for å se om jeg ikke kunne treffe min gamle
jaktkamerat og personlige venn, skotten George Akerman.
Og hvem andre stod borte ved baren og prøvde å stive
seg opp på en pjolter enn nettopp mannen jeg var ute etter!
Akerman var ikke i humør. Jeg måtte ut med et par
pjoltere før jeg våget meg inn på mitt egentlige ærend,
men da var han straks gretten igjen. Hva i helsike var
dette for noe, jakt midt i romhelgen! Sku' en hørt på make
til sinnssvakt forslag!
Jeg pøste på ham et par drinker til, og så åpenbarte
jeg mine planer for de nærmeste par dagene. Ta nattekspres-
sen til Nanking neste kveld kl. 22, gå av kl. 7 neste morgen
på en stasjon som het Yahuaman, drive jakt i terrenget
mellom Yangtseelven og jernbanelinjen og komme hjem
igjen nyttårsaftens morgen.
Men ennå strittet han imot. Først da jeg lovet å holde
alt vi trengte både av vått og tørt på turen gav han seg.
Han var ikke skotte for ingenting.
Neste kveld var jeg ute i god tid og installerte meg på
toget med boy og bikkje og alt pargass. Men Akerman lot
vente på seg. Togføreren stod alt med fløyten i munnen
og det grønne flagget i neven klar til å gi startsignal da
jeg fikk øye på en kuli nederst på perrongen som kom
småløpende med en koffert og bak ham en noe korpulent
skikkelse som kom pesende etter på korte ben. Det var
ingen annen enn min skotske kamerat og det var akkurat
så vidt han greide å bli med.
Da vi var fremme i Yahuaman neste morgen var vi så
heldige å få leie hus hos stasjonsmesteren, et rent og pent
værelse med to kinesiske senger. Boyen min pakket ut sakene
våre og fikset på rommet så vi kunne dra ut i terrenget
med det samme.
Det ble en bra jaktdag. Dick, setteren min, fikk stand
ganske snart med snuten vendt mot et bambuskratt. En
hel flokk med fasaner fløyopp, og nå gikk det slag i slag.
Innen klokken var blitt tolv, hadde vi fått fjorten stykker.
To småhjort som vi skremte opp, deiset begge to i bakken.
Borte i et tjern så vi en flokk stokkender og av dem fikk
vi hele ni -alle sammen fine fete dyr .
Nå hadde vi fått så mye at det var et helt pr.oblem
å få alt med oss. Heldigvis kom en bonde ridende på et
esel langs stien som buktet seg mellom åsene. Som kinesere
flest var han villig til å gjøre alt for penger; og så ble vi
enig om en daler (meksikansk -1/2 amerikansk) og kl øvde
begge hjortene og samtlige fugler på eslet. Kulien sendte
vi med sikkerhets skyld og bad ham passe på at alt ble
levert til Wong, boyen min.
II
Nå var vi da fri for alle byrder -iallfall foreløpig -
George og jeg, og derfor bestemte vi oss for å prøve jakt-
lykken ennå en times tid før vi vendte nesen hjemover.
Klokken var ennå ikke stort mer enn to. Været hadde inntil
nå vært fint -litt kaldt kanskje, men ypperlig å gå i.
Men så tok det til å bli slutt med klarværet, og en nokså
tett grå tåke kom seilende over fra øst. Vi var sorgløse
nok til ikke å bryoss noe større om den, og i stedet for
å snu, fortsatte vi i retning av Yangtse-elven. For nå så
vi så mye fugl at vi glemte bort både tiden og tåken. Og
det var først da de drivende ulldottene tok til å skjule de
forskjellige små dalfører at vi forstod at vi hadde drøyd
for lenge. Tåken tetnet foruroligende og vi kunne bare så
vidt skjelne de nærmeste kollene; til slutt kunne vi ikke se
meteren foran oss.
