Med padleåren som motor: Fra Lindesnes til Nordkapp på 119 dager

January 21, 2008

Vi har alle vårt. Noen klatrer til topps på de høyeste fjell. Noen går til polpunktene. Noen har evig nok med middagslur og fjernkontrollen. Men atter andre finner ut at de skal padle Norge på langs. Sistnevnte er det forresten ikke så mange av Jeg kjenner faktisk bare til en. Han heter Stephen Løken, og i 2005 padlet han mutters alene fra Lindesnes til Nordkapp.  Denne odysseen fortalte han om i Cluben 16. januar. Det ble en lang beretning om ensomhet, stahet, gevinstene ved å ha et åpent sinn – og utholdenheten som gjorde det hele mulig.  

 

Sikkerhet fremfor trening
Vi setter klokken tilbake til 19. mai 2005. Da befinner en noe betuttet Stephen seg på Lindesnes med sitt telt og sin kajakk. Nå står han ved innledningen til å realisere en fem år gammel drøm. Utgangspunktet kunne ha vært bedre. Fysisk er han ganske OK, men kajakktreningen har vært så som så. Dette året har han faktisk bare forsøkt seg fire ganger. Kanskje i minste laget når man skal padle i 119 dager og legge 240 mil med hissig saltvann bak seg.  Årsaken til den manglende kajakktrening er prosaisk. Stephen hadde ikke tid! Dersom han skulle tjene penger, og bruke tid og krefter på planlegging av sikkerhet, ble det ikke så mye tid igjen til å trimme med padleåren. - Jeg prioriterte sikkerhet fremfor trening, fastslo Stephen.

Han hadde ikke padlet i mange dagene før han måtte betale dyrt for prioriteringen. An pådro seg en lei senebetennelse i den ene armen, og en tid var det faktisk uvisst om han ville klare å fullføre. Men armen roet seg og han kunne fortsette å padle nordover.

Stephen hadde planlagt å padle 2,5 mil pr. dag, og på turen var det avsatt 20 dager padlefri som følge av dårlig vær og behov for hvile. Det ble 34 padlefrie dager, og dermed måtte dagsetappene økes til nesten tre mil.

Ensomhet intet problem
Stephen brukte 14 dager fra Lindesnes til Stavanger. Foruten padlingen i seg selv, brukte han dagene til å bli kjent og fortrolig med den nye tilværelsen. Han merket seg snart at følelsen av ensomhet aldri var til stede.

 

- Jeg padlet alene, men traff nesten alltid hyggelig mennesker når jeg slo meg til ro for natten. Noen bød på kaffe, noen inviterte til middag, og nesten alle inviterte til en prat. Nei, ensomheten var intet problem. Derimot var frykten for å bli påkjørt av hurtigbåter eller annen sjøgående trafikk som har det travelt, atskillig større.  Flere ganger følte jeg hurtigbåtene ubehagelig nær, og jeg holdt flere ganger på å tenne nødlyset. Men det gikk bra. Fullt så bra gikk det ikke oppe i en fjord i Nord-Norge utenfor et oppdrettsanlegg. Jeg padlet ganske nær forbi anlegget. Da dukket det plutselig opp et fiskefartøy med to rasende fiskere om bord. De trodde jeg var ute etter å tyvfiske, og de opptrådte svært truende, blant annet ved å la fartøyet dulte hardt mot kajakken. Det var svært ubehagelig og jeg pustet lettet ut da jeg kom unna. Da jeg kom til land, anmeldte jeg dem til politiet. Hvordan det gikk, vet jeg ikke.

 

Stephen hadde med seg GPS, kompass og mobiltelefon. Det holdt. Telefonen brukte han til å sende bilder og motta værvarsel samt vedlikeholde sin hjemmeside. Maten hadde han til dels med seg, og til dels sørget foreldrene til å sende forsyninger i forkant før han kom frem til rastestedene. Han krysset flere store og åpne havområder, og var nøye med å følge sin egen sikkerhetsinstruks. Han visste med seg selv at strekningene ikke burde forseres uten at han hadde spist og drukket godt og dertil var uthvilt.

Muren neste
Flere ganger tvang været han til landligge. Men han var også ute i urolig vær. Verst var det siste etappen ved Magerøya og Nordkapp. Da var det inntil åtte meter høye bølger, og det er mye når man oppholder seg alene om bord i en spinkel kajakk.

- Jeg fikk etter hvert god erfaring i å vurdere bølgene. De som kom rett imot eller fra siden var ikke noe problem. Verst var bølger som kom på skrå bakfra. De hadde jeg problemer med å mestre.

Om Stephen noen ganger ble svært trøtt? Ja, og da var det som om hodet sovnet før kroppen, og tiden var inne til legge inn årene. All sittingen i kajakk førte også til at han pådro seg prolaps, men også det klarte han å beherske slik at han den 14. september nådde fra til Nordkapp-platået og målet var nådd. Det var forlengelsen av en drøm, sier Stephen Løken som har vevet seg inn i en ny drøm. Det er om noen måneder å spasere på og langs hele den kinesiske mur.

Vi har alle vårt! 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no