Litt om sigarer - Foredrag av Bjørn Glørstad

June 10, 2007

En av de få sigarbutikkene som fremdeles finnes, og som har hatt samme adresse siden de startet butikken i 1911, er ”Sol Sigar” på Drammensveien. Men så stemmer plutselig ikke det heller.. For i forbindelse med Ibsen-jubileet fikk denne delen av Drammensveien nytt navn, og Sol Sigar på Drammensveien ligger nå i Henrik Ibsens gate 28.

 

Petterøes tobakksfabrikk startet utsalget. I 1932 overtok svogeren driften og han var en seig gubbe. Han ga ikke stafettpinnen videre før han var 82 år! Da overtok dagens eier, Bjørg Svene – og hos henne er Bjørn Glørstad ansatt.

 

Med svak nordnorsk aksent belærte han oss om at frøene ble sådd i september og allerede etter bare seks måneder var tobakksplantene et par meter høye og klare for innhøsting. Vi lærte at jordsmonn er viktig, at det beste jordsmonn finnes på Cuba, men at flere steder i Caribbien med hell produserer sigarer av utmerket kvalitet. Han nevnte i fleng Den Dominikanske Republikk, Honduras og Nicaragua. At de også lager dårlige sigarer på Kanariøyene, litt bedre på Filippinene og ennå litt bedre på Java og i Camerun var en nyhet for flere av tilhørerne.  

 

Men tilbake til fremstillingen. Etter innhøstingen buntes tobakksbladene sammen og henges til tørk i 45 dager. Da fordamper vann, klorofyll og alkohol (!)- og den første av mange sorteringer finner sted. Dernest legges bladene til fermentering i to meter høye stabler, og her får de ligge i fra to til ti år. Innimellom blir de stablet om, slik at de innerste kommer ytterst og når gjæringen er over, luftes og sorteres de igjen. Deretter strippes de for stilken og deles inn i kvalitetsgruppene ”dekkblad”, ”omblad” og forskjellige typer ”innleggsblader”. Og først nå kan de barmfagre sigarrullerskene trekke opp skjørtene og begynne å rulle sigarer på innsiden av lårene – som vi har hørt så mye om…

 

Det finnes et utall av kvaliteter og prisklasser. Vi skal ikke gå nærmere inn på det her, men bare nevne at gode sigarer koster fra 100 kroner og oppover. I butikken kan Glørstad tilby sigarer helt opp til 700 kroner stykket, en Cohiba Especiale av den typen Castro røyker, men selv mener han at det bare er jåleri og bortkastede penger. Det som avgjør en sigars kvalitet er at den er lagret riktig og under riktige forhold. Det bør selvfølgelig være i en humidor, og mindre enn 5-6 år er ikke å anbefale. Han trakk mange paralleller med vinen og dens kvaliteter. Blant annet at det kan være store forskjeller på årganger.  

 

Flere av Trampbrødrene hadde kloke spørsmål og flere av dem ble tilfredsstillende besvart. På undertegnedes spørsmål om hvilken sigar som er mest solgt, svarte han Monte Cristo – men selv foretrakk han en El Rey del Mundo. Helst fra 1977…

 

 

 

 

 

 

Eia var vi der! En slik tanke streifet mange av medlemmene som fikk formidlet inntrykkene fra en drømmeseilas  med Colin Archer-skøyten Christiania. Skipper og formidler var vårt ferskeste klubbmedlem Børre Petersen. Under en iskald januarkveld fortalte han og viste bilder fra familiens ett år lange reise på egen kjøl. Så satt man og undret seg over hvorfor ikke akkurat en selv fikk krydret livsløpet med drømmenes seilas mot vest.