En stund etter kom vi rett ut på en fotsti, og den slo vi
inn på, for den måtte vel føre frem til folk før eller siden-
Jeg tror vi fulgte den i en halv time eller så, men da var
det blitt så mørkt at vi måtte føle oss frem for hvert
skritt for ikke å komme vekk fra stien. Jeg holdt på å
skulle si at dette kunne vi like godt gi oss med, da jeg for-
melig datt rett på en grå murvegg. Men hva var dette egent-
lig for et sted? Ikke så vi lys, og stilt var det som i graven.
Vi famlet oss bortover langs muren, som var både klam
og kald å ta på i dette været, og så kom vi da frem til
en solid tredør som vi banket på. Litt etter hørte vi tre-
slåen på innersiden bli skjøvet fra, døren gikk opp og på
terskelen stod en buddhistprest i sin grå kutte og holdt en
papirlykt hevet høyt i været. Vi hilste god aften og for-
talte ham den uflaks vi hadde hatt og spurte ham om det
var mulig å få et rom her for natten?
Presten trakk på skuldrene; her var dessverre bare et ene-
ste rom som ikke var opptatt, men det brukte han som la-
gerplass, og der fantes hverken senger eller annet bohave.
Men hvis vi ville ta til takke med det som det var, så var vi
naturligvis velkommen. Og vi som ikke hadde noe valg,
måtte pent takke til.
Han førte oss tvers over en liten gårdsplass og åpnet
en dør på den andre siden og lyste oss inn i et stort og
nærmest tomt værelse. Borte i det ene hjørnet skimtet vi en
større dynge med rishalm samt noen komsekker; og langs
den ene veggen stod noe vi ikke kunne skjønne hva var i
dette mørket. Presten gikk ut for å hente lys, og imens stod
vi der i stummende mørke. Han kom tilbake med en prås og
overlot oss så til vår skjebne.
Det ubestemmelige som vi hadde sett borte ved den ene
veggen, viste seg å være to store og tunge likkister, og på
veggen over dem kunne jeg så vidt skimte et lite kinesisk
alter. På dette alteret var det plassert en forgylt gudinne
med en lysestake på hver side.
-Hva er det du står der og koper etter? kom det
grettent og oppgitt borte fra halmen.
-Jo, det skal jeg si deg, George, svarte jeg. -Først på
to likkister og så på en gudinne som sitter og holder vakt
over det som muligens er i dem. Vi er kommet i fint selskap,
skjønner du!
-Likkister, sa du likkister! Å Herre min Gud! sukket
min venn. -Ja, la han til; jeg kjente jo det var noe som
luktet råttent i det samme vi kom inn her. Det kommer
naturligvis av likene. ...nei, nei, hva er det du finner på
Ed! Du vil da vel ikke åpne dem? Da blir det jo enda verre!
Men det var akkurat det jeg ville. Det kunne ikke
skade å kaste et blikk ned i dem og se om det lå noen der!
For jeg hadde fått en ide -en temmelig god ide, syntes
jeg selv. Lyset hadde jeg satt på det ene kistelokket mens
jeg prøvde å få opp det andre. Det gikk forresten mer
smertefritt enn jeg hadde tenkt. Tungt var det nok, men
det var ikke skrudd fast. Jeg fikk det da opp på kant og
kikket ned i. Nei -der var heldigvis ingen ting. Og der-
etter hentet jeg det ene fange med halm etter det andre
og dyttet det godt ned i kisten inntil den ble halvfull. Jeg
hentet mer halm og plasserte den på gulvet ved siden av, og
så jumpet jeg oppi og breiet over meg den halmen som
lå på gulvet. Jakken som jeg hadde tatt av meg, brukte jeg
til pute -den ene halvdelen la jeg hodet på, den andre
tok jeg over ansiktet, og da jeg hadde strakt meg ut, syntes
jeg at jeg hadde fått det ganske bra. Litt trangt var det
kanskje, og lengden greide jeg så vidt for mine lange ben,
men det var likevel ti ganger bedre enn borte i kroken
hos George.
