Masai Mara – eventyrlig vakkert og overdådig i masaienes rike

March 21, 2007

Masai Mara er et eventyrrike i Kenya ikke langt fra grensen til Tanzania. Der befinner vi oss midt i trekket til millioner av dyr. Hvert år søker de nord og sydover på jakt etter mat og vann – og hver gang passerer de gjennom Masai Mara. Mange av oss har vært der .

 

Som navnet tilsier, er Masai Mara masaienes rike. Og ikke nok med det. Masai Mara er også arnested for Basecamp Explorer som ble etablert av vårt medlem Svein Wilhelmsen i 1998. Mer om det kan du lese annet sted på våre hjemmesider.

 

Undertegnede besøkte Masai Mara i februar 2006, blant annet sammen med Anders Lorange og Petter Nørholm.  Nøyaktig et år senere var Stian Sundt og Kjell-Otto Solberg på plass i basecampen som samler stadig større internasjonal interesse. Typisk for den økende publisiteten er også de mange reportasjer vi finner i norske og utenlandske medier om dette veldige område på savannen nær grensen til Tanzania.

 

Svein Wilhelmsen slapper av midt i basecampen sammen med

to trofaste masaier som hjelper til med å holde hjulene i gang. (Foto: Basecamp Explorer)

 

Overveldende inntrykk
Den må være svært så blasert og virkelighetsfjern som ikke lar seg fengsle av synsinntrykkene som skyller inn over en straks småflyet fra Nairobi har landet på den lokale og nesten provisoriske flyplassen en times bilkjøring fra basecampen. Etter bare noen få minutter på veien, dukket de første dyreflokkene opp. 

 

Sammen med omstreifende grupper av løver, giraffer og geparder. Det var nesten så man måtte gni seg i øynene for å forsikre seg om at dette var langt mer ekte enn et fata morgana.

 

Økologi og gjenbruk
Basecampen fremstår som svært så pittoresk med et snev av afrikansk urbanitet. Vi bor i hjemmesnekrede hytter med stråtak, rennende vann, en spinkel dusj, og senger med myggnett i det åpne rommet. Her får økosystemet, som Basecamp er blitt kjent for, virke til alles beste. Vannet blir resirkulert, renset og brukt om og om igjen Innholdet fra toalettene blir tatt vare på og omdannet til kompost til bruk på åkerlappene. Solceller sørger for utømmelig energi. Og i leiren arbeider 20-30 masaier med daglig stell og vedlikehold, og tjener nok til å forsørge seg og sine i husene rett ved.

 

Dette var innledningen til seks vidunderlige døgn på dette stedet i Rift Valley som antropologer har utpekt til menneskehetens vugge. Vi er der og mottar et vel av syns- og andre sanseinntrykk. Lukter, lyder, bilder. Om kvelden hører vi apekattene leke på taket av hytta, om

Anders Lorange har en uhøytidelig prat med to masaier i landsbyen like ved basecampen

 

morgenen ser vi villsvinene spankulere på plassen mellom hyttene, og i elven Mara ser vi neseborene av en flodhest som ringer i vannet og den riflete ryggen på en krokodille.

 

I dagene som kommer bader vi i stadig mye inntrykk, og har nesten problemer med å velge hvilke vi skal ”hermetisere” for ettertiden. Det er så mye. Er det flokkene på det som må være over tusen antiloper? Er det de to løvene som uhemmet parer seg foran terrengbilene? Er det vandringen på savannen en morgen da solen slapp taket i horisonten og badet oss i det helt spesielle lyset? Er det nesehornet som dundret forbi eller leoparden der opp i 

 

treet med den døde sebraen som utgjorde kveldens måltid. Inntrykk på inntrykk. Hver dag. Hele tiden.  

 

Den store jakten
Når det gjelder min personlige rangering, er jeg likevel ikke i tvil. Vi kjørte forbi tre praktfulle geparder som søkte ly for den brennende solen under et tre. Noe hundre meter lenger unna gresset en sebraflokk.

 

Masai-sjåførene får øyekontakt med hverandre, nikker og peker. Bilene lunter forsiktig til området midt mellom gepardene og sebraene. Motorene slås av. Og vi venter på det masaiene håper vil skje. Det skjer! De tre rovdyrene går forsiktig rett mot oss som for å skjule deres nærvær for sebraene. Snart er de så nær at vi nesten kan ta på dem. Dyrene overser oss fullstedig, som vi ikke skulle være til stede.  Nå er de mellom bilene, tar et steg om gangen og fryser bevegelsen. Nå er sebraene urolige. Skotter mot oss og tre fastfrosne geparder som snart tar enda et skritt, så ett – og så eksploderer hele bildet i vanvittig bevegelse.

 

 

 

 

To av gepardene sniker seg fremover mot hos i ly av bilene som er mellom dem og sebraflokken.. 

 

 

I rasende fart setter gepardene etter flokkens svakeste individ – et føll som snart blir skilt fra moren når det småvokste løper for livet mens gepardene løper for middagsmaten.