Eldgammel og sprek
Hovedrollen i den ramsalte beretningen hadde den 117 år gamle skøyta på 47 fot. Like imponerende som alderen var fartøyets historikk. Skuta seilte som redningsskøyte helt til 1930-tallet, og den skal etter sigende ha berget livet 

 

til 300 sjøfolk eller andre farende folk på havet. I sin tjenestetid sørget den også for å taue mer enn 3000 båter i sikkerhet. Ikke rart at eventyreren Carl Emil senior sikret seg Christiania da en var til salgs. 

Han hadde stor glede av den i mange år, men i 1997 var det slutt – trodde de fleste. Christiania havarerte og sank i Nordsjøen utenfor Mandal som følge a en konstruksjonsfeil Men punktum var likevel ikke satt for en ærerik historie. Skøyta ble hevet, restaurert og satt i bedre stand enn noen gang tidligere.

Full fart over Biscaya
Drømmeseilasen med Børre og hans fire øvrige familiemedlemmer fant sted i 2005/2006, og starten gikk fra Kristiansund. Med på reisen var Børre (42), Torild (42), Syver (13), Frigg (11) og Ask (10). Under røffe vindforhold kom de seg velberget over til Shetland, og derfra gikk ferden videre nedover den skotske vestkyst og Irland med hyppige stopp og landopplevelser under veis. Spesielt Dublin var en minnerik opplevelse.
Biscaya er alltid en ufordring for sjøfarende folk uansett når det er på året. Men selv om det var sent på høsten over overfarten problemfri. Det gikk så det suste på 3,5 døgn og med en gjennomsnittshastighet på 8,5 knop!


Familien fikk snart landkjenning med Portugal og besøkte flere spennende steder, med Porto og Lisboa selvfølgelig inkludert. Deretter gikk ferden til vidunderlig vakre og innbydende Madeira. Der dro familien til fjells og vandret på hellelagte og idylliske stier langt der opp mot høsthimmelen. Bare den som selv har tatt føttene fatt på Madeira har evnen til å fornemme gleden og friheten ved å vandre langt der oppe. 
Fjellturer ble det også på siste stopp, Cap Verde-øyene, før Atlanteren skulle overvinnes. Men først var det bunkring å Lanzarote der det ble bunkret fluidum både for kropp og motor. Matvarer og andre livsfornødenheter ble også stablet under dekk i forvissning om at billigere varer ikke ville bli å oppdrive på denne seilasen.

15 døgn over ”dammen”
Christiania tok korteste seilas over havet. Mellom Cap Verde og Barbados er det  2100 sjømil, og de gikk problemfritt 

unna på 15 døgn. De ble tilbrakt med skolegang (for barna), lesing, fisking, litt vedlikehold – og lediggang i den store ensomheten. 
Dernest presenterte Børre en bildeserie om hvordan familien opplevde de karibiske øyer. Cuba var et egen kapittel. Der var vaktholdet strengt, og når gutten (navn) fisket, måtte han gjøre det på le side i forhold til vakttårnene på land. For fisking var ikke tillatt!
Så sto østkysten av USA for tur. En lang rekke strandhugg ble ikke muliggjort elv om familien rett før hadde vært på forbudt cubansk jord. Kysten nordover var preget av mer urbane reise

 

mål. Et hyggelig innslag var da senior selv, Carl Emil, dukket opp og ble med båten videre nordover. Han var om bord i ti dager.

 

Tåke og isfjell

Ferden mot New York, Maine og Cape Cod ble dessverre hemmet av mye tåke og dårlig sikt. Men også slike forhold  hører med til sjømannens hverdag. Nova Scotia og New Foundland står for tur. Nå har reisen vart i over et år, og Børre blir igjen om bord mens den øvrige familie reiser hjem. Børre får besøk av flere venner og sammen seiler de mot Grønland og Island etter å ha passert de mest spektakulære isfjell. Så går ferden, stadig like problemfri, hjem til Norge og drømmenes reise er over. Det var også kveldens foredrag om familiens store og inderlige opphevelser som hver enkelt av dem aldri vil glemme.

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no