Hestene i Camargue i det ”ukjente” Provence

January 29, 2008

Dagen er solfylt, engene er grønne, menneskene er spektakulære – og hestene strutter av vitalitet. Jeg befinner meg i Frankrikes Camargue, ikke aller mest kjent blant norske turister. Det vakre landskapet ligger tilbaketrukket i Provence, fjernt fra både Croisetten, strendene ved Nice og de andre kjente stedene som kjærtegnes av Middelhavets bølger. 

Men det er ikke badelivets gleder som frister meg en dag da sommeren er på hell. Det gjør derimot gården Manade Saint Louis som ligger utenfor allfarvei, litt vest i Camargues frodige landskap. Gården er blitt anbefalt et besøk, og jeg blir tatt godt imot, sammen med en rekke andre gjester som også har hørt mange godord om stedet.

Vest-europas største elvedelta
Med en utstrekning på over 930 km², er Camargue vest-Europas største elvedelta. Siden Camargue er omgitt av vann på alle kanter er dstriktet teknisk sett en øy. Det er en stor slette, bestående av store saltvannslaguner eller étangs, som er adskilt fra havet med sandrev og omringet av sivdekte sumper, som igjen er omgitt av et stort oppdyrket område.Rundt en tredjedel av Camargue er enten innsjøer eller

 

Le gardiens jager den oksekalven i innhegningen

 

sumpland. Området har vært bebodd mennesker i tusenvis av år. og området er blitt betydelig påvirket av dette, med dreneringsarbeider, konstruksjon av diker, rismarker og saltpanner. En betydelig del av det ytre Camargue er blitt drenert for jordbruk.
Men det er ikke det frodige deltaet som har gjort Camargue kjent. Berømmelsen skyldes snarere hesterasen med samme navn som distriktet. Camargue-hesten er av meget gammel opprinnelse. Enkelte forskere mener at rasen eksisterte i Camargue helt fra forhistorisk tid – altså 40.000 til 20.000 år før Kristus. Vi vet i dag med sikkerhet at keiser Julius Cæsar i det siste århundre før vår tidsregning lot seg begeistre av de ville hestene i Camargue. Han lot derfor etablere to oppdrettsgårder for å hjelpe til med etterveksten.
Det er greit å kjenne til hestenes forhistorie da vi etter hvert lærer hestene å kjenne på gården. I forkant har vi 

Den skal tidlig krøkes 

fått rikelig å spise, og dermed bidratt til gårdens fortsatte eksistens. Selv om gårdfolket lever av å oppdrette hester og okser, bidrar det ikke nok til å få hjulene til å gå rundt. Det gjør derimot turistene som mer enn gjerne blir med på en eksotisk gårdsopplevelse der hestene har hovedrollen.

 

Spreke ryttere
Vi blir først presentert for flere unge okser som blir tatt hånd om av tre cowboyer – eller gardiens som de omtales på disse kanter. Oksene drives rundt i en innhegning mens guttene på hesteryggen demonstrerer sine rideferdigheter og evne til å kontrollere de rasende dyrene som frykter at deres siste time er kommet. Det er den ikke. Det gjelder få hestene i galopp inne i innhegningen og få oksene til å sparke opp en del støv til glede for fotografene.
Vi gleder oss over de praktfulle hestene. De er ikke store av vekst, bare 1,3 meter høye. De er lyse, nesten hvite. Men de blir født helt mørke og lysner gradvis etter hvert. Den beskjedne størrelsen til tross, hestene har tilstrekkelig styrke til å bære selv røslige menn på ryggen. De er også kjent for sine korte nakker, kompakte kropp, sine frodige maner og haler – og ikke minst for deres intelligens. 
Myndighetene fastsatte i 1976 et regelverk som tok sikte på å bevare rasens renhet. I en egen regelbok for stutterier ble det slått fast en rekke kriterier for oppdrett. Det er blant annet bestemt at en ekte camargue må fødes i friluft, og det må bekreftes at føllet dier den antatte moren slik at opphavet med sikkerhet blir fastslått. 


 

 

 

Den skal tidlig krøkes 

 

 

Tyrefekting, men ikke på livet løs
Sammen med en rekke andre skuelystne blir vi fraktet fra gårdens hovedhus ut på markene. Vi sitter på kjerrer 

trukket av traktorer, og rundt forbi oss rir gardiens for å demonstrere hestenes utholdenhet – og tålmodighet. Vel fremme på bestemmelsesstedet jager de en oksekalv som siden blir brennmerket foran kameraene. 
Den fremste av cowboyene er staute Jean Claude som også driver gården. Han forteller at oksene ales opp for bruk under franske tyrefektninger. Men det er ingen grunn til å synes synd på dem av den grunn, for i Frankrike på ikke oksene bøte med livet på de regionale landsbyfestene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne kalven skal brennmerkes og den er nå i ferd med å bli overmannet                                      Jean Claude driver gårder og leder hestoppdrettet. Her er han på vei tilbake til hovedhuset

 

                                                                                                                                                                                                                                            gjennom en av de mange våte markene.

 

Selv om gården med Camargues berømte hester lå godt utenfor allfarvei, var den et besøk verd. Omgivelser, miljø, stemning og opplevelser gjorde dagen minneverdig. Dersom du planlegger et besøk, anbefaler jeg vår eller høst, sommeren kan lett bli for het og fuktig. Overnatt gjerne i den praktfulle byen Aigues-Mortes. Der er mange rimelige og gode hoteller, og de lokale restauranter har mye snadder å tilby til priser som absolutt er å leve med. Denne delen av Provence er mer avslappet enn de mer heseblesende badestedene med en til sine tider kvelende trafikk, både på veier og badestrender. 

 

 

Gardiens på rekke, klare til å demonstrere sine og hestenes ferdigheter.

 

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no