 

De nærmer seg føllet med stormskritt og vi, de målløse tilskuere, følger hver neste bevegelse, både med øynene og kameralinsene. Så skjer underet – sett fra føllets synspunkt. Rett før den fremste geparden skal sette tenner og klør i føllets hals og rygg, er det slutt på kreftene. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jakten er i gang. Det livredde sebraføllet løper for livet – og redder seg så vidt, mens tre oppgitte

og utslitte geparder konstaterer at utholdenheten var ikke god nok denne gang heller..                                           Nå er gepardene så nær at vi nesten kan ta på dem. At vi er til stede tar de med knusende ro. Vi er som luft for villdyrene.

 

Det er som å slå av lyset. Føllet løper i sikkerhet, mens gepardene intet kan gjøre. Verdens raskeste rovdyr er også blant de minst utholdende.Masaiene nikker til hverandre og til oss påstår de at det går lang, lang tid mellom hver gang de opplever slike scener. Vi foretrekker å tro på dem!  

Vi har vandret til en bushcamp som er etablert et stykke fra basecampen. Der overnatter vi, og blir underholdt av opplagte og tiltalende masaier som viser sine dansekunster.. 

 

En million masaier
Det er nesten drømmeaktige dimensjoner over de seks dagene der vi så inderlig føler nærheten til Karen Blixens Afrika – eller Stanleys, Livingstones og Burtons ødemarker. Soloppganger som lever evig, solnedganger som skaper nærhet, empati og ettertanke – og dager fylt med en uendelighet av opplevelser i et perfekt klima.

 

Med masaienes nærvær, blir bildet komplett. De er stolte, høyreiste og smilende og gjør det til et privilegium å være i deres nærvær og få del i deres kunnskaper om dyr og natur som de rundhåndet porsjonerer ut til urbane besøkende som leter etter det opprinnelige.

 

Masaiene er tradisjonelt et buskapsfolk, og det lever ca. en million av dem i Kenya og Tanzania. Dyreflokkene gir dem stort sett det de trenger til livets opphold. Den tradisjonelle maten består ofte av melk blandet med blod som tappes fra dyrene. Dermed har de kunnet leve av krøtterflokkenes produkter uten å måtte slakte dyrene.

 

 Masaienes samfunn er organisert i aldersklasser. Gutter får status som ”krigere” når de omskjæres i 16-17 års alderen. Når de blir ”eldre krigere” får de lov til å stifte familie, Da er de 25-30 år gamle. 

 

Masaiene var et stort kvegfolk, men under den katastrofale kvegpesten i 1890, mistet de store deler av sine landområder som ble overtatt av europeiske nybyggere og afrikanske bønder. Mange masaier har sine den tid slått seg ned som jordbrukere. I dag er masaiene under press, både i Tanzania og Kenya. Flere organisasjoner arbeider nå for deres landrettigheter. En av dem er Basecamp Explorer.

 

Press på land og dyreliv
I 1960-årene måtte masaiene godta at store landområder ble naturreservater. Turistene la gjen millioner av dollar på hoteller som andre eide. 

 

Masaiene reagerte med raseri over denne urettferdigheten. En FN-kommison anbefalte at masaiene skulle få rettigheter til sitt land, og man begynte å dele ut land til den enkelte masai. En slik oppdeling ble enda en trussel mot deres tradisjonelle levesett. De eide land, og de kunne selge landet til hvem som helst. Oppkjøpere utenfra stor klare. Dermed ble denne landutdelingen en trussel som masaiene ikke selv var klar over. Beiteland ville skrumpe inn, og både masaier og ville dyr ville bli fortrengt. Dette ville skje samtidig med avskoging, inngjerding, jakt på ville dyr for at mennesker skulle overleve – og en forarming av hele miljøet.

 

Svein Wilhelmsen forteller at Basecamp Explorer har fått med seg flere sentrale masaier, naturvernorganisasjoner, myndigheter og Green Belt Movement mot en felles løsning. Turister til reservatet skal samtlige betale en

 

Kvinnene får en stadig sterkere posisjon i Masai Mara etter at

basecampen ble etablert. Flere av dem får skolegang, og det gjør dem mer

uavhengige samtidig som de får større selvtillit..

 

døgnpris til lokalsamfunnet. Det vil skape arbeidsplasser, samtidig som masaiene blir motoren i administrasjonen.

 

Bli med!
Dette området omfatter 60.000 til 80.000 mål. 350 grunneiere blir engasjert og 5.000 masaier får opprettet egen guideskole for e ny form for økologisk turisme der lokalsamfunnet er deleiere.

 

- Vi har søkt norsk DU om støtte på tre millioner kroner, sier Svein, og vi vil forsøke å reise et tilsvarende beløp blant venner og interesserte. For vi vil snu en trussel til å bli en mulighet. Vi vil lage et eksempel som kan følges andre steder i verden der landreformer er en trussel mot folkegruppers tradisjonelle levesett og naturrikdommer.

 

Her har Brit Nørholm foreviget en stolt løvinne og hennes unger som har søkt ly mot varmen under et av trærne på savannen. At vi er til stede bryr de seg ikke om. (foto: Brit Nørholm)

Det er intet å si på entusiasmen og innsatsen hos Svein og hans medhjelpere. De kom til Afrika – ikke for å forsyne seg, som så mange før dem, men for å lære og å vise den farbare vei til det som kort beskrevet kan omtales som menneskeverd på naturens premisser.

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no