-Det ser ut som du ligger bra, brummet han. -H vis
den andre kisten også er tom, tror jeg jaggu jeg vil prøve
denne patenten din. Bedre å ligge lunt som et lik i en kiste
enn å fryse borte i en krok.
Etter denne kuvending tok han til å klusse med den
andre kisten. Den var heldigvis tom den også. Men det
gikk ikke fullt så smertefritt for hans vedkommende å
komme på plass, for både maven og litt av baken var i
veien enten han lå slik eller slik. Han måtte presse seg
nedi, og det gikk med både ynk og stønn. Og der lå han
og gavondt fra seg. For nå hadde han funnet ut at han
kom seg visst aldri opp igjen så trangt som her var.
Det var beksvart omkring oss så morgenen måtte ennå
være langt borte; det var bare å legge seg til å sove igjen,
og jeg var nesten sovnet inn på ny, da jeg plutselig hørte
et dumpt klask borte ved vinduet av noe som måtte være
havnet på gulvet. Deretter kom noen listende trinn -så
stillhet -så de samme listende trinnene igjen. Jeg trenger
neppe å fortelle at jeg nå var lys våken og lå og lyttet
intenst. Det ukjente vesenet nærmet seg kisten jeg lå i, og
plutselig ble jeg var et par store gloende øyne som stirret
på meg. Min første tanke gjaldt børsen min, men den stod
langt borte i en krok.
Georg var våknet. Han hadde sett disse øynene han
o
ogsa.
-I Guds navn, hva er det for noe! hvisket han. Jeg
svarte ikke, jeg lå bare og voktet på de to lysende punktene.
De stirret på meg noen øyeblikk som aldri syntes å ta ende,
men med ett var de vekk, og jeg hørte de samme listende
trinnene igjen. Noe skrapet plutselig på veggen, så dumpet
noe ned på gulvet, og begge disse lydene hørte jeg flere
ganger. Men så med ett lød det en dyp knurring, det var
Dick som sprang frem fra plassen sin borte i halmen og
gikk til aksjon. Et gjennomtrengende skrik skar gjennom
mørket fulgt aven rasende knurring fra Dick. Lydene gikk
i ett, og de lød snart her og snart der. Noe ble slengt
frem og tilbake over gulvet. Skrik, fresing og knurring
avtok etter hvert i styrke; til slutt kom det et lavt og
jamrende stønn, og med ett var det dødsens stille.
Så lød et velkjent snøft; det var Dick som signaliserte
«faren over>" og så hørte jeg ham tasse stillferdig bort til
plassen sin. Og mannen i likkisten sukket dypt av lettelse.
Han reiste seg opp, famlet etter lyset og tente det og løftet
staken høyt i været. Og hva tror De han så? Spøkelset
som som hadde skremt oss to bolde jegere, viste seg å være
en diger svart katt som lå stendød midt på gulvet. Det
måtte ha vært tempelkatten! Ved å svinge litt med staken
fiklk han også Dick innenfor lyskretsen. Og Dick lå .der og
iakttok sin herre med et klokt og fornøyd blikk, mens han
logret sakte med halen. Det var akkurat som han ville si:
-Den fillekatta prøvde å stjele fasanene våre, men det
kom hun ikke langt med.
Nå lyste jeg bort på George, og her fikk jeg også se noe
merkelig. Han hadde greid å jekke seg opp i en slags sit-
tende stilling, det måtte være skrekken som hadde gitt ham
et puff i akterenden. Men slik som han så ut der han satt
-forstyrret og forpjusket og myste mot lyset! Halm var
det på ham alle steder, halmstrå hang ned fra hodet på
ham, halmrusk tittet frem fra ørene hans, og så dette råd-
ville uttrykket i fjeset! Jeg kunne ikke annet enn flire,
men jeg tror ikke han oppfattet det, for han spurte bare
med rustent mål hva det var jeg hadde sett.
Jeg: -Et drept spøkelse!
Han: -??? Hva er det du sier? Et drept spøkelse!
Jeg: -Ja, for Dick drepte virkelig spøkelset -det
ligger her på gulvet, død som en sild.
Et øyeblikks pause. George prøvde å ordne de uryddige
tankene sine. Og så kom det: -Nei, nå får du, herren
fryde meg, snakke alvor, Ed! Jeg vil vite hva som er hendt!
Jeg: -Det var bare det at en katt hadde lyst på gratis
fasanstek, men ikke fikk lov av Dick som straks statuerte
et eksempel. Og der har du altså spøkelset vårt-
Han: -Gud skje lov, ikke verre! Jeg visste forresten ikke
hva jeg skulle tro. Og de øynene da! Så inni helsike gloende.
Litt etter knaket den andre kisten i alle sammenføynin-
ger. George prøvde atter å innta horisontalen.
Jeg blåste ut lyset og snart sov jeg igjen. Da jeg atter
slo øynene opp, sivet et grålig dagslys inn gjennom vinduet.
Det var morgen. Jeg kom meg opp av kisten og frem på
gulvet og begynte å plukke halmen av klærne, og snart
etter hørte jeg en rusten og misfornøyd stemme borte fra
den andre kisten. -Er det ennå flere spøkelser siden en
stakkar ikke kan få lov å sove i fred?
-Nå får du se å komme deg opp, det er straks lyse
dagen, sa jeg. -La oss komme oss vekk fra dette fordømte
hullet jo før jo bedre og se å ha oss ned til stasjonen så
vi kan få oss en kraftig frokost.
-Jeg har sovet mange steder i mitt liv, men dette hadde
jeg aldri trodd ville skje. ...Nå har jeg da fått en slags
peiling på hvorledes det vil kjennes når en engang blir
båret ut med føttene først. ...Å du milde skaper for en
natt. ...
-Du kan ikke vente annet enn å se spøkelser når du
sover i en likkiste i et buddhisttempel! bemerket jeg.
III
Snart etter var vi klar tiloppbrudd, og nå gjenstod bare
å få gjort opp med buddhistpresten. Vi gav ham en dollar
og takket ham for at han lot oss få lov til å ligge natten
over i templet. Han klødde seg i den blanke skallen sin og
spurte om vi ikke hadde hørt noen fryktelige låter en gang
ut på morgensiden. Jo ho. ...når vi tenkte oss om hadde
vi visst det; det måtte vel ha vært et katteslagsmål eller
noe slikt.
Eller noe slikt, ja! Dårlig samvittighet hadde vi begge to,
så vi ønsket ikke å drøfte dette tema mer inngående, men
sa skyndsomt adjø og satte kursen for jernbanestasjonen
og frokosten. Da vi kom opp på den første bakketoppen
holdt det på å bli lys dag. Bare et par stjerner var ennå
synlig på himlen og blunket tiloss et muntert god morgen.
Så snart vi hadde fått skikkelig peiling på retningen vi
skulle ta, langet vi ut for alvor, mens Dick drev og jaget
opp fasaner. Men til hans store skuffelse tok vi ingen
notis av hans iver, vi bare peiste på. Etter en times rask
marsj, hørte vi et lokomotiv som pep ikke så langt borte.
Ti minutter senere var vi nede på linjen og så fulgte vi
sporet en snau kilometer frem til stasjonen i Yahuaman.
Da toget stoppet neste morgen på Nord-banestasjonen i
Shanghai, pilte vi av gårde for å kapre hver vår bil. Før
jeg steg inn i min, snudde jeg meg mot George og spurte
ham hvorledes han hadde likt turen. -Strålende, var sva-
ret. Takk skal du ha, Ed, fordi du tok meg med! Cherio! føyde han så til med sitt gamle glade smil; og ennå
en gang hjertelig takk for samværet. Når vi sees i klubben
i kveld skal vi tømme et stort beger på hellog lykke i
kommende år! So long!


 